Gjørmepreik har tidligere dreid seg om den svært varierende litteraturkritikken som er å finne i norske medier. Det fins selvfølgelig rom for god tenking om litteratur både her og der i det norske medielandskapet, men man skal lete lenge for å finne en lokal- eller regionavis som gir kritikk prioritet i spalter og nettutgaver.
Årsaken er enkel. I den digitaliserte medievirkeligheten er lesernes aktivitet lett målbar. Aviser og andre medier veit at ord som "pupp", "sexlek" og "rompestunt" gir flere klikk enn en overskrift som "Debut med sobert, lyrisk uttrykk".
I gamledager, da abonnenter var lojale og fingerspissene farget av trykksverte, het det i avisredaksjonene at sjakkspalten var like hellig som "Dagen i dag"-seksjonen, for hvis man tuklet med det, ville de faste leserne si opp avisa på dagen.
Det foreligger ennå ikke så mye statistikk over hva folk fyller sin iPad og Kindle med. Hos Aamzon fyller Stieg Larsson de tre øverste plassene på lista over de mest populære betalte "kindlebooks". Illiaden når sjuendeplass på en tilsvarende liste over gratisbøker, mens The Economist er det mest solgte e-magasinet.
Konservative valg, altså. Men under overflaten lurer Anders Hegers enkle innsikt: "Får du spill og porno på det, vil dingsen slå an."
Om en tydelig og relevant poesikritikk kan redde oss fra pornoen? Ja, så avgjort.
Og Gjørmepreik vil dokumnetere det etter lunsj.
torsdag 23. september 2010
tirsdag 21. september 2010
Pedro på radio - et minne
Det er ikke lenger sommer. Men høst.
Derfor må det være lov å mimre, se tilbake på tida som har gått, tørke en tåre for det som ikke kommer igjen. Slike ting.
I sommer kunne vi på NRK radio i mange uker høre programposten "Sommer i P2". Det var en blåkopi av det tradisjonsrike, svenske radiokonseptet "Sommar i P1", som visstnok så dagens sommarljus første gang i 1959. I Sverige er radioens sommerprating møtt med forventning og visse kvalitetskrav. Stort var det å oppdage - under en Skåne-ferie i år, at Aftonbladet faktisk anmelder hver eneste sommarsending. De kommenterer musikkvalg, setninger og radiostemme, de gir karakter og grundig vurdering over nesten 1/1 avisside.
Ikke alle sommerpraterne var verdt å lytte til i år. Ikke i norsk P2, sikkert heller ikke i Sverige. Men en var spesiell.
Den 14. august snakket forfatteren Pedro Carmona Alvarez til oss. Og det regnet sikkert den dagen, men likefullt var det sommer, og sommer var også hans tema - iallfall ett av dem.
Jeg tenker på dette programmet med Pedro nå, når det er sein kveld, mørkt og september. Det jeg tenker på, er den totale tilstedeværelsen hans. Rytmen og tonen i stemmen hans som også er så særegen og gåsehudfremkallende når han leser egne dikt. Og jeg tenker på alvoret hans.
Hos Cohen: den dype betoningen av "diktet som et barberblad", kunstens alvor
På skolebesøk som voksen forfatter: den totale identifikasjonen hans med de følsomme elevene som er nysgjerrige på kunst, pluss bevisstheten om at han er "en gamling som står og preiker om noe de ikke fatter en dritt av"
Hos Springsteen: at han velger seg "Bobby Jean", med all den ekte sentimentaliteten det innebærer
I språket om vennene: at han beskriver en kompis av seg - Fredrik? - som nettopp har blitt far, og at Fredriks sms eller e-post til Pedro kan bli til å gråte av for meg, radiolytteren, fordi han - Pedro - kler den i ord og fraseringer som tilfører dybde
Queen knuser faen meg alle.
Det tenker jeg nå når vinduene mine er kølsvarte kvadrater som bare er speil i speil som suger meg til seg.
Derfor må det være lov å mimre, se tilbake på tida som har gått, tørke en tåre for det som ikke kommer igjen. Slike ting.
