Carsten Jensen:
Ingen ideelle løsninger, men det ordner seg i løpet av et par generasjoner
A. Nielsen
Afghanistan. Irak.
Muhammed-tegninger.
Skal vi liksom sitt og snakke sammen da, eller? Hæ?
tirsdag 16. februar 2010
mandag 15. februar 2010
Brenner ute med bøker
I går meldte NRKs nettsider at tv-programmet Bokprogrammet utgår. Etter påske forsvinner det fra skjermen, og Hans Olav Brenner - han som så ofte er ute og går (med bøker under armen), er ute av tv-ruta.
Kringkastingen forsikrer selvfølgelig at de har nye planer for kulturdekningen, men etter mitt syn er det synd at Bokprogrammet blir lagt ned. Hvorfor må det være slik at etablerte programposter som har funnet sin form og fungerer innenfor sine rammer, alltid skal bli borte?
Man kan si mye om litteratur på tv. Man kan blant annet si at det er en slags selvmotsigelse. Litteratur er analogt, det er tegn på hvite ark, det er refleksjon, langsomhet og fordyping, mens tv er digital høyhastighet, det er konflikt og kunstige sammenstillinger i spisset form.
Likevel er Bokprogrammet bra. Jeg har ikke sett alle sendingene siden premieren i 2006, og flere av programmene jeg faktisk har sett, har vært kjedelige, blodløse eller liknet litt for mye på et nummer av Bokspeilet (Bokklubben Nye bøkers medlemsblad).
Men alt i alt og tross alt har Bokprogrammet vært veldig bra, altså. Det skyldes at Hans Olav Brenner og hans redaksjon ofte har valgt seg spennende forfattere, og det skyldes mest av alt at Brenner ikke bare kan tv-kunsten. Han kan også lese litteratur, han kan tenke høyt med tekstene han har lest, han kan derfor stille gode spørsmål som vekker forfatteren og som interesserer leseren/tv-seeren.
Selv sier Brenner i intervjuet med nrk.no at han aldri vil glemme togturen med Dag Solstad til Bø i Telemark, at han aldri vil glemme intervjuet med Philip Roth, at det mye omtalte intervjuet med Suzanne Brøgger "... ble en ekstremt pinlig situasjon der jeg for alvor erfarte hvilken kraft som kan ligge i ”Hvorfor”-spørsmålet."
Gjørmepreik sitter ofte over nett-tv-spilleren og hygger seg med gode Brenner-minner, ja, man kunne nevne samtalen med P.O. Enquist, og ikke minst journalistens synlige og menneskelige nervøsistet i sekundene før han ringte på den svenske forfatterens dør i Stockholm. Bare dette: at Brenner gjennom pust, skjelvende stemme og litt nøling viser seeren hvor mye Enquists forfatterskap faktisk betyr for ham! Bare det! Slik kan litteratur bli viktig på tv.
Og så dette: Bokprogrammet 22.09.09, Per Petterson og Hans Olav Brenner reiser med danskebåten til Frederikshavn, spiser frokost i forfatterens sommerhus, besøker Pettersons morsfamilies gater, steder, rom. Snakker.
Og aller best, dette:
H.O. Brenner: "Jeg har lyst til å følge opp en tråd: Tidligere i dag sa du at tittelessayet "Månen over Porten" er, kanskje, det beste du har skrevet..."
Raskt klipp over til Jan Grønlis fremragende opplesing (hvorfor i alle dager er ikke denne boka utgitt som lydbok, som dobbeltalbum, med både forfatterens og Grønlis stemmer? Hæ?).
Brenner: "Hva er det du får til der?"
Petterson: - Det er vel der jeg klarer å få sagt mest, ... veldig mye på en gang, uten at det er stappa og utilgjengelig...
Brenner: "Hva er det du tar opp tematisk i det essayet?"
Petterson: - Blant annet får jeg sagt noe om dette med klasse ...
Og derfra beveger samtalen seg innom de viktigste temaene i Pettersons forfatterskap, i en alvorlig tone som tar både liv og tekst på alvor, og uten at programlederen skyter inn forklaringer av hva essay er for noe rart, eller banaliserer og på annen måte ødelegger.
Men det fineste er at NRKs nett-tv byr på hele den uredigerte samtalen med Petterson, hele togturen med Solstad, hele intervjuet med Knausgård i fluktstolen ute i Skåne-naturen. Alt ligger der.
