Lesing - tenking - språking på verdsveven siden 2008

tirsdag 8. desember 2009

Prosalyrikk i NRK radio: Jeg kaller dem lyrikere, jeg.

I Bok i P2 den 11. mai 2009 rapporterte Leif Ekle fra sitt besøk på Trondheim litteraturfestival ÆÅ i en samtale med programleder Cille Biermann.
Det er i skrivende stund sju måneder siden programmet ble sendt på radio, men det er fortsatt tilgjengelig i NRKs nettarkiv (du kan feks søke på "bok i p2 ÆÅ" i Google).

Samtalen gjorde et visst inntrykk på meg, og husker jeg ikke feil, endte det med at jeg skrudde av radioen i irritasjon, eller mer presist: med skamrødme ved ørene og en bestemt følelse av å være undervurdert som lytter og litteraturinteressert menneske.

Bok i p2 dukket opp i eteren 5. januar 2009 og representerte en ny storsatsing på litteratur i kulturkanalen. Programmet avløste etablerte poster som Poesitid og Boktilsynet, men lytterne trengte ikke bekymre seg for litteraturen, fikk vi vite, Bok i P2 skulle gi igjen i rikt monn.

Programmet sender, som gjørmepreiks ene leser og forfatter er godt klar over, fem halvtimer med bokstoff per uke, tre av sendingene er studiosamtaler om litteratur(altså fortrinnsvis kritikk og reportasjer om nye bokutgivelser), en ukentlig sending er en forhåndsprodusert dokumentar om et klassisk litterært verk, mens den femte sendingen, på fredager, består av opplesning.

Det er uhyre interessant å lytte til innslaget om ÆÅ i sendingen fra 11. mai - i denne korte samtalen finner vi nemlig P2s problem som formidler av litteratur i essens. Og denne essens heter manglende faglighet, undervurdering av publikum.

Innslaget åpner med at Leif Ekle ønskes velkommen av programleder Biermann med ordene "... nyss hjemkommet fra litteraturfestival i Trondheim ...". Ekle bekrefter, takker og introduserer festivalen gjennom å kommentere at den ikke bare heter Trondheim litteraturfestival, men den heter ÆÅ, "... hvilket er utlagt 'jeg også'...". Deretter sier Ekle noen setninger om at navnet ÆÅ signaliserer festivalens trønderske tilknytning og at "... bokstavene i språket er det vi kommuniserer med ...", men at han ellers ikke har fått øye på noe utpreget trøndersk ved festivalen.

"Hva var overskriften?", spør Biermann for å konkretisere og pense samtalen inn på det den jo skal handle om.
Ekle forklarer enkelt og utvetydig at på fredag var temaet lyrisk prosa, på lørdag var lyrikk hovedsaken. Når jeg har kursivert ordet lyrisk i linjen over, er det fordi Ekle også uttaler ordet med ekstra emfase. Dermed signaliserer han at ordet er spesielt, iallfall i sammenheng med prosa, og uttalen hans markerer også, slik jeg oppfatter det, at ordet vil bli tatt opp og drøftet, kanskje også forklart, i fortsettelsen.

Ekle bekrefter vår mistanke når han sier at vi (dvs radiostemmene og lytterne i fellesskap) særlig skal ta for oss den lyriske prosaen. "Og kanskje vi skal høre litt på Inghill Johansen ...", legger han umiddelbart til, som introduksjon til et opptak av en opplesning hun ga fredag kveld, like "... etter at ho hadde frabedt seg å være lyrisk prosaist ...".

Opplesningen byr på et både festlig og prosaisk utdrag fra Johansens roman Ingenting (Gyldendal 2009), der forfatteren - til tilhørernes begeistring, driver gjøn med feng shui og interiørdesign.

Tilbake i studio spøker Biermann med at Johansen iallfall fraber seg "interiør-hallelulja-greier". Deretter spør hun Ekle, igjen lett og humoristisk, hva han kalte det igjen, dette lysrikts pro ...?

At Biermann må få gjentatt termen lyrisk prosa, er bemerkelsesverdig. Er det altså en pedagogisk hensikt bak den spørrende innstilling hennes? Tenker hun simpelthen bare på de stakkars lytterne som ikke har så lett for å forholde seg til vanskelige fremmedord som lyrisk og prosaisk? Er det kanskje slik at hun stiller retorisk-pedagogiske spørsmål, ikke for å få svar for sin egen del, men for å bidra til forenkling av den muntlige studioteksten og dermed øke lytterens forståelse? Kanskje er det sånn.

Men umiddelbart etterpå lanserer Leif Ekle forfatteren Kristin Ribe som eksempel på en skribent som ikke motsetter seg merkelappen "lyrisk prosaist". I et kort intervju får vi høre henne snakke blant annet om prosaens åndedrettsrytme og klang. På en glimrende måte gir hun begrepet lyrisk prosa et tydelig innhold. Alle har nå skjønt at lyrisk prosa er fortellende tekster med lyrikkens kjennetegn.