I sommer kunne vi på NRK radio i mange uker høre programposten "Sommer i P2". Det var en blåkopi av det tradisjonsrike, svenske radiokonseptet "Sommar i P1", som visstnok så dagens sommarljus første gang i 1959. I Sverige er radioens sommerprating møtt med forventning og visse kvalitetskrav. Stort var det å oppdage - under en Skåne-ferie i år, at Aftonbladet faktisk anmelder hver eneste sommarsending. De kommenterer musikkvalg, setninger og radiostemme, de gir karakter og grundig vurdering over nesten 1/1 avisside.
Ikke alle sommerpraterne var verdt å lytte til i år. Ikke i norsk P2, sikkert heller ikke i Sverige. Men en var spesiell.
Den 14. august snakket forfatteren Pedro Carmona Alvarez til oss. Og det regnet sikkert den dagen, men likefullt var det sommer, og sommer var også hans tema - iallfall ett av dem.
Jeg tenker på dette programmet med Pedro nå, når det er sein kveld, mørkt og september. Det jeg tenker på, er den totale tilstedeværelsen hans. Rytmen og tonen i stemmen hans som også er så særegen og gåsehudfremkallende når han leser egne dikt. Og jeg tenker på alvoret hans.
Hos Cohen: den dype betoningen av "diktet som et barberblad", kunstens alvor
På skolebesøk som voksen forfatter: den totale identifikasjonen hans med de følsomme elevene som er nysgjerrige på kunst, pluss bevisstheten om at han er "en gamling som står og preiker om noe de ikke fatter en dritt av"
Hos Springsteen: at han velger seg "Bobby Jean", med all den ekte sentimentaliteten det innebærer
I språket om vennene: at han beskriver en kompis av seg - Fredrik? - som nettopp har blitt far, og at Fredriks sms eller e-post til Pedro kan bli til å gråte av for meg, radiolytteren, fordi han - Pedro - kler den i ord og fraseringer som tilfører dybde
Queen knuser faen meg alle.
Det tenker jeg nå når vinduene mine er kølsvarte kvadrater som bare er speil i speil som suger meg til seg.
mandag 20. september 2010
Verdensmestere - årets tittel
I Danmark kommer i disse dager romanen "Verdensmestre" av forfatteren Nikolaj Zeuthen på forlaget Samleren. Boka er historien om en liten familie i København på 00-tallet, om å oppdra barn og leve familieliv med perfeksjon som eneste mål. Den er fortalt i tredjeperson flertall og er på mange måter en remake av George Perecs klassiker "Tingene - En historie fra sekstitallet" (1965).
I Norge har Tiden norsk forlag gitt ut Henrik H. Langelands roman "Verdensmestrene" om ett år, en by og fire familier, som det heter i forlagspresentasjonen.
Det er med andre ord fortsatt muligheter for å kapre tittelen "Verdensmesterne", hvis man skulle sitte inne med en historie om noen som hever seg enda høyere over gjennomsnittet.
I Norge har Tiden norsk forlag gitt ut Henrik H. Langelands roman "Verdensmestrene" om ett år, en by og fire familier, som det heter i forlagspresentasjonen.
Det er med andre ord fortsatt muligheter for å kapre tittelen "Verdensmesterne", hvis man skulle sitte inne med en historie om noen som hever seg enda høyere over gjennomsnittet.
onsdag 15. september 2010
Den nære sangen
Det hviler en vidunderlig letthet over Halvard Foynes seneste diktsamlinger. Letthet, undring og en smule uro.
I år foreligger knapt et halvt hundre sider poesi med utgivelsen Douglasgrana i Botanisk hage, men det er ikke dumt å lese den i forlengelsen av forfatterens tre foregående diktbøker, utgitt mellom 2005 og 2008. Da får man snart øye på sammenhenger, da kjenner man konturene av en kvartett.
De klassisk poetiske titlene I den tynne hinnen av tolket verden mellom oss (2007) og Der vind og lys rydder hverandre av veien (2008) antyder at betydningen ligger i de små skiftningene, i de ofte oversette detaljene.
Sånn er det også i årets Foynes-bok: ”Det meste passerer uten å etterlate spor”, heter det i et av samlingens sentrale dikt, som fortsetter: ”Trær som blir skadet, vokser seg ut av sårene”. Sporet etter at barken i en ask har lukket seg rundt en tjue år gammel greinfelling, blir i diktet sammenliknet med et utropstegn. Og plutselig har treet fått et slags stumt språk, og blikket i diktet har flyttet treet nærmere menneskene.
