imot kunsten - Skjønt arbeid i ord

Ja, det er i sannhet skjønt. Kjøttmeisen synger av full krås, sola skinner, snart skal vi bygge reir og legge egg.

Denne uka blei det kjent at Tomas Espedals ”imot kunsten” er nominert til Kritikerprisen 2009. Boka stiller leseren enno en gang overfor spørsmålet om hvor livet slutter og litteraturen starter. Den flotte poetiske teksten, som bærer undertittelen (notatbøkene) i parentes, er blant annet fortellinga om forfatteren Tomas Espedal.
Den handler om livet hans og bevegelsene hans fra adresse til adresse, fra hus til hus, som voksen og som barn. Og den handler om å ville jobbe med språk for å skape litteratur.
I likhet med Espedals tidligere kritikerroste bøker rommer ”imot kunsten” altså et sterkt selvbiografisk og selvutleverende innhold.

Derfor må Espedals utgivelser finne seg i å bli tilsmussa av den aktuelle Knausgård-debatten om framstillinger av virkelige personer i romanform. Men forskjellene mellom de to forfatterne er uendelig mange fler enn likhetene.

”imot kunsten” prøver ikke på noen måte å sjokkere gjennom å legge fram det private i et rått og realistisk språk. Espedals dikting skiller seg så til de grader fra Knausgårds språklige form at han, Espedal, virker som en varm sommerbris der den andre, Knausgård, er en litterær tordenstorm. Og forskjellene på bris og storm er mange.

I ”imot kunsten” er hver setning uten plett eller lyte, og det er vanskelig å beskrive Espedals prosa uten å ty til halvpoetiske sammenlikninger. Han skriver fjærlett, åndedrettsnært, følsomt og med en språklig balanseevne som såkalte 'store fortellere', lissom, bare kan misunne han.

Her ligger Tomas Espedals store litterære forse: Han forteller stort ved hjelp av små ord, og tar han i bruk de større ordene, blir de aldri oppusta av fortellerens følelser, de står der bare og lyser i møte med leserens forståing.

Om mora sin sykdom og død skriver han:
”I september mistet mor håret. ”I en roses kronologi har avblomstringen størst omdømme.” I september falt de første bladene av trærne. Biene forlot rododendronen og rosene, blomstene var utsugde og tomme.”

Leseren får ikke vite hvem som står bak sitatet i sitatet, men sammenstillinga av hår, rose og hausten i naturen viser hvordan Espedals fortellende språk egentlig er djupt poetisk.

”imot kunsten” er innstilt til Nordisk råds litteraturpris sammen med Karl Ove Knausgårds første bok av Min Kamp. Det hadde ikke akkurat vært en grov urett om brisen overvant stormen.

Tomas Espedal
imot kunsten
(notatbøkene)
163 sider.
Gyldendal