Dessverre var ikke dette nok for personen som av statskanalen har fått i oppdrag å lede et litteraturprogram opptil tre-fire halvtimer per uke i p2. Cille Biermann hadde enda ikke fått tak på begrepet.

Den tredje deltakeren i ÆÅ-seminaret om lyrisk prosa, Inger Bråtveit, skal også introduseres, og Biermann bruker anledningen til å avsløre sin absolutte og totale uvitenhet. Slik hørtes det i noen forferdelige radiosekunder:

Biermann: "Men det var en annen ... lyri... Kan jeg kalle dem ... jeg kaller dem lyriker jeg, jeg tråkker ingen på tærne da?"

Ekle: "Nei, ikke lyriker, du kan si prosaist."

Biermann: "Som var ja, var hun for eller mot?"

Og her kan lytteren høre at Ekle nesten er i ferd med å miste tålmodigheten. Det unnslipper ham et så vidt hørbart sukk når han svarer at det nok kanskje ikke er det det er snakk om, at de har nok ikke så mye imot verken lyrikk eller prosa noen av dem, men ...

Og her skrudde jeg av radioapparatet. Påkjenningen ble for stor. Pinlighetene ble for mange.

Alle som har grunnskoleutdanning i Norge skal ha et vagt kjennskap til litterære sjangrer og bør vite at lyrikk er noe annet enn prosa, men at sjangrer ikke er atskilte verdener, ikke noe man er for eller imot, men språklige framstillingsformer som hele tiden er bevegelse, som hele tiden låner trekk av hverandre.

Etter som Biermann er programleder for et program om litteratur, bør hun for det første ha et minimum av kunnskp om litteratur som hun kan bruke til å opplyse lytterne.

Dessuten bør hun kunne gå ut fra at lytterne har mer enn bare litt interesse for utforming av skjønnlitterære tekster, og at de - lytterne, vil forstå nye eller nesten-nye begreper som dukker i litteraturens verden.

Dessverre er det slik at selv om man er en kvikk og kjekk og festlig vestkantkvinne som kan snakke med alle om alt i kvitrende sprog, så kreves det et minstemål av kunnsakp for å behandle seriøse temaer slik at det kommer noe ut av samtalen.
Den som ikke veit forskjell på lyrikk og prosa, som mener det er veldig vanskelig å samtale om den lyriske prosaen i nyere norsk litteratur, oppfordres med dette vennligst å søke seg jobb i avdelingen for svært lett underholdning.

tirsdag 17. november 2009

Korrekturlakk = snø?

I forrige uke fikk Anne Grete Preus nokså negativ omtale i Dagbladet av musikkritiker Anne Gunn Halvorsen. Et hovedpoeng i kritikken var at Preus' metaforbruk er så lettparodiert: ""Jeg er en by", liksom, fnis!", skriver Halvorsen. Og selvfølgelig peker hun på noe viktig. Sanglyrikk må være bra, norske tekster må holde høyt nivå, ellers går det ikke an å la være å le, eller bli flau av dem.
Nå kan man selvsagt innvende at det som lett lar seg parodiere ikke nødvendigvis må være mindre godt når det kommer til poesien. Hvis jeg skriver at noe om at "mitt hjertes lengsel er en sten/ en måne/ et speil for ditt ansikt", er det en stygg Stein Mehren-parodi, men det er ikke dermed sagt at han er en svak lyriker. Eller hva med "vinden/ gjennom/ regnet / gjennom/ oss begge / og ein hund", som bare i kraft av linjedelingene viser seg som en Jon Fosse-parodi, sier det noe om Fosses kvalitet som lyriker? Kanskje gjør det det - i positiv forstand. Kanskje betyr det at Fosse har et poetisk språk som er så karakteristisk at det lar seg gjenkjenne og bruke på nye og likevel velkjente måter.

Men metaforene, altså, de gamle overføringene av betydning fra ett område til et annet, de må være treffende og helst originale. Halvorsens Preus-kritikk fikk meg til å tenke to ting. Først: hvorfor anmelder vi ikke den nye plata hennes ("Nesten alene", Warner) som sanglyrikk over en 1/1 side, på 7000 tegn? Dernest: hva er det egentlig med disse metaforene hennes som gjør dem minneverdige, nesten uforglemmelige, men samtidig også litt dårlige?