Foynes’ dikt handler ofte om å tolke, eller i det minste registrere, dette stumme språket i natur og minner. Samlingens eneste prosadikt, ”Været i Japan”, er en studie av nettopp den ufrivillige erindringen som ofte slår ned i en stakkar når han minst venter det.
Likevel virker ikke samlingen bare tilbakeskuende og mimrende. Her og der dukker det opp en navnløs ”hun” i diktene. Følelsene og refleksjonene hennes viser at hun står jeget i de andre tekstene svært nær, men tilstedeværelsen av det kvinnelige beriker tekstene og gjør dem større.
Den amerikanske poeten Robert Hass skrev en gang diktet ”Faint music”, om den svake musikken under alle ting, kanskje særlig under all elendigheten, som inngir en følelse av nåde. På sitt beste kan Halvard Foynes dikt avlytte den nære sangen som oftest blir overhørt.
I det kan leseren finne nåde.
Halvard Foynes
Douglasgrana i Botanisk hage
Dikt
48 sider
Gyldendal
I år foreligger knapt et halvt hundre sider poesi med utgivelsen Douglasgrana i Botanisk hage, men det er ikke dumt å lese den i forlengelsen av forfatterens tre foregående diktbøker, utgitt mellom 2005 og 2008. Da får man snart øye på sammenhenger, da kjenner man konturene av en kvartett.
De klassisk poetiske titlene I den tynne hinnen av tolket verden mellom oss (2007) og Der vind og lys rydder hverandre av veien (2008) antyder at betydningen ligger i de små skiftningene, i de ofte oversette detaljene.
Sånn er det også i årets Foynes-bok: ”Det meste passerer uten å etterlate spor”, heter det i et av samlingens sentrale dikt, som fortsetter: ”Trær som blir skadet, vokser seg ut av sårene”. Sporet etter at barken i en ask har lukket seg rundt en tjue år gammel greinfelling, blir i diktet sammenliknet med et utropstegn. Og plutselig har treet fått et slags stumt språk, og blikket i diktet har flyttet treet nærmere menneskene.
Foynes’ dikt handler ofte om å tolke, eller i det minste registrere, dette stumme språket i natur og minner. Samlingens eneste prosadikt, ”Været i Japan”, er en studie av nettopp den ufrivillige erindringen som ofte slår ned i en stakkar når han minst venter det.
Likevel virker ikke samlingen bare tilbakeskuende og mimrende. Her og der dukker det opp en navnløs ”hun” i diktene. Følelsene og refleksjonene hennes viser at hun står jeget i de andre tekstene svært nær, men tilstedeværelsen av det kvinnelige beriker tekstene og gjør dem større.
Den amerikanske poeten Robert Hass skrev en gang diktet ”Faint music”, om den svake musikken under alle ting, kanskje særlig under all elendigheten, som inngir en følelse av nåde. På sitt beste kan Halvard Foynes dikt avlytte den nære sangen som oftest blir overhørt.
I det kan leseren finne nåde.
Halvard Foynes
Douglasgrana i Botanisk hage
Dikt
48 sider
Gyldendal
mandag 13. september 2010
Ukens dikt
En värld är varje människa, befolkad
av blinda varelser i dunkelt uppror
mot jaget konungen som härskar över dem.
I varje själ är tusen själar fångna,
i varje värld er tusen världar dolda
och dessa blinda, dessa undre världar
är verkliga och levande, fast ofullgångna,
så sant som jag är verklig. Och vi konungar
och furstar av de tusen möjliga inom oss
är själva undersåtar, fångna själva
i någon större varelse, vars jag och väsen
vi lika litet fattar som vår överman
sin övaerman. Av deras död och kärlek
har våra egna känslor fått en färgton.
Som när en väldig ångare passerar
långt ute, under horisonten, där den ligger
så aftonblank. - Och vi vet inte om den
förrän en svallvåg når til oss på stranden,
först en, så ännu en och många flera
som slår och brusar til dess allt har blivit
som förut. - Allt är ändå annarlunda.
Så grips vi skuggor av en sällsam oro
när något säger oss at folk har färdats,
att några av de möjliga befriats.