Måtte NRK la det ligge i fred!
Kringkastingen forsikrer selvfølgelig at de har nye planer for kulturdekningen, men etter mitt syn er det synd at Bokprogrammet blir lagt ned. Hvorfor må det være slik at etablerte programposter som har funnet sin form og fungerer innenfor sine rammer, alltid skal bli borte?
Man kan si mye om litteratur på tv. Man kan blant annet si at det er en slags selvmotsigelse. Litteratur er analogt, det er tegn på hvite ark, det er refleksjon, langsomhet og fordyping, mens tv er digital høyhastighet, det er konflikt og kunstige sammenstillinger i spisset form.
Likevel er Bokprogrammet bra. Jeg har ikke sett alle sendingene siden premieren i 2006, og flere av programmene jeg faktisk har sett, har vært kjedelige, blodløse eller liknet litt for mye på et nummer av Bokspeilet (Bokklubben Nye bøkers medlemsblad).
Men alt i alt og tross alt har Bokprogrammet vært veldig bra, altså. Det skyldes at Hans Olav Brenner og hans redaksjon ofte har valgt seg spennende forfattere, og det skyldes mest av alt at Brenner ikke bare kan tv-kunsten. Han kan også lese litteratur, han kan tenke høyt med tekstene han har lest, han kan derfor stille gode spørsmål som vekker forfatteren og som interesserer leseren/tv-seeren.
Selv sier Brenner i intervjuet med nrk.no at han aldri vil glemme togturen med Dag Solstad til Bø i Telemark, at han aldri vil glemme intervjuet med Philip Roth, at det mye omtalte intervjuet med Suzanne Brøgger "... ble en ekstremt pinlig situasjon der jeg for alvor erfarte hvilken kraft som kan ligge i ”Hvorfor”-spørsmålet."
Gjørmepreik sitter ofte over nett-tv-spilleren og hygger seg med gode Brenner-minner, ja, man kunne nevne samtalen med P.O. Enquist, og ikke minst journalistens synlige og menneskelige nervøsistet i sekundene før han ringte på den svenske forfatterens dør i Stockholm. Bare dette: at Brenner gjennom pust, skjelvende stemme og litt nøling viser seeren hvor mye Enquists forfatterskap faktisk betyr for ham! Bare det! Slik kan litteratur bli viktig på tv.
Og så dette: Bokprogrammet 22.09.09, Per Petterson og Hans Olav Brenner reiser med danskebåten til Frederikshavn, spiser frokost i forfatterens sommerhus, besøker Pettersons morsfamilies gater, steder, rom. Snakker.
Og aller best, dette:
H.O. Brenner: "Jeg har lyst til å følge opp en tråd: Tidligere i dag sa du at tittelessayet "Månen over Porten" er, kanskje, det beste du har skrevet..."
Raskt klipp over til Jan Grønlis fremragende opplesing (hvorfor i alle dager er ikke denne boka utgitt som lydbok, som dobbeltalbum, med både forfatterens og Grønlis stemmer? Hæ?).
Brenner: "Hva er det du får til der?"
Petterson: - Det er vel der jeg klarer å få sagt mest, ... veldig mye på en gang, uten at det er stappa og utilgjengelig...
Brenner: "Hva er det du tar opp tematisk i det essayet?"
Petterson: - Blant annet får jeg sagt noe om dette med klasse ...
Og derfra beveger samtalen seg innom de viktigste temaene i Pettersons forfatterskap, i en alvorlig tone som tar både liv og tekst på alvor, og uten at programlederen skyter inn forklaringer av hva essay er for noe rart, eller banaliserer og på annen måte ødelegger.
Men det fineste er at NRKs nett-tv byr på hele den uredigerte samtalen med Petterson, hele togturen med Solstad, hele intervjuet med Knausgård i fluktstolen ute i Skåne-naturen. Alt ligger der.
Måtte NRK la det ligge i fred!
søndag 14. februar 2010
Om å bli eller dra
Hva får 19-20 år unge jenter og gutter til å verve seg til en krig for en uklar sak mot en utydelig fiende – som stadig færre tror vil la seg overvinne, i et fjelland langt, langt borte?
Debutanten Helga Flatland (født 1984) gir ingen absolutte svar i romanen "Bli hvis du kan. Reis hvis du må." Mest av alt er boken et rørende, menneskelig portrett av et samfunn og et knippe skjebner som rammes av en tragedie.
