København (Gjørmepreik): - Jeg er helt tom. Jeg er defintivt ferdig med det selvbiografiske tema, spørsmålet er om jeg også er ferdig som forfatter.
Omtrent dette sier Karl Ove Knausgård i et intervju med radioprogrammet "Skønlitteratur på P1", Danmark radios litteraturmagasin.
Som eneste medium i Norden slapp DR og reporter Nanna Mogensen inn til en times audiens hos Den nordisk råd-nominerte forfatteren i leiligheten i Malmö. Da samtalen fant sted, var Knausgård i ferd med å legge siste hånd på bind 5 av Min kamp.
Forfatteren virket sliten og utbrent, sier DR. Et sentralt tema i intervjuet var altså om Knausgård noen gang vil skrive en bok igjen etter at han forhåpentlig fullfører den biografiske romanserie Min kamp inneværende år.
- Han nevnte muligheten for å gå over til maleri, opplyser Mogensen, som er litt rystet etter Malmö-besøket (tror vi).
søndag 28. mars 2010
søndag 21. mars 2010
Åkeren er heilt fri for gras
Åkeren er heilt fri for gras
Men riksa syng i sumarnotti
og kvernsteinen hans Nils
går og går
medan eg står ved sida av
og vil hjelpe
viss eg får
og kan
Og det er ikkje natt
ikkje enno
men vi gjer klar for
å slå gras
saman
og dei andre ungane
dei unge
har sprunge ned
til vatnet
svarte vatnet
som er like svart
same kor mykje sola
blenkjer i overflata
og snart er det kveld
han kjem som eit pledd
frå fjorden
og frå andre kanten
frå Lunden
kjem kvelden meir som
ei gardin som blir
trukke ned
snøgt
og snart syng grashoppene
og seinare ligg dei gamle
i kammeret - den eine i
skuffen
og det ristar i veggane
når dei dreg
tømmerstokkar
det er natta som
notter
i kammeret
der ein ikkje har lov til
å ta noko frå skapet
endå det ligg sko og leiker
der som ingen vil bruke
nokon gong
ein får sjå på sakene
og ein kan ønskje seg ting
men ein får dei ikkje med
seg heim
ikkje
Men riksa syng i sumarnotti
og kvernsteinen hans Nils
går og går
medan eg står ved sida av
og vil hjelpe
viss eg får
og kan
Og det er ikkje natt
ikkje enno
men vi gjer klar for
å slå gras
saman
og dei andre ungane
dei unge
har sprunge ned
til vatnet
svarte vatnet
som er like svart
same kor mykje sola
blenkjer i overflata
og snart er det kveld
han kjem som eit pledd
frå fjorden
og frå andre kanten
frå Lunden
kjem kvelden meir som
ei gardin som blir
trukke ned
snøgt
og snart syng grashoppene
og seinare ligg dei gamle
i kammeret - den eine i
skuffen
og det ristar i veggane
når dei dreg
tømmerstokkar
det er natta som
notter
i kammeret
der ein ikkje har lov til
å ta noko frå skapet
endå det ligg sko og leiker
der som ingen vil bruke
nokon gong
ein får sjå på sakene
og ein kan ønskje seg ting
men ein får dei ikkje med
seg heim
ikkje
fredag 19. mars 2010
Gjørmepreik gratulerer ...
... selvfølgelig arbeiderklassens Proust, Tomas Espedal, med Kritikerprisen og Gyldendalprisen!
Makan! Mer fortjent er det vanskelig å tenke seg en slik utdeling. Nå er det bare Nordisk igjen, så er det reint bord.
Makan! Mer fortjent er det vanskelig å tenke seg en slik utdeling. Nå er det bare Nordisk igjen, så er det reint bord.
Jeg er deilig!
Er det virkelig sånn med oss stakkars mennesker at alt vi gjør, gjør vi for å bli sett, for å bli beundret, bli anerkjent og begjært?
Er det et forbigående tegn i tiden at folk betrakter seg selv og andre bare som objekter, eller er det snarere naivt å tro at det ikke alltid har vært sånn?