Gunnar Ekelöf
av blinda varelser i dunkelt uppror
mot jaget konungen som härskar över dem.
I varje själ är tusen själar fångna,
i varje värld er tusen världar dolda
och dessa blinda, dessa undre världar
är verkliga och levande, fast ofullgångna,
så sant som jag är verklig. Och vi konungar
och furstar av de tusen möjliga inom oss
är själva undersåtar, fångna själva
i någon större varelse, vars jag och väsen
vi lika litet fattar som vår överman
sin övaerman. Av deras död och kärlek
har våra egna känslor fått en färgton.
Som när en väldig ångare passerar
långt ute, under horisonten, där den ligger
så aftonblank. - Och vi vet inte om den
förrän en svallvåg når til oss på stranden,
först en, så ännu en och många flera
som slår och brusar til dess allt har blivit
som förut. - Allt är ändå annarlunda.
Så grips vi skuggor av en sällsam oro
när något säger oss at folk har färdats,
att några av de möjliga befriats.
Gunnar Ekelöf
søndag 12. september 2010
Om Jonathan Franzens "Freedom" ...
... er sagt i Politiken:
"Romanen er fuld af vidunderligt velkonstruerede sætninger af en sådan kaliber, at man har lyst til at få dem korsstingsbroderet og hængt op på væggen.
Trods sin murstenstykkelse er ’Freedom’ ikke et bogstav for lang. Den tager sin tid at læse, men er det hele værd.
For det er en mesterligt skrevet og fortalt roman; en dyb og tilfredsstillende litterær oplevelse, som det har været værd at vente ni år på."
"Romanen er fuld af vidunderligt velkonstruerede sætninger af en sådan kaliber, at man har lyst til at få dem korsstingsbroderet og hængt op på væggen.
Trods sin murstenstykkelse er ’Freedom’ ikke et bogstav for lang. Den tager sin tid at læse, men er det hele værd.
For det er en mesterligt skrevet og fortalt roman; en dyb og tilfredsstillende litterær oplevelse, som det har været værd at vente ni år på."
Aviser blogger
Påstand: Aviser blogger, bloggere avviser det ikke.
Faktum: Svenska Dagbladet har en av Europas mest intelligente og innholdsrike bloggkontoer på sine nettsider.
Faktum: På SvD.se finner du fanen "Under strecket". Der kan du lese lange litterære essays av folk som Steve Sem-Sandberg og Arne Melberg. De kaller det blogg.
Spørsmål: Hvorfor blir det bare tull når norske medier skal blogge om annet enn fotball?
Svar: Fordi vi alltid blogger om fotball når vi blogger lange litterære essays.
Faktum: Svenska Dagbladet har en av Europas mest intelligente og innholdsrike bloggkontoer på sine nettsider.
Faktum: På SvD.se finner du fanen "Under strecket". Der kan du lese lange litterære essays av folk som Steve Sem-Sandberg og Arne Melberg. De kaller det blogg.
Spørsmål: Hvorfor blir det bare tull når norske medier skal blogge om annet enn fotball?
Svar: Fordi vi alltid blogger om fotball når vi blogger lange litterære essays.
Kommer: omtale av Halvard Foynes
Den fine lyrikeren Halvard Foynes er ute med nye dikt.
Som alltid er det musikken under hverdagsgjenstandene han lytter til.
Gjørmepreik kommer tilbake med mer.
Som alltid er det musikken under hverdagsgjenstandene han lytter til.
Gjørmepreik kommer tilbake med mer.
Krig og blues i tidens elv
hennkarl
Einar O. Risas strømmende prosaflom om fotograffamilien Kanne fra Stavanger ser ikke ut til å avta i styrke. På tre år har forfatteren fortalt 80 års familie-, Stavanger- og verdenshistorie i tre helt særegne romaner. Særegne blant annet fordi enhver leser i en eventuell blindtest ville kunne gjenkjenne Risas stil etter en halv setning.
Og stilen er en strøm av prosa, slik som her, i avdelingen ”1951-1953”, der karakterene snakker om at tidene forandrer seg: ”Jeg vet ikke, sa Søren Kanne, det kom bare over meg, man må vokte seg for slikt, sa verkstedeier A. Fall og ristet på hodet, det kan være farlig, men det går vel over, sa han, det er snart over, sa Søren”.