Kameratene Tarjei, Trygve og Kristian vokser opp i samme bygd et ikke nærmere bestemt sted i den norske distriktsgeografien. Etter førstegangstjenesten bestemmer de seg for å dra til Afghanistan – alle med forskjellige motiver, men kanskje med et vagt felles ønske om å fortsette å være venner et annet og friere sted. Når de kommer hjem igjen, er det i kister drapert med norske flagg. Tilbake ligger et kriserammet samfunn lammet av sorg.
Fire av de involverte forteller historiene sine i romanen, to av guttene og to pårørende. Flatland gjør en liten fortellermessig prestasjon når hun porsjonerer informasjon, spørsmål og bruddstykker av historier i de fire karakterenes fortellinger. Alle delene er stramt redigert og har intensitet og nerve. Her blir hemmeligheter avslørt og hjerter knust.
Gjennomgangsfiguren og det nærmeste romanen kommer en hovedperson er den følsomme Tarjei. Drivkraften hans for å komme seg vekk er forholdet til faren og en motvillig, delvis tilhørighet til lokalmiljøet. Tarjei føler voldsom ambivalens med å bære loddet som odelsgutt. Skjønt, odelsgutt? Han har en eldre søster, som åpenbart har den egentlige odelen på farsgården, og det er nettopp forholdet mellom kjønnene, og særlig farens påtvungne landbrukssosialisering av Tarjei mot hans vilje, som utgjør den sosiale konflikten i familien. Når Tarjeis mor får fortelle romanens tredje del, blir fjøsets krav og den lokale dialekten plutselig små symboler på kulturkonflikt.
Bli hvis du kan. Reis hvis du må. handler om norsk virkelighet i 2010. Romanen er selvsagt brennende aktuell for ethvert ungt menneske på vei til sesjon. Og sannelig gir den også næring til alle mødre og fedre, jenter og gutter, som gråter og ber for barn og kjærester, eller er redde for at de en dag må gjøre det.
Helga Flatland
Bli hvis du kan. Reis hvis du må.
Roman
170 sider.
Aschehoug
Post scriptum:
Jo, det er rørende at slike tekster kan bli lest høyt over en kopp morgenkaffe av noen halvgamle mennesker som vil følge med, og følger med, lest av en stemme som ikke leser, ikke høyt, aldri...
Debutanten Helga Flatland (født 1984) gir ingen absolutte svar i romanen "Bli hvis du kan. Reis hvis du må." Mest av alt er boken et rørende, menneskelig portrett av et samfunn og et knippe skjebner som rammes av en tragedie.
Kameratene Tarjei, Trygve og Kristian vokser opp i samme bygd et ikke nærmere bestemt sted i den norske distriktsgeografien. Etter førstegangstjenesten bestemmer de seg for å dra til Afghanistan – alle med forskjellige motiver, men kanskje med et vagt felles ønske om å fortsette å være venner et annet og friere sted. Når de kommer hjem igjen, er det i kister drapert med norske flagg. Tilbake ligger et kriserammet samfunn lammet av sorg.
Fire av de involverte forteller historiene sine i romanen, to av guttene og to pårørende. Flatland gjør en liten fortellermessig prestasjon når hun porsjonerer informasjon, spørsmål og bruddstykker av historier i de fire karakterenes fortellinger. Alle delene er stramt redigert og har intensitet og nerve. Her blir hemmeligheter avslørt og hjerter knust.
Gjennomgangsfiguren og det nærmeste romanen kommer en hovedperson er den følsomme Tarjei. Drivkraften hans for å komme seg vekk er forholdet til faren og en motvillig, delvis tilhørighet til lokalmiljøet. Tarjei føler voldsom ambivalens med å bære loddet som odelsgutt. Skjønt, odelsgutt? Han har en eldre søster, som åpenbart har den egentlige odelen på farsgården, og det er nettopp forholdet mellom kjønnene, og særlig farens påtvungne landbrukssosialisering av Tarjei mot hans vilje, som utgjør den sosiale konflikten i familien. Når Tarjeis mor får fortelle romanens tredje del, blir fjøsets krav og den lokale dialekten plutselig små symboler på kulturkonflikt.