I Kristin Marie Berstads andre roman, ”Ynde”, blir vi konfrontert med en ung kvinne som mister seg selv ved å by seg fram for andre. Ballettdanseren Maria øver med ensemblet til en oppsetning av ”Romeo og Julie”, mens hun går rundt i vårt samtidige Oslo og nyter seg selv. Hjemme elsker hun med ektemannen Stig, andre steder i byen ligger hun med danserkollegaen Antonio. Og denne oppførselen forsvarer hun retorisk med spørsmålet: hvorfor skal det være så farlig å stikke en tiss inn i en annen tiss i to minutter?
Maria vet at hun er deilig. Hun elsker først og fremst seg selv, men føler også en blanding av ømhet og forakt for ektemannen som er snill og kjedelig.
Det kan selvsagt ikke gå bra.
Berstad forteller historien om Stig og Marias undergang i korte enkeltsekvenser som på briljant vis utgjør en tett fortelling. Realismen i detaljene er påfallende, sexskildringene er svært nøyaktige. I noen partier virker språket like glatt som Marias amoralske overflate, og kanskje er det dette Anne B. Ragde sikter til når hun i en kommersielt anmassende ”blurb” på smussomslaget sier at boken er stramt og sexy fortalt. Boka sliter nok litt med at den er sterkt begrenset eller innsnevret både med hensyn til form og tema. Romanen viser fram Marias liv i en kort perioden, et drøyt halvår, kanskje. I denne perioden er det kun øyeblikkenes glede og sorg vi får vite noe om. Selv om boka er en førstepersonsfortelling er det forbausende lite vi får vite om Marias indre liv. Det kan bety at hun ikke tenker noe særlig, men det kan også tyde på at Berstad har valgt en form som ikke tillater motstridende tankeretninger. Tematisk er også begrensingen påfallende ved denne romanen: Den handler utelukkende om Marias relasjoner til ballett, seg selv, en venninne og noen menn, her er ingen refleksjon over sammenhengene mellom disse bekjentskapene, ei heller fins det en vei ut av egoismesporet. Jeg mener romanen hadde tjent på om Maria hadde en mor, tante eller i det minste en erindring om et annet liv.
Det er uansett godt gjort av forfatteren å balansere så fint mellom på den ene siden å stille ut personenes lyter, og på den andre siden fange essensen i en situasjon eller relasjon med poetens blikk for betydning.
Temaet i ”Ynde” vokser særlig fram i spenningen mellom Maria som yndig danser og Maria som privatperson. Jobben hennes er jo faktisk å ta seg vakkert ut på scenen – å behage tilskuerne. Romanen viser den ulekre konflikten mellom anstendighet og kynisme som oppstår når hun tar med jobben og rollene inn i det private, hjem i sofakroken. Det er ikke et yndig syn. Men slik blir det vel hvis livene våre leves mellom vegger av speil.
Kristin Marie Berstad
Ynde
Roman
130 sider
Tiden
Er det et forbigående tegn i tiden at folk betrakter seg selv og andre bare som objekter, eller er det snarere naivt å tro at det ikke alltid har vært sånn?
I Kristin Marie Berstads andre roman, ”Ynde”, blir vi konfrontert med en ung kvinne som mister seg selv ved å by seg fram for andre. Ballettdanseren Maria øver med ensemblet til en oppsetning av ”Romeo og Julie”, mens hun går rundt i vårt samtidige Oslo og nyter seg selv. Hjemme elsker hun med ektemannen Stig, andre steder i byen ligger hun med danserkollegaen Antonio. Og denne oppførselen forsvarer hun retorisk med spørsmålet: hvorfor skal det være så farlig å stikke en tiss inn i en annen tiss i to minutter?
Maria vet at hun er deilig. Hun elsker først og fremst seg selv, men føler også en blanding av ømhet og forakt for ektemannen som er snill og kjedelig.
Det kan selvsagt ikke gå bra.