Dialogen ruller, altså, og replikkene veksler, men bare et komma skiller dem. Risa fester blikket på en detalj, en enkelt hendelse i familien Kanne, og så løftes perspektivet langsomt slik at en større del av verden trenger inn i bildet.
For det er bilder det handler om. I det siterte tilfellet har Søren fotografert rivingen av Stavangers gamle trehusbebyggelse. Og på denne måten dokumenterer Risa det omskiftelige 1950- og 60-tallet i M. Kanne & søn, 1950-1970.
Hovedpersonen Søren Kanne fotograferer og registrerer alt fra bysanering via månelanding til oljeeventyr. Ofte er fortellingen elegant bygd rundt historiske begivenheter, andre steder kan man nesten se forfatterens tankekart bak realhistorie som utgjør skjelletter til kapitler. Men mest av alt tar Søren Kanne bilder av folk.
Og folk er det mange av i Risas tekst. Noen er sentrale, sammensatte og virkelig til å bli glad i, andre er utydelige, perifere og likner for mye på bipersoner i tv-serien ”Matador”.
Derfor er årets utgivelse den mest ujevne i romanserien, opprinnelig lansert som en trilogi, men nå utvidet til kvartett. Det er imidlertid mange grunner til å se frem til fjerde bind.
Et sikkert kort er den amerikanske tremenningen og Vietnam-veteranen Robert Hunter, som elsker blues og vitaliserer romanen stort i siste del.
En mørkere hest er den mystiske litteraturforskeren Hans Kanne fra Risas fabelaktige 2006-roman Jeg går ikke ut lenger, jeg svever over byen. Han er åpenbart en slektning, og er det retteferdighet i historien, så vender han tilbake.
Einar O. Risa
M. Kanne & søn
1950-1970
Roman
233 sider.
Tiden
Einar O. Risas strømmende prosaflom om fotograffamilien Kanne fra Stavanger ser ikke ut til å avta i styrke. På tre år har forfatteren fortalt 80 års familie-, Stavanger- og verdenshistorie i tre helt særegne romaner. Særegne blant annet fordi enhver leser i en eventuell blindtest ville kunne gjenkjenne Risas stil etter en halv setning.
Og stilen er en strøm av prosa, slik som her, i avdelingen ”1951-1953”, der karakterene snakker om at tidene forandrer seg: ”Jeg vet ikke, sa Søren Kanne, det kom bare over meg, man må vokte seg for slikt, sa verkstedeier A. Fall og ristet på hodet, det kan være farlig, men det går vel over, sa han, det er snart over, sa Søren”.
Dialogen ruller, altså, og replikkene veksler, men bare et komma skiller dem. Risa fester blikket på en detalj, en enkelt hendelse i familien Kanne, og så løftes perspektivet langsomt slik at en større del av verden trenger inn i bildet.
For det er bilder det handler om. I det siterte tilfellet har Søren fotografert rivingen av Stavangers gamle trehusbebyggelse. Og på denne måten dokumenterer Risa det omskiftelige 1950- og 60-tallet i M. Kanne & søn, 1950-1970.
Hovedpersonen Søren Kanne fotograferer og registrerer alt fra bysanering via månelanding til oljeeventyr. Ofte er fortellingen elegant bygd rundt historiske begivenheter, andre steder kan man nesten se forfatterens tankekart bak realhistorie som utgjør skjelletter til kapitler. Men mest av alt tar Søren Kanne bilder av folk.
Og folk er det mange av i Risas tekst. Noen er sentrale, sammensatte og virkelig til å bli glad i, andre er utydelige, perifere og likner for mye på bipersoner i tv-serien ”Matador”.
Derfor er årets utgivelse den mest ujevne i romanserien, opprinnelig lansert som en trilogi, men nå utvidet til kvartett. Det er imidlertid mange grunner til å se frem til fjerde bind.
Et sikkert kort er den amerikanske tremenningen og Vietnam-veteranen Robert Hunter, som elsker blues og vitaliserer romanen stort i siste del.