Bli hvis du kan. Reis hvis du må. handler om norsk virkelighet i 2010. Romanen er selvsagt brennende aktuell for ethvert ungt menneske på vei til sesjon. Og sannelig gir den også næring til alle mødre og fedre, jenter og gutter, som gråter og ber for barn og kjærester, eller er redde for at de en dag må gjøre det.
Helga Flatland
Bli hvis du kan. Reis hvis du må.
Roman
170 sider.
Aschehoug
Post scriptum:
Jo, det er rørende at slike tekster kan bli lest høyt over en kopp morgenkaffe av noen halvgamle mennesker som vil følge med, og følger med, lest av en stemme som ikke leser, ikke høyt, aldri...
tirsdag 9. februar 2010
imot historien
- Det finnes alltid, i så å si alt eg har skrevet, en fabrikk, tett inntil der hvor handlingen utspiller seg, den er kanskje nedlagt, men likevel står den der med sine kraner og haller, og, og ... Og eg har kanskje villet vere en slags arbeiderdikter, da, men siden det - i Norge, er så knyttet til 70-årene og det politiske og alt dette, så måtte eg gjøre det på min egen måte, da, og eg fant ut, da, at eg kanskje ville vere arbeiderklassens Proust, altså, ... Eg ville gjerne beskrive kjolene og bordene og møblene og luktene på samme måten, altså, men i dette arbeidermiljøet, da, eg ville ta disse beskrivelsene fra den borgerlige romanen ...
lørdag 6. februar 2010
Karl Ove = Peer Gynt
"Det finns ett sådant sug i Knausgårds hypnotiskt flödande, rytmiskt strömmande utförlighet – där inget te kokas utan att hela tillredningsproceduren noteras – en så fåfäng livsnärvaro, en sådan ambition att bokstavligen försöka skriva sig in i existensens kärna, att jag absolut måste läsa också de tre återstående delarna.
Och bli precis så besviken som jag förtjänar, när den Peer Gyntska löken är färdigskalad."
Nils Schwartz, Expressen.se, 18.1.2010
" 'Det var bare dit, mot det vesentligste, mot den menneskelige eksistens innerste kjerne, jeg skulle bevege meg', tenker Knausgård på vegne av sin egen kunst etter å ha sett Ingmar Bergmans oppsetning av Gengangere på teaterscenen.
I Min kamp er veien til eksistensens innerste kjerne identisk med veien inn i kunstneren selv, og det er med en blanding av glede og gru vi tenker oss Knausgård som en moderne Peer Gynt og verket som en gigantisk løkscene for vår tid."
Deres ærbødige gjørmepreiker, 29.11.2009
Och bli precis så besviken som jag förtjänar, när den Peer Gyntska löken är färdigskalad."
Nils Schwartz, Expressen.se, 18.1.2010
" 'Det var bare dit, mot det vesentligste, mot den menneskelige eksistens innerste kjerne, jeg skulle bevege meg', tenker Knausgård på vegne av sin egen kunst etter å ha sett Ingmar Bergmans oppsetning av Gengangere på teaterscenen.
I Min kamp er veien til eksistensens innerste kjerne identisk med veien inn i kunstneren selv, og det er med en blanding av glede og gru vi tenker oss Knausgård som en moderne Peer Gynt og verket som en gigantisk løkscene for vår tid."
Deres ærbødige gjørmepreiker, 29.11.2009
fredag 5. februar 2010
imot kunsten - Skjønt arbeid i ord
Ja, det er i sannhet skjønt. Kjøttmeisen synger av full krås, sola skinner, snart skal vi bygge reir og legge egg.
Denne uka blei det kjent at Tomas Espedals ”imot kunsten” er nominert til Kritikerprisen 2009. Boka stiller leseren enno en gang overfor spørsmålet om hvor livet slutter og litteraturen starter. Den flotte poetiske teksten, som bærer undertittelen (notatbøkene) i parentes, er blant annet fortellinga om forfatteren Tomas Espedal.
Den handler om livet hans og bevegelsene hans fra adresse til adresse, fra hus til hus, som voksen og som barn. Og den handler om å ville jobbe med språk for å skape litteratur.
I likhet med Espedals tidligere kritikerroste bøker rommer ”imot kunsten” altså et sterkt selvbiografisk og selvutleverende innhold.
Derfor må Espedals utgivelser finne seg i å bli tilsmussa av den aktuelle Knausgård-debatten om framstillinger av virkelige personer i romanform. Men forskjellene mellom de to forfatterne er uendelig mange fler enn likhetene.
