Fredag kom melding om at Erling Lægreid er borte.
Difor sender eg ut bursdagsteksten eg skreiv då han fylte 70, hausten 2009. Verdsveven og lesarane får ha meg orsaka at eg ikkje redigerer posten i lys av den siste, djupt triste hendinga.
Ein gong fekk eg snakka med han og trur eg gitt uttrykk for at han har vore viktig. Takk for tankane.
6. september 2009
Erling Lægreid og tida vår
I går fylte Erling Lægreid 70. Det tyder mellom anna at han skal på pensjon, at han skal vekk frå eteren og at ein epoke er over. Fredag fekk han om lag fire minutt i eit oppsummerande intervju hos Steinfeld i Dagsnytt Atten - eitt av magasinprogramma han har vore med å starte opp hos kringkatsinga i løpet av dei 40 åra han har halde til der. Eg har lytta gjennom alle Kulturnytt-sendingane denne veka, heile Ukeslutt og sett Laurdagsrevyen i håp om at han skulle bli nemt. Ikkje eit ord. Eg synest eg kan høyre diskusjonen i Dagsrevy-redaksjonen då dei la planane for helga: "Skulle vi ha noko magasinaktig på at Lægreiden går av? Han har jo vore her lenge, han er jo litt kjent."
"Nei, det er ikkje verdt det. Han er jo så gammal og sur, og så er det nynorsken hans, dessutan er det ingen av kjernesjåarane våre som bryr seg om han. Nei, det der får P2 ta seg av."
Eg har lese fleire enn sju aviser i helga, det og med eit håp om finne eit lite portrett ein stad. Og eg fann - eitt. I Dag og tid. Der har Agnes Ravatn skrive flott om kvifor det er lurt å leve kompromisslaust og utan lojalitet til redaksjonar og kjelder. Eg lo av historia om korleis han fekk hybel på vestkanten då han kom til Oslo. Dessutan brukte ho eit avsnitt på "Du bestemmer sjøl når det skal gjøre vondt" frå hesteboka til Petterson.
Og eg har googla det eg har vore kar om. Til slutt fann eg laurdagsutgåva av Sogn Avis, med Erling på framsida. Eg registrerte meg som brukar av nettutgåva for å få lese intervjuet. Der har vi ei stolt lokalavis som ikkje teier der andre held kjeft! Kva han skal gjere på måndag? "Eg skal gå gjennom hundrevis av råstoffopptak som eg har på kontoret. Difor får eg behalda kontoret mitt ein periode framover. Eg har veldig mykje råstoff som eg skal registrera. NRK sletta diverre veldig mykje materiale på 70- og 80-talet og det kan henda at ein del av det eg vil finna vil ha stor historisk verdi."
Men sjølv Sogn Avis kan ta feil, til dømes her kor dei tek vel hardt i: "I dag blir Noreg teppebomba med Lægreid, blant anna gjennom portrettintervju i ein del av dei større avisene i Noreg."
Eg veit ikkje kva ein kan gjere for at ting ikkje skal ta slutt, men eg veit at eg vil komme til å sakne. Meir enn ein gong dei siste par åra har eg vitja nettradiosida til NRK Gull på leiting etter den uforgløymelege Søndagsavisa då Andrea Bræin Hovig og Finn Skårderud var gjestar i samband med ei oppsetting av Romeo og Julie på Det Norske. Dei snakka om kjærleiken, rett og slett, og samtalen berre glei av garde, spørsmåla til Lægreid opna tankar, og tankane fletta seg i kvarandre, og dei fann eit felles språk, slik at rytmen i praten stod i stil med emnet dei drøfta. Slik radio skulle vore gitt ut på plate, eller i det minste på ein gullkanta podcast.
Og jo meir eg tenkjer på det, dess klårare står det føre meg at pensjonsdagen til Erling Lægreid råkar eit punkt i historia der noko er i ferd med å endrast. Det er ei veke til valet, linsensen er eit nokså heitt tema, og NRK får motstandarar av å selje VM i fotball. Og sentrum av Nurge ligg i Oslo og her snakkar og tenkjer vi som ei balanding av ein sjeføkonom og Jonas Gahr Støre. Og periferi er så langt uti utkanten at han ikkje er til å få auge på.
Og Lægreid som ikkje held ut dumme folk, må se å få seg ein drøss arvtakarar som kan seie ting slik dei er. På fleire nivå.
søndag 27. november 2011
torsdag 24. mars 2011
Bare nesten "great"
Hvis begrepet ”great norwegian novel” var like innarbeidet blant forventningsfulle, norske lesere som motstykket "den store amerikanske fortellingen", kunne vi slått fast at Ruth Lillegraven er på sporet med debutromanen sin, ”Mellom oss”. På sporet, altså, men ikke helt framme.
Lillegraven, som debuterte med diktsamlingen ”Store stygge dikt” i 2005, er født i 1978 og kommer fra Granvin, Hardanger.
