Bare nesten "great"

Hvis begrepet ”great norwegian novel” var like innarbeidet blant forventningsfulle, norske lesere som motstykket "den store amerikanske fortellingen", kunne vi slått fast at Ruth Lillegraven er på sporet med debutromanen sin, ”Mellom oss”. På sporet, altså, men ikke helt framme.

Lillegraven, som debuterte med diktsamlingen ”Store stygge dikt” i 2005, er født i 1978 og kommer fra Granvin, Hardanger.

Debutdiktene vakte oppsikt fordi de gikk så langt i å kommentere overraskende motiver, ofte på hverdagslig-poetisk vis, og romandebuten har blitt møtt med uvanlige forventninger.

Da er det selvsagt artig å kunne slå fast at boken er et høyst leseverdig stykke litteratur som innfrir og forundrer. Og punktet der Lillegraven innfrir i størst grad, kan kanskje kalles tilgjengelighet.

”Mellom oss” rommer nemlig svært mange av bestselgerens komponenter. Her er familie med store generasjonsmotsetninger, men med obligatorisk forsoning og avklaring til slutt, her er litt kunsthistorie og noen homofile tilnærmelser, og her er selvsagt selveste krigen.

Boken er med andre ord en aspirerende stor roman fordi det mulige konfliktmaterialet er så enormt.

Historien som rommer dette og mye mer, har et originalt utgangspunkt i Tonje; en ung voksen kvinne i Oslo anno 2002, som lever dobbeltliv og tjener raske penger som prostituert.
Familien kjenner ikke Tonjes skjulte liv, men parallelt med at familiesagaen rulles opp, vever Lillegraven nye slektsledd og masse sannhet inn i teksten.
Vi får blikk inn i besteforeldrenes krigshemmeligheter, og vi får omsider vite hva som skjedde med Tonjes far da livstegnene hans opphørte i Sør-Amerika i 1972.

Romanen er smart komponert, handlingen er tett, men innsigelsen mot ”Mellom oss” er at de dramatiske bitene litt for ofte blir døde rekvisitter som fyller funksjoner i helheten.

Det er ikke verken språklig eller eksistensielt alvor som preger scenene der alle, absolutt alle, brikkene faller på plass. Snarere er det som om flere av kapitlene ender i tunge utpust som sier ”puh, nå er vi ett steg nærmere slutten”.

Kanskje skulle ”Mellom oss” vært dobbelt så lang slik at alle historiene fikk større plass, eller kanskje skulle den vært skåret til beinet og ikke kommet med heile sanninga.

Det er uansett noe forunderlig ved at en så stor roman samtidig kan være så lite stor.

Ruth Lillegraven
Mellom oss
Roman
248 sider.
Tiden.

Høst i Holmenkollåsen

Det er ingen nyhet at de fire årstidene fint lar seg bruke litterært i alle sine overførte betydninger. For Thomas Brenner, hovedperson i Ketil Bjørnstads ferske roman, De udødelige, er den forslitte frasen livets høst ekstra plagsom.

At Bjørnstads romaner når ut til mange lesere, er heller ikke nytt. Årets bok gjør det mulig å forstå hvorfor, men det betyr ikke at den kan anbefales uten forbehold.

Det hele starter en søvnløs natt. Thomas Brenner, 58 år gammel allmennlege på Oslos beste vestkant, er omgitt av bekymringer. I brystet hans flimrer et slitent hjerte. Både svigerforeldrene og hans egne foreldre blir stadig mer pleie- og omsorgstrengende.
De to voksne døtrene hans er uselvstendige og bortskjemte av å ha vokst opp i oljealderen. Som om ikke det er nok oppdager Brenner en kul i brystet til kona Elisabeth, men hvordan snakke direkte om noe potensielt dødelig når man har levd med omskrivinger og halvsannheter hele livet?

Det vet ikke Thomas Brenner, så han holder stort sett kjeft både om sine bekymringer for de nærmeste og om samtidsfrustrasjonene som kverner i tankene. Og her ligger den største verdien ved De udødelige.

Mange romanlesere har nok både bekymringer og svigerforeldre, kanskje også hjerteflimmer, og mange har sikkert en hang til omskrivinger av slikt som er vanskelig. De vil få gjenkjennelig tilskudd til livserfaringene sine i noen av romanens bedre partier.

Til tider beskriver Bjørnstad livet på solsiden med en diagnostiserende treffsikkerhet som kan minne om psykiater Finn Skårderuds bøker og spalter. Det er en nokså ufarlig, men besk og fornøyelig samfunnskritikk.

Bjørnstads forteller ser livet lojalt fra Thomas Brenners perspektiv, og tankereferatene er ordnet så leseren skal få det lett, ikke for å skape flertydige rom med litterær spenning. Se for eksempel her:

”Kanskje han skulle kjøpe seg et båtmagasin igjen”, tenker Brenner en kveld livet er vanskelig. Setningen/tanken viser fint hvordan karakteren lengter bort fra det brennbare øyeblikket, inn i en slags fluktmulighet.

Men så kommer tillegget, utbroderingen, som avslører at Bjørnstad egentlig ikke tror på litteraturen før den roper i store bokstaver:

”Å kunne seile avgårde. Bort. Til dit hvor ingen kunne nå ham”.

Her er ikke bare metaforikken, men også den overdramatiske tegnsettingen med på å gjøre passasjen svulmende og ikke-kunstnerisk.

Synd for Thomas Brenner, selvsagt, at det var slik livets høst skulle ta seg ut.

Ketil Bjørnstad
De udødelige
Roman
314 sider.
Aschehoug