”imot kunsten” prøver ikke på noen måte å sjokkere gjennom å legge fram det private i et rått og realistisk språk. Espedals dikting skiller seg så til de grader fra Knausgårds språklige form at han, Espedal, virker som en varm sommerbris der den andre, Knausgård, er en litterær tordenstorm. Og forskjellene på bris og storm er mange.
I ”imot kunsten” er hver setning uten plett eller lyte, og det er vanskelig å beskrive Espedals prosa uten å ty til halvpoetiske sammenlikninger. Han skriver fjærlett, åndedrettsnært, følsomt og med en språklig balanseevne som såkalte 'store fortellere', lissom, bare kan misunne han.
Her ligger Tomas Espedals store litterære forse: Han forteller stort ved hjelp av små ord, og tar han i bruk de større ordene, blir de aldri oppusta av fortellerens følelser, de står der bare og lyser i møte med leserens forståing.
Om mora sin sykdom og død skriver han:
”I september mistet mor håret. ”I en roses kronologi har avblomstringen størst omdømme.” I september falt de første bladene av trærne. Biene forlot rododendronen og rosene, blomstene var utsugde og tomme.”
Leseren får ikke vite hvem som står bak sitatet i sitatet, men sammenstillinga av hår, rose og hausten i naturen viser hvordan Espedals fortellende språk egentlig er djupt poetisk.
”imot kunsten” er innstilt til Nordisk råds litteraturpris sammen med Karl Ove Knausgårds første bok av Min Kamp. Det hadde ikke akkurat vært en grov urett om brisen overvant stormen.
Tomas Espedal
imot kunsten
(notatbøkene)
163 sider.
Gyldendal
Denne uka blei det kjent at Tomas Espedals ”imot kunsten” er nominert til Kritikerprisen 2009. Boka stiller leseren enno en gang overfor spørsmålet om hvor livet slutter og litteraturen starter. Den flotte poetiske teksten, som bærer undertittelen (notatbøkene) i parentes, er blant annet fortellinga om forfatteren Tomas Espedal.
Den handler om livet hans og bevegelsene hans fra adresse til adresse, fra hus til hus, som voksen og som barn. Og den handler om å ville jobbe med språk for å skape litteratur.
I likhet med Espedals tidligere kritikerroste bøker rommer ”imot kunsten” altså et sterkt selvbiografisk og selvutleverende innhold.
Derfor må Espedals utgivelser finne seg i å bli tilsmussa av den aktuelle Knausgård-debatten om framstillinger av virkelige personer i romanform. Men forskjellene mellom de to forfatterne er uendelig mange fler enn likhetene.
”imot kunsten” prøver ikke på noen måte å sjokkere gjennom å legge fram det private i et rått og realistisk språk. Espedals dikting skiller seg så til de grader fra Knausgårds språklige form at han, Espedal, virker som en varm sommerbris der den andre, Knausgård, er en litterær tordenstorm. Og forskjellene på bris og storm er mange.
I ”imot kunsten” er hver setning uten plett eller lyte, og det er vanskelig å beskrive Espedals prosa uten å ty til halvpoetiske sammenlikninger. Han skriver fjærlett, åndedrettsnært, følsomt og med en språklig balanseevne som såkalte 'store fortellere', lissom, bare kan misunne han.
Her ligger Tomas Espedals store litterære forse: Han forteller stort ved hjelp av små ord, og tar han i bruk de større ordene, blir de aldri oppusta av fortellerens følelser, de står der bare og lyser i møte med leserens forståing.
Om mora sin sykdom og død skriver han:
”I september mistet mor håret. ”I en roses kronologi har avblomstringen størst omdømme.” I september falt de første bladene av trærne. Biene forlot rododendronen og rosene, blomstene var utsugde og tomme.”
Leseren får ikke vite hvem som står bak sitatet i sitatet, men sammenstillinga av hår, rose og hausten i naturen viser hvordan Espedals fortellende språk egentlig er djupt poetisk.
”imot kunsten” er innstilt til Nordisk råds litteraturpris sammen med Karl Ove Knausgårds første bok av Min Kamp. Det hadde ikke akkurat vært en grov urett om brisen overvant stormen.
Tomas Espedal
imot kunsten
(notatbøkene)
163 sider.
Gyldendal
Abonner på:
Innlegg (Atom)