Berstad forteller historien om Stig og Marias undergang i korte enkeltsekvenser som på briljant vis utgjør en tett fortelling. Realismen i detaljene er påfallende, sexskildringene er svært nøyaktige. I noen partier virker språket like glatt som Marias amoralske overflate, og kanskje er det dette Anne B. Ragde sikter til når hun i en kommersielt anmassende ”blurb” på smussomslaget sier at boken er stramt og sexy fortalt. Boka sliter nok litt med at den er sterkt begrenset eller innsnevret både med hensyn til form og tema. Romanen viser fram Marias liv i en kort perioden, et drøyt halvår, kanskje. I denne perioden er det kun øyeblikkenes glede og sorg vi får vite noe om. Selv om boka er en førstepersonsfortelling er det forbausende lite vi får vite om Marias indre liv. Det kan bety at hun ikke tenker noe særlig, men det kan også tyde på at Berstad har valgt en form som ikke tillater motstridende tankeretninger. Tematisk er også begrensingen påfallende ved denne romanen: Den handler utelukkende om Marias relasjoner til ballett, seg selv, en venninne og noen menn, her er ingen refleksjon over sammenhengene mellom disse bekjentskapene, ei heller fins det en vei ut av egoismesporet. Jeg mener romanen hadde tjent på om Maria hadde en mor, tante eller i det minste en erindring om et annet liv.
Det er uansett godt gjort av forfatteren å balansere så fint mellom på den ene siden å stille ut personenes lyter, og på den andre siden fange essensen i en situasjon eller relasjon med poetens blikk for betydning.
Temaet i ”Ynde” vokser særlig fram i spenningen mellom Maria som yndig danser og Maria som privatperson. Jobben hennes er jo faktisk å ta seg vakkert ut på scenen – å behage tilskuerne. Romanen viser den ulekre konflikten mellom anstendighet og kynisme som oppstår når hun tar med jobben og rollene inn i det private, hjem i sofakroken. Det er ikke et yndig syn. Men slik blir det vel hvis livene våre leves mellom vegger av speil.
Kristin Marie Berstad
Ynde
Roman
130 sider
Tiden
søndag 14. mars 2010
Tapt barndomskrig på Hvaler
Når skuespiller og regissør Anders T. Andersen romandebuterer, er det med fare for å gi leserne granatsjokk.
Thomas Olsens første verdenskrig er ikke en oppvekstfortelling av typen som ofte omtales med ordene ”følsomt om barndom”. Andersens historie er en svart, viltvoksende tragedie av en roman, den er fortellingen om en ung gutts krig. Og trass i voldsomheten viser romanen samtidig en ung, lengtende sårbarhet.
Vond barndom er ikke et nytt tema i litteraturen, men Andersen går langt og lengre enn langt i skildringen av 15-åringen Thomas Olsens harde prøvelser. Thomas, som selv forteller hele historien, vokser opp hos en alkoholisert far et sted på Hvaler-øyene. Dagene hans består for en stor del av øvelser i overlevelse; han må stadig dukke unna slag og rømme til skogs fra farens raseri, eller eventuelt flykte unna den offentlige omsorgen for ikke å bli ”kasteball mellom barnehjem og fosterforeldre”.
Ved romanens start bor den yngre broren hans på Hønefoss hos moren, som har forlatt alkoholhelvetet på Hvaler og funnet seg en ny voldelig dranker. Begivenhetene fører brødrene Olsen sammen igjen, og Thomas’ viktigste prosjekt blir å redde broren fra den sanne undergang – eller gjøre godt igjen den skaden som alt er skjedd.
Romanen er høydramatisk, alle de korte kapitlene har konflikt, men altfor ofte mister fortellingen tetthet fordi Thomas skjener ut i lange, ordrike digresjoner. De rystende scenene som utspilles her, ville stått sterkere om de var mer konsentrert.
Forfatteren, som selv er fra Nøtterøy, har gitt Thomas Olsen et røft, direkte og dialektpreget språk, et språk som uten tvil kler handlingen. Det blir imidlertid aldri helt østfolddialekt, og lesere i fylket øst for Oslofjorden vil nok stusse over at substantivene så å si aldri får skikkelig østfoldsk flertallsform: her heter det ”alle gutta”, ikke ”guttær” og ”guttane”. Dermed tviler leseren på den språklige autentisiteten.