En mørkere hest er den mystiske litteraturforskeren Hans Kanne fra Risas fabelaktige 2006-roman Jeg går ikke ut lenger, jeg svever over byen. Han er åpenbart en slektning, og er det retteferdighet i historien, så vender han tilbake.
Einar O. Risa
M. Kanne & søn
1950-1970
Roman
233 sider.
Tiden
mandag 6. september 2010
Kvelden da NRK1 døde
I skrivende stund ruller helsemagasinet "Puls" over skjermen. Programmet er NRK1s trenings-, helse-, kropps- og velværeprogram, en programpost med historiske bånd til "Helse-refleks" og en rad andre programmer i den gamle folkeopplysningstradisjonen.
Hos familien Gjørmepreik sees det ikke mye fjernsyn, men kveldens Puls ble imøtesett med en viss forventning. For seks måneder siden ble familien utvidet med en datter, og tema i kveldens "Puls" skulle være noe i retning av kvinnekroppen etter graviditet. Altså burde vi være i målgruppen, altså burde vi kunne ha noe å lære, ja, vi burde kunne kjenne oss igjen.
Dessverre skulle det vise seg at NRK1 døde denne kvelden. Første stikkord i sendinga var de såkalte yummy mummies, altså unge, seksuelt attraktive mødre. Komiker Pernille Sørensen kom i studio til Helene Sandvig og måtte svare på om hun følte seg yummy.
Og så kom det. Den ellers så sindige reporter Arild Opheim hadde gått til Grünerløkka for å spørre menn (fortrinnsvis med barnevogn) hvor lang tid de syntes det var rimelig at kvinnene deres fikk restituere seg etter fødselen. Poenget? At herrene skulle le et brummende hø-hø! og si at kjerringa får se å være tilbake i bingen etter fjorten dager. Maks.
Det er vanskelig å tenke seg en verre forfalting av temaet kvinnekropp og graviditet. Man kan vanskelig tenke seg en bedre måte enn dette for å opprettholde all verdens kjønnsstereotypier og sementere et bilde av den oksekåte maskuliniteten, motsetningen til den svake kvinnenaturen som blir sliten av å føde barn.
Samme hvor mye ironi man beskytter seg bak, samme hvor uhøytidelig og uforpliktende det er å svare på en enquete i Birkelunden, kommer man ikke unna at denne tilnærmingen til saken er dypt reaksjonær.
Men programmet, som nå heldigvis er slutt, skulle synke dypere. I serien smakløse amerikanske urbanslang-uttrykk tok Sandvig også for seg de såkalte milf-erne. Hvem er de, disse mødrene som får lange blikk etter seg av tenåringssønnens kompiser? Redaksjonen oppsøkte forfatter Alexia Bohwim, aktuell med den sikkert utmerkede romanen "Milf". Etter Gjørmepreiks syn brøt Puls Vær varsom-plakaten da de intervjuet Bohwims åpenbart mindreårige sønn og spurte han hva han synes om at moren er en milf.
Oppsummert. Uten NRK2 (og radiotilbudet) ville det vært vanskelig å forsvare et linsensfinansiert NRK. Dagens Puls-sending bekrefter mistanken om at NRK1 er en underholdningskanal som konkurrerer i samme marked som TV2 og TVNorge. Ideen om å forene letthet og opplysning er død.
NRK1s puls forsvinner under en hud av plast.
Hos familien Gjørmepreik sees det ikke mye fjernsyn, men kveldens Puls ble imøtesett med en viss forventning. For seks måneder siden ble familien utvidet med en datter, og tema i kveldens "Puls" skulle være noe i retning av kvinnekroppen etter graviditet. Altså burde vi være i målgruppen, altså burde vi kunne ha noe å lære, ja, vi burde kunne kjenne oss igjen.
Dessverre skulle det vise seg at NRK1 døde denne kvelden. Første stikkord i sendinga var de såkalte yummy mummies, altså unge, seksuelt attraktive mødre. Komiker Pernille Sørensen kom i studio til Helene Sandvig og måtte svare på om hun følte seg yummy.
Og så kom det. Den ellers så sindige reporter Arild Opheim hadde gått til Grünerløkka for å spørre menn (fortrinnsvis med barnevogn) hvor lang tid de syntes det var rimelig at kvinnene deres fikk restituere seg etter fødselen. Poenget? At herrene skulle le et brummende hø-hø! og si at kjerringa får se å være tilbake i bingen etter fjorten dager. Maks.