På samleplata "Mosaikk" (1998) finner vi låten "Når himmelen faller ned"


Det snør ... himmelsk korrekturlakk
over feilstavet sommer
og hør ... bylarmen forsvinner
under dalende flommer
Vi har hørt at ingen snøfnugg er like
og sånne under kan en tenke på en stund
jeg lener hodet helt tilbake
og får iskyss på min munn

og får et iskyss ...
Det snør ... stumme stjernesøstre
fra usynlig munner

tirsdag 8. september 2009

Vente på Solstad

Vi er nok ganske mange som venter i spenning på den dagen i oktober da Dag Solstads nye roman, 17. roman, ligger klar i store stabler hos bokhandleren og venter på sine lesere.

For ganske nøyaktig tre år siden skrev Trond Haugen i Dagsavisen at det "er på tide å fastslå at Dag Solstad er Norges største prosaforfatter ja kanskje til og med stille spørsmålet nettopp i dette Ibsen-året om han ikke er den største gjennom tidene uansett sjanger." Og du kan si hva du vil om å utrope folk til de største, men det er uansett herlig å være leser i en tid da slike spørsmål er presserende!
Siden den gang har Inger Østenstad skrevet en hel doktoravhandling om strategiene hans - altså Solstads, de strategiene som har gjort at han på forunderlig vis minner litt om Ibsen der han går rundt i frakken sin, minner om de store europeiske modernistene, ja, at han har en aura av storhet rundt seg.
På Bjørnson-festivalen i Molde nylig leste han litt fra den nye boka. Selv om Dagbladet skriver at det er en roman uten handling, aner det oss det ligger en del handling i kim der - om ikke annet så utenfor romanens egen tid. Dette leste Solstad i Molde:

Den forhenværende kemneren på Konsberg, Bjørn Hansen, er forlengst sluppet ut av fengselet hvor han sonet en dom på tre og et halvt år for blant annet forsikringssvindel, det er nesten 15 år siden. Siden har han prøvd å gå under jorda, og forbli der i stillhet så godt det lar seg gjøre. Men nå står han på Sentralbanestasjonen i Oslo hvor han skal ha toget til en bestemt stasjonsby på Sørlandsbanen, der sønnen hans forhåpentligvis står og venter på ham. Han føler seg ikke akkurat ønsket, verken til denne beretning eller til de begivenheter som danner grunnlag for den og som han stadig er hovedperson i meget mot sin vilje. Bjørn Hansen er altså her igjen. Bjørn Hansen er tilbake igjen, min romanfigur fra 1992. Bjørn Hansen har dukket opp igjen. Den forhenværende kemneren på Kongsberg har vendt tilbake til en beretning han er en uomtvistelig del av.

Det er ikke mye. Kanskje er det bare en eneste lang setning, det kan man ikke vite, for kommatering og punktum er det jeg som står for - på rein feeling. Det er nokså lite tekst vi har tilgjengelig, men du verden for en rikdom! Både stilistisk og, jeg hadde nær sagt, episk er jo dette lille avsnittet proppfullt av ting å ta tak i.
For det første er det selveste Bjørn Hansen som dukker opp som (den sentrale) karakter. Mannen som satte seg i rullestol i 1992, som på slutten av Ellevte roman, bok atten reiste seg opp av rullestolen for å gå inn på dassen hos Herman Busk (og hans kone ... Berit? heter hun virkelig det? Berit Busk?) og pisse, kemneren som stod der inne på den trange dassen og pisset mens han følte et sterkt ønske om å bli sett, bli oppdaget, bli tatt på fersken. Han er altså tilbake.

For det andre er det tida: Det er 15 år siden Bjørn Hansen sonet dommen på tre og et halvt år, hva har skjedd på disse 15 åra? Betyr det at vi er i 2010? 1992+3,5+15=2010? Han har en periode prøvd å gå under jorda - "og forbli der i stillhet så godt det lar seg gjøre." For en formulering! Hvordan lever man under jorda i stillhet? Er det så forskjellig fra hvordan han levde i 1992? Hvorfor lot seg ikke gjøre?

For det tredje er det Peter Korpi Hansen (som nå må være en godt voksen mann, i 40 åra?). Han står altså og venter på Bjørn Hansen på en stasjon et sted langs Sørlandsbanen, der han driver optikerbutikk? I Blom-kjeden? Peter Korpi Hansen, ravne-Peter, en av de tristeste skikkelsene i forfatterskapet, skal han gjennom hele denne romanen forholde seg til sin far slik denne gjorde til sin sønn i forrige Korpi Hansen-roman?

For det fjerde er det motviljen. Bjørn Hansen føler seg ikke velkommen - ikke ønsket, verken i romanen eller i de begivenhetene som vel strengt tatt må sies å være hans eget liv. På samme måte som han følte seg fremmed i Kongsberg og utilpass i livet i 1992, er han nå altså ikke ønsket i romanen 17. roman (2009), skal vi forstå det slik? Er det hans egen eksistensielle sorg som gir ham denne følelsen av å være uønsket, eller er det snakk om (pirrende!) at fortelleren/romanforfatteren Dag Solstad bare motvillig ønkser ham velkommen tilbake??