Dessuten burde noen ha mint Anders T. Andersen om at ternene ikke stupdykker i Østfoldskjærgården midtvinters, da trekker de til Sør-Afrika og Antarktis – noe Thomas Olsen nok også kunne tenkt seg.
Anders T. Andersen
Thomas Olsens første verdenskrig
356 sider
Roman
Aschehoug
Thomas Olsens første verdenskrig er ikke en oppvekstfortelling av typen som ofte omtales med ordene ”følsomt om barndom”. Andersens historie er en svart, viltvoksende tragedie av en roman, den er fortellingen om en ung gutts krig. Og trass i voldsomheten viser romanen samtidig en ung, lengtende sårbarhet.
Vond barndom er ikke et nytt tema i litteraturen, men Andersen går langt og lengre enn langt i skildringen av 15-åringen Thomas Olsens harde prøvelser. Thomas, som selv forteller hele historien, vokser opp hos en alkoholisert far et sted på Hvaler-øyene. Dagene hans består for en stor del av øvelser i overlevelse; han må stadig dukke unna slag og rømme til skogs fra farens raseri, eller eventuelt flykte unna den offentlige omsorgen for ikke å bli ”kasteball mellom barnehjem og fosterforeldre”.
Ved romanens start bor den yngre broren hans på Hønefoss hos moren, som har forlatt alkoholhelvetet på Hvaler og funnet seg en ny voldelig dranker. Begivenhetene fører brødrene Olsen sammen igjen, og Thomas’ viktigste prosjekt blir å redde broren fra den sanne undergang – eller gjøre godt igjen den skaden som alt er skjedd.
Romanen er høydramatisk, alle de korte kapitlene har konflikt, men altfor ofte mister fortellingen tetthet fordi Thomas skjener ut i lange, ordrike digresjoner. De rystende scenene som utspilles her, ville stått sterkere om de var mer konsentrert.
Forfatteren, som selv er fra Nøtterøy, har gitt Thomas Olsen et røft, direkte og dialektpreget språk, et språk som uten tvil kler handlingen. Det blir imidlertid aldri helt østfolddialekt, og lesere i fylket øst for Oslofjorden vil nok stusse over at substantivene så å si aldri får skikkelig østfoldsk flertallsform: her heter det ”alle gutta”, ikke ”guttær” og ”guttane”. Dermed tviler leseren på den språklige autentisiteten.
Dessuten burde noen ha mint Anders T. Andersen om at ternene ikke stupdykker i Østfoldskjærgården midtvinters, da trekker de til Sør-Afrika og Antarktis – noe Thomas Olsen nok også kunne tenkt seg.
Anders T. Andersen
Thomas Olsens første verdenskrig
356 sider
Roman
Aschehoug
Min kamp 4: Fyll og fanteri på kanten av verden
De aller første ordene i Karl Ove Knausgårds forfatterskap, åpningen av romanen ”Ute av verden”, lyder: ”Av og til hendte det at jeg låste meg inn på skolen om natten”.
Da var det den 26 år gamle, fiktive lærervikaren Henrik Vankel som rastløst tok seg inn i skolebygningen der han jobbet, mens de andre sov.
I ”Min kamp 4” er hovedpersonen Karl Ove Knausgård flere ganger uhyre nær å gjenta åpningssetningen fra sin egen romandebut. Nå er det forfatteren selv som snur døgnet og låser seg inn på skolen om natten, det er den 18 år gamle Knausgård som underviser barna på skolen i det lille nordnorske fiskeværet kalt Håfjord. Det er Karl Ove som jakter jenter, drikker seg sanseløs og våkner neste dag med fylleanger: ”Nei, nei, nei, gjorde jeg virkelig det?”
Hvis tabloidene har fått deg til å lure på om forfatteren hadde ulovlige seksuelle forbindelser der oppe i nord, kan følgende avsløres: Det fins ingen graverende forhold til 13-årige elever i ”Min kamp 4”. Tiltrekning, ja. Overgrep, nei. Derimot forekommer en serie tidlige sædavganger og enda flere mislykte forsøk på å få noe kroken. Nokså vanlig ungdomsskildringer, altså.