Det er vanskelig å tenke seg en verre forfalting av temaet kvinnekropp og graviditet. Man kan vanskelig tenke seg en bedre måte enn dette for å opprettholde all verdens kjønnsstereotypier og sementere et bilde av den oksekåte maskuliniteten, motsetningen til den svake kvinnenaturen som blir sliten av å føde barn.
Samme hvor mye ironi man beskytter seg bak, samme hvor uhøytidelig og uforpliktende det er å svare på en enquete i Birkelunden, kommer man ikke unna at denne tilnærmingen til saken er dypt reaksjonær.
Men programmet, som nå heldigvis er slutt, skulle synke dypere. I serien smakløse amerikanske urbanslang-uttrykk tok Sandvig også for seg de såkalte milf-erne. Hvem er de, disse mødrene som får lange blikk etter seg av tenåringssønnens kompiser? Redaksjonen oppsøkte forfatter Alexia Bohwim, aktuell med den sikkert utmerkede romanen "Milf". Etter Gjørmepreiks syn brøt Puls Vær varsom-plakaten da de intervjuet Bohwims åpenbart mindreårige sønn og spurte han hva han synes om at moren er en milf.
Oppsummert. Uten NRK2 (og radiotilbudet) ville det vært vanskelig å forsvare et linsensfinansiert NRK. Dagens Puls-sending bekrefter mistanken om at NRK1 er en underholdningskanal som konkurrerer i samme marked som TV2 og TVNorge. Ideen om å forene letthet og opplysning er død.
NRK1s puls forsvinner under en hud av plast.
søndag 5. september 2010
To dikt av Wyslawa Szymborska
Wyslawa Szymborska blei fødd i Krakow i Polen i 1923. Ho bur der framleis. I 1996 vart ho tildelt Nobels litteraturpris. Dikta nedanfor er frå samlinga Her som kom i 2009. Dei er omsett frå svensk av meg.
Tenåring
Eg – ein tenåring?
Om ho stod framføre meg, her og nå,
burde eg då helse på henne som ei av dei næraste,
sjølv om ho for meg er så fjern og framand?
Felle ei tåre, kysse panna hennar
av den eine grunnen
at vi er fødde på same dag?
Så mykje er ulikt mellom oss
at berre beina i kroppen kan vere dei same,
skallens velving, augehola.
Ja, jamvel augo hennar er liksom større,
augevippane lengre, ho er lengre av vokster,
og heile kroppen fint innhylla
i slett og feilfri hud.
Visst har vi felles slektningar og vener,
men i verda hennar er nesten alle i live,
og i mi nesten ingen
frå den felles krinsen.
Så mykje skil oss,
så ulike saker tenkjer vi og seier.
Ho veit så lite,
men gjer det med ei fast tru verdt ei betre sak.
Eg veit så mykje meir,
men slett ikkje så sikkert.
Ho viser meg nokre dikt,
skrivne med ei pynteleg handskrift
som eg ikkje har skrive med på årevis.
Eg les desse dikta, les.
Tja, kanskje eitt kunne vorte til noko
viss vi kutta det ned
og retta det opp her og der.
Resten lovar ikkje bra.
Samtalen køyrer seg fast.
På den vesle klokka hennar er tida uviss og billig.
På mi dyrare, og eksakt.
Til avskil ingen ting, ein upersonleg lått
og inga blanke augo.
Ikkje før ho blir borte
og i hastverken gløymer skjerfet sitt.
Eit skjerf av ekte ull,
med fargerike render,
som mora vår
har strikka til ho.
Eg har det her enno.
Mitt vanskelege liv med minnet
Eg er eit dårleg publikum for minnet mitt.
Ho vil at eg jamt og trutt skal høyre på henne,
og eg vrir meg, strever,
høyrer, høyrer ikkje,
eg går ut, kjem attende, går ut att.
Ho vil bruke all merksemd og tid på tiltalen.
Då eg søv gjer ho det lett som ingen ting.
Om dagen går det i rykk og napp, og det likar ho ikkje.