Debutdiktene vakte oppsikt fordi de gikk så langt i å kommentere overraskende motiver, ofte på hverdagslig-poetisk vis, og romandebuten har blitt møtt med uvanlige forventninger.
Da er det selvsagt artig å kunne slå fast at boken er et høyst leseverdig stykke litteratur som innfrir og forundrer. Og punktet der Lillegraven innfrir i størst grad, kan kanskje kalles tilgjengelighet.
”Mellom oss” rommer nemlig svært mange av bestselgerens komponenter. Her er familie med store generasjonsmotsetninger, men med obligatorisk forsoning og avklaring til slutt, her er litt kunsthistorie og noen homofile tilnærmelser, og her er selvsagt selveste krigen.
Boken er med andre ord en aspirerende stor roman fordi det mulige konfliktmaterialet er så enormt.
Historien som rommer dette og mye mer, har et originalt utgangspunkt i Tonje; en ung voksen kvinne i Oslo anno 2002, som lever dobbeltliv og tjener raske penger som prostituert.
Familien kjenner ikke Tonjes skjulte liv, men parallelt med at familiesagaen rulles opp, vever Lillegraven nye slektsledd og masse sannhet inn i teksten.
Vi får blikk inn i besteforeldrenes krigshemmeligheter, og vi får omsider vite hva som skjedde med Tonjes far da livstegnene hans opphørte i Sør-Amerika i 1972.
Romanen er smart komponert, handlingen er tett, men innsigelsen mot ”Mellom oss” er at de dramatiske bitene litt for ofte blir døde rekvisitter som fyller funksjoner i helheten.
Det er ikke verken språklig eller eksistensielt alvor som preger scenene der alle, absolutt alle, brikkene faller på plass. Snarere er det som om flere av kapitlene ender i tunge utpust som sier ”puh, nå er vi ett steg nærmere slutten”.
Kanskje skulle ”Mellom oss” vært dobbelt så lang slik at alle historiene fikk større plass, eller kanskje skulle den vært skåret til beinet og ikke kommet med heile sanninga.
Det er uansett noe forunderlig ved at en så stor roman samtidig kan være så lite stor.
Ruth Lillegraven
Mellom oss
Roman
248 sider.
Tiden.
Lillegraven, som debuterte med diktsamlingen ”Store stygge dikt” i 2005, er født i 1978 og kommer fra Granvin, Hardanger.
Debutdiktene vakte oppsikt fordi de gikk så langt i å kommentere overraskende motiver, ofte på hverdagslig-poetisk vis, og romandebuten har blitt møtt med uvanlige forventninger.
Da er det selvsagt artig å kunne slå fast at boken er et høyst leseverdig stykke litteratur som innfrir og forundrer. Og punktet der Lillegraven innfrir i størst grad, kan kanskje kalles tilgjengelighet.
”Mellom oss” rommer nemlig svært mange av bestselgerens komponenter. Her er familie med store generasjonsmotsetninger, men med obligatorisk forsoning og avklaring til slutt, her er litt kunsthistorie og noen homofile tilnærmelser, og her er selvsagt selveste krigen.
Boken er med andre ord en aspirerende stor roman fordi det mulige konfliktmaterialet er så enormt.
Historien som rommer dette og mye mer, har et originalt utgangspunkt i Tonje; en ung voksen kvinne i Oslo anno 2002, som lever dobbeltliv og tjener raske penger som prostituert.
Familien kjenner ikke Tonjes skjulte liv, men parallelt med at familiesagaen rulles opp, vever Lillegraven nye slektsledd og masse sannhet inn i teksten.
Vi får blikk inn i besteforeldrenes krigshemmeligheter, og vi får omsider vite hva som skjedde med Tonjes far da livstegnene hans opphørte i Sør-Amerika i 1972.
Romanen er smart komponert, handlingen er tett, men innsigelsen mot ”Mellom oss” er at de dramatiske bitene litt for ofte blir døde rekvisitter som fyller funksjoner i helheten.
Det er ikke verken språklig eller eksistensielt alvor som preger scenene der alle, absolutt alle, brikkene faller på plass. Snarere er det som om flere av kapitlene ender i tunge utpust som sier ”puh, nå er vi ett steg nærmere slutten”.
Kanskje skulle ”Mellom oss” vært dobbelt så lang slik at alle historiene fikk større plass, eller kanskje skulle den vært skåret til beinet og ikke kommet med heile sanninga.
Det er uansett noe forunderlig ved at en så stor roman samtidig kan være så lite stor.
Ruth Lillegraven
Mellom oss
Roman
248 sider.
Tiden.
Høst i Holmenkollåsen
Det er ingen nyhet at de fire årstidene fint lar seg bruke litterært i alle sine overførte betydninger. For Thomas Brenner, hovedperson i Ketil Bjørnstads ferske roman, De udødelige, er den forslitte frasen livets høst ekstra plagsom.
At Bjørnstads romaner når ut til mange lesere, er heller ikke nytt. Årets bok gjør det mulig å forstå hvorfor, men det betyr ikke at den kan anbefales uten forbehold.