Dersom Karl Ove Knausgård med ”Min kamp 4” har villet skrive en direkte men nokså gjennomsnittlig historie om å være ungdom, har han lyktes. Han lykkes bedre med å skape litteratur av gymnastiden i Kristiansand enn av lærertiden i Nord-Norge. I Håfjord er nemlig alle forhold midlertidige og dermed ufarlige, i Kristiansand ligger Karl Oves liv, og alle relasjoner har betydning.
Det store Verkets refleksjonskraft er imidlertid mer begrenset i dette bindet, som heller ikke er fortalt i like pulserende prosa som vi kjenner fra første og andre bok i serien. Flere steder har ”Min kamp 4” tempo og handling som minner om Tore Renbergs Jarle Klepp-bøker. De deler den grenseløse henrykkelsen over livet, men også mangelen på moden ettertanke.
I ”Min kamp 4” er det umodne et styrende prinsipp for skrivningen, en 18-årings språk skal selvsagt være patetisk! Likevel er det påfallende at teksten først slår gnister når den 40-årige forfatteren gir seg til kjenne, kommenterer handlingen og bygger videre på livet til faren. Da ser vi glimt av ”Min kamp” slik vi husker det, da står liv på spill.
Karl Ove Knausgård
Min kamp 4
Roman
472 sider.
Forlaget Oktober.
Da var det den 26 år gamle, fiktive lærervikaren Henrik Vankel som rastløst tok seg inn i skolebygningen der han jobbet, mens de andre sov.
I ”Min kamp 4” er hovedpersonen Karl Ove Knausgård flere ganger uhyre nær å gjenta åpningssetningen fra sin egen romandebut. Nå er det forfatteren selv som snur døgnet og låser seg inn på skolen om natten, det er den 18 år gamle Knausgård som underviser barna på skolen i det lille nordnorske fiskeværet kalt Håfjord. Det er Karl Ove som jakter jenter, drikker seg sanseløs og våkner neste dag med fylleanger: ”Nei, nei, nei, gjorde jeg virkelig det?”
Hvis tabloidene har fått deg til å lure på om forfatteren hadde ulovlige seksuelle forbindelser der oppe i nord, kan følgende avsløres: Det fins ingen graverende forhold til 13-årige elever i ”Min kamp 4”. Tiltrekning, ja. Overgrep, nei. Derimot forekommer en serie tidlige sædavganger og enda flere mislykte forsøk på å få noe kroken. Nokså vanlig ungdomsskildringer, altså.
Dersom Karl Ove Knausgård med ”Min kamp 4” har villet skrive en direkte men nokså gjennomsnittlig historie om å være ungdom, har han lyktes. Han lykkes bedre med å skape litteratur av gymnastiden i Kristiansand enn av lærertiden i Nord-Norge. I Håfjord er nemlig alle forhold midlertidige og dermed ufarlige, i Kristiansand ligger Karl Oves liv, og alle relasjoner har betydning.
Det store Verkets refleksjonskraft er imidlertid mer begrenset i dette bindet, som heller ikke er fortalt i like pulserende prosa som vi kjenner fra første og andre bok i serien. Flere steder har ”Min kamp 4” tempo og handling som minner om Tore Renbergs Jarle Klepp-bøker. De deler den grenseløse henrykkelsen over livet, men også mangelen på moden ettertanke.
I ”Min kamp 4” er det umodne et styrende prinsipp for skrivningen, en 18-årings språk skal selvsagt være patetisk! Likevel er det påfallende at teksten først slår gnister når den 40-årige forfatteren gir seg til kjenne, kommenterer handlingen og bygger videre på livet til faren. Da ser vi glimt av ”Min kamp” slik vi husker det, da står liv på spill.
Karl Ove Knausgård
Min kamp 4
Roman
472 sider.
Forlaget Oktober.
Abonner på:
Innlegg (Atom)