Benken

Kjennes litt urolig å ha lest Lygres siste roman Min døde mann. Jeg mener: urolig over all seksualiteten, litt sørgelig over at fordommer og manglende aksept driver karakterene vekk fra seg selv og inn i desperasjon som gjør dem ute av stand til å være i sine egne liv. Stor begeistring for perspektivskiftene inni jeg-formatet (hvordan får han det til? og hvorfor skjønner leseren så mye når stemmene er så tildekket?). Og så er det denne benken, da. Så tung den er, så full av muligheter for realsiert fellesskap og harmoni, men så ender den opp malplassert på en sti, på vei mot målet. Akkurat som the lighthouse er noe er der ut som man ikke kan nå (eller ikke skal nå), litt på samme måte står utsiktspunktet, Neset, med drømmen om denne benken, i Lygre-boka som noe urealisert, noe som inngir håp, kanskje, men som først og fremst er foruroligende, alle veit jo at det ikke går an å sitte der, harmonisk som i en annen forsikringsreklame.

For øvrig: Solstad sier at romanen hans ikke har handling. Ikke lykke heller?

Skandaløst dårlig

Cowboybøker går på rundgang blant de voksne som sitter
der natt etter natt.

En bøyd grein i toppen av en gran. Blankslitt
av så mange ettermiddager.
Utsikten til taket på skolebygget.

Solsikkefrø som kanskje spirer
mellom gulvplankene.

Ikke dårlig i det hele tatt: http://blog.politiken.dk/bibliopaten/