Det hele starter en søvnløs natt. Thomas Brenner, 58 år gammel allmennlege på Oslos beste vestkant, er omgitt av bekymringer. I brystet hans flimrer et slitent hjerte. Både svigerforeldrene og hans egne foreldre blir stadig mer pleie- og omsorgstrengende.
De to voksne døtrene hans er uselvstendige og bortskjemte av å ha vokst opp i oljealderen. Som om ikke det er nok oppdager Brenner en kul i brystet til kona Elisabeth, men hvordan snakke direkte om noe potensielt dødelig når man har levd med omskrivinger og halvsannheter hele livet?
Det vet ikke Thomas Brenner, så han holder stort sett kjeft både om sine bekymringer for de nærmeste og om samtidsfrustrasjonene som kverner i tankene. Og her ligger den største verdien ved De udødelige.
Mange romanlesere har nok både bekymringer og svigerforeldre, kanskje også hjerteflimmer, og mange har sikkert en hang til omskrivinger av slikt som er vanskelig. De vil få gjenkjennelig tilskudd til livserfaringene sine i noen av romanens bedre partier.
Til tider beskriver Bjørnstad livet på solsiden med en diagnostiserende treffsikkerhet som kan minne om psykiater Finn Skårderuds bøker og spalter. Det er en nokså ufarlig, men besk og fornøyelig samfunnskritikk.
Bjørnstads forteller ser livet lojalt fra Thomas Brenners perspektiv, og tankereferatene er ordnet så leseren skal få det lett, ikke for å skape flertydige rom med litterær spenning. Se for eksempel her:
”Kanskje han skulle kjøpe seg et båtmagasin igjen”, tenker Brenner en kveld livet er vanskelig. Setningen/tanken viser fint hvordan karakteren lengter bort fra det brennbare øyeblikket, inn i en slags fluktmulighet.
Men så kommer tillegget, utbroderingen, som avslører at Bjørnstad egentlig ikke tror på litteraturen før den roper i store bokstaver:
”Å kunne seile avgårde. Bort. Til dit hvor ingen kunne nå ham”.
Her er ikke bare metaforikken, men også den overdramatiske tegnsettingen med på å gjøre passasjen svulmende og ikke-kunstnerisk.
Synd for Thomas Brenner, selvsagt, at det var slik livets høst skulle ta seg ut.
Ketil Bjørnstad
De udødelige
Roman
314 sider.
Aschehoug
At Bjørnstads romaner når ut til mange lesere, er heller ikke nytt. Årets bok gjør det mulig å forstå hvorfor, men det betyr ikke at den kan anbefales uten forbehold.
Det hele starter en søvnløs natt. Thomas Brenner, 58 år gammel allmennlege på Oslos beste vestkant, er omgitt av bekymringer. I brystet hans flimrer et slitent hjerte. Både svigerforeldrene og hans egne foreldre blir stadig mer pleie- og omsorgstrengende.
De to voksne døtrene hans er uselvstendige og bortskjemte av å ha vokst opp i oljealderen. Som om ikke det er nok oppdager Brenner en kul i brystet til kona Elisabeth, men hvordan snakke direkte om noe potensielt dødelig når man har levd med omskrivinger og halvsannheter hele livet?
Det vet ikke Thomas Brenner, så han holder stort sett kjeft både om sine bekymringer for de nærmeste og om samtidsfrustrasjonene som kverner i tankene. Og her ligger den største verdien ved De udødelige.
Mange romanlesere har nok både bekymringer og svigerforeldre, kanskje også hjerteflimmer, og mange har sikkert en hang til omskrivinger av slikt som er vanskelig. De vil få gjenkjennelig tilskudd til livserfaringene sine i noen av romanens bedre partier.
Til tider beskriver Bjørnstad livet på solsiden med en diagnostiserende treffsikkerhet som kan minne om psykiater Finn Skårderuds bøker og spalter. Det er en nokså ufarlig, men besk og fornøyelig samfunnskritikk.
Bjørnstads forteller ser livet lojalt fra Thomas Brenners perspektiv, og tankereferatene er ordnet så leseren skal få det lett, ikke for å skape flertydige rom med litterær spenning. Se for eksempel her:
”Kanskje han skulle kjøpe seg et båtmagasin igjen”, tenker Brenner en kveld livet er vanskelig. Setningen/tanken viser fint hvordan karakteren lengter bort fra det brennbare øyeblikket, inn i en slags fluktmulighet.
Men så kommer tillegget, utbroderingen, som avslører at Bjørnstad egentlig ikke tror på litteraturen før den roper i store bokstaver:
”Å kunne seile avgårde. Bort. Til dit hvor ingen kunne nå ham”.
Her er ikke bare metaforikken, men også den overdramatiske tegnsettingen med på å gjøre passasjen svulmende og ikke-kunstnerisk.
Synd for Thomas Brenner, selvsagt, at det var slik livets høst skulle ta seg ut.
Ketil Bjørnstad
De udødelige
Roman
314 sider.
Aschehoug
Abonner på:
Innlegg (Atom)