Ho stikk ivrig til meg gamle brev og bilete,
tek opp viktige og uviktige hendingar,
leier auget til augeblink eg har blunda for,
ho buset dei med mine avlidne.
I forteljingane hennar er eg alltid yngre.
Det er fint, kvifor heile same tema?
Kvar spegel har for meg sine eigne helsingar.
Ho blir arg når eg drar på akslene.
Med hemnlyst drar ho fram nederlaga mine,
som har vore vanskelege, men seinare lette å gløyme.
Ho ser meg i augo, ventar på kva eg vil seie.
Trøyster til slutt: det kunne vore verre.
Ho vil at eg skal leve berre for og med henne.
Aller helst i eit mørkt og lukka rom,
men i mine planar skin framleis ei nåtidig sol,
på dei aktuelle skyene, langs dei vegane eg går.
Iblant får eg nok av selskapet hennar.
Eg foreslår at vi går kvar vår veg. Frå no, ein gong for alle.
Då ler ho sin medkjenslelått,
for ho veit at den avgjersla ville ramt sjølv meg.
Tenåring
Eg – ein tenåring?
Om ho stod framføre meg, her og nå,
burde eg då helse på henne som ei av dei næraste,
sjølv om ho for meg er så fjern og framand?
Felle ei tåre, kysse panna hennar
av den eine grunnen
at vi er fødde på same dag?
Så mykje er ulikt mellom oss
at berre beina i kroppen kan vere dei same,
skallens velving, augehola.
Ja, jamvel augo hennar er liksom større,
augevippane lengre, ho er lengre av vokster,
og heile kroppen fint innhylla
i slett og feilfri hud.
Visst har vi felles slektningar og vener,
men i verda hennar er nesten alle i live,
og i mi nesten ingen
frå den felles krinsen.
Så mykje skil oss,
så ulike saker tenkjer vi og seier.
Ho veit så lite,
men gjer det med ei fast tru verdt ei betre sak.
Eg veit så mykje meir,
men slett ikkje så sikkert.
Ho viser meg nokre dikt,
skrivne med ei pynteleg handskrift
som eg ikkje har skrive med på årevis.
Eg les desse dikta, les.
Tja, kanskje eitt kunne vorte til noko
viss vi kutta det ned
og retta det opp her og der.
Resten lovar ikkje bra.
Samtalen køyrer seg fast.
På den vesle klokka hennar er tida uviss og billig.
På mi dyrare, og eksakt.
Til avskil ingen ting, ein upersonleg lått
og inga blanke augo.
Ikkje før ho blir borte
og i hastverken gløymer skjerfet sitt.
Eit skjerf av ekte ull,
med fargerike render,
som mora vår
har strikka til ho.
Eg har det her enno.
Mitt vanskelege liv med minnet
Eg er eit dårleg publikum for minnet mitt.
Ho vil at eg jamt og trutt skal høyre på henne,
og eg vrir meg, strever,
høyrer, høyrer ikkje,
eg går ut, kjem attende, går ut att.
Ho vil bruke all merksemd og tid på tiltalen.
Då eg søv gjer ho det lett som ingen ting.
Om dagen går det i rykk og napp, og det likar ho ikkje.
Ho stikk ivrig til meg gamle brev og bilete,
tek opp viktige og uviktige hendingar,
leier auget til augeblink eg har blunda for,
ho buset dei med mine avlidne.
I forteljingane hennar er eg alltid yngre.
Det er fint, kvifor heile same tema?
Kvar spegel har for meg sine eigne helsingar.
Ho blir arg når eg drar på akslene.
Med hemnlyst drar ho fram nederlaga mine,
som har vore vanskelege, men seinare lette å gløyme.
Ho ser meg i augo, ventar på kva eg vil seie.
Trøyster til slutt: det kunne vore verre.
Ho vil at eg skal leve berre for og med henne.
Aller helst i eit mørkt og lukka rom,
men i mine planar skin framleis ei nåtidig sol,
på dei aktuelle skyene, langs dei vegane eg går.
Iblant får eg nok av selskapet hennar.
Eg foreslår at vi går kvar vår veg. Frå no, ein gong for alle.
Då ler ho sin medkjenslelått,
for ho veit at den avgjersla ville ramt sjølv meg.
Abonner på:
Innlegg (Atom)