Det femte ar gjentakelsene, det anaforiske maset om at han er tilbake. Uttrykker denne firedoble understrekingen av at Bjørn Hansen er tilbake et sukk fra romanens skaper som sier noe sånn som at "Jeg prøvde å unngå det, men ikke faen, han kom tilbake, han er ikke ønsket, men inn skulle han i denne beretningen som han uomtvistelig er en del av, enten jeg vil eller ikke"!?

Hvordan kan denne beretningen passe inn i og forholde seg til resten av forfatterskapet?
Noen som trodde det vil komme en roman om lykken?

søndag 6. september 2009

Erling Lægreid og tida vår

I går fylte Erling Lægreid 70. Det tyder mellom anna at han skal på pensjon, at han skal vekk frå eteren og at ein epoke er over. Fredag fekk han om lag fire minutt i eit oppsummerande intervju hos Steinfeld i Dagsnytt Atten - eitt av magasinprogramma han har vore med å starte opp hos kringkatsinga i løpet av dei 40 åra han har halde til der. Eg har lytta gjennom alle Kulturnytt-sendingane denne veka, heile Ukeslutt og sett Laurdagsrevyen i håp om at han skulle bli nemt. Ikkje eit ord. Eg synest eg kan høyre diskusjonen i Dagsrevy-redaksjonen då dei la planane for helga: "Skulle vi ha noko magasinaktig på at Lægreiden går av? Han har jo vore her lenge, han er jo litt kjent."
"Nei, det er ikkje verdt det. Han er jo så gammal og sur, og så er det nynorsken hans, dessutan er det ingen av kjernesjåarane våre som bryr seg om han. Nei, det der får P2 ta seg av."
Eg har lese fleire enn sju aviser i helga, det og med eit håp om finne eit lite portrett ein stad. Og eg fann - eitt. I Dag og tid. Der har Agnes Ravatn skrive flott om kvifor det er lurt å leve kompromisslaust og utan lojalitet til redaksjonar og kjelder. Eg lo av historia om korleis han fekk hybel på vestkanten då han kom til Oslo. Dessutan brukte ho eit avsnitt på "Du bestemmer sjøl når det skal gjøre vondt" frå hesteboka til Petterson.
Og eg har googla det eg har vore kar om. Til slutt fann eg laurdagsutgåva av Sogn Avis, med Erling på framsida. Eg registrerte meg som brukar av nettutgåva for å få lese intervjuet. Der har vi ei stolt lokalavis som ikkje teier der andre held kjeft! Kva han skal gjere på måndag? "Eg skal gå gjennom hundrevis av råstoffopptak som eg har på kontoret. Difor får eg behalda kontoret mitt ein periode framover. Eg har veldig mykje råstoff som eg skal registrera. NRK sletta diverre veldig mykje materiale på 70- og 80-talet og det kan henda at ein del av det eg vil finna vil ha stor historisk verdi."
Men sjølv Sogn Avis kan ta feil, til dømes her kor dei tek vel hardt i: "I dag blir Noreg teppebomba med Lægreid, blant anna gjennom portrettintervju i ein del av dei større avisene i Noreg."

Eg veit ikkje kva ein kan gjere for at ting ikkje skal ta slutt, men eg veit at eg vil komme til å sakne. Meir enn ein gong dei siste par åra har eg vitja nettradiosida til NRK Gull på leiting etter den uforgløymelege Søndagsavisa då Andrea Bræin Hovig og Finn Skårderud var gjestar i samband med ei oppsetting av Romeo og Julie på Det Norske. Dei snakka om kjærleiken, rett og slett, og samtalen berre glei av garde, spørsmåla til Lægreid opna tankar, og tankane fletta seg i kvarandre, og dei fann eit felles språk, slik at rytmen i praten stod i stil med emnet dei drøfta. Slik radio skulle vore gitt ut på plate, eller i det minste på ein gullkanta podcast.

Og jo meir eg tenkjer på det, dess klårare står det føre meg at pensjonsdagen til Erling Lægreid råkar eit punkt i historia der noko er i ferd med å endrast. Det er ei veke til valet, linsensen er eit nokså heitt tema, og NRK får motstandarar av å selje VM i fotball. Og sentrum av Nurge ligg i Oslo og her snakkar og tenkjer vi som ei balanding av ein sjeføkonom og Jonas Gahr Støre. Og periferi er så langt uti utkanten at han ikkje er til å få auge på.
Og Lægreid som ikkje held ut dumme folk, må se å få seg ein drøss arvtakarar som kan seie ting slik dei er. På fleire nivå.
Men likevel: Gratulerer!

torsdag 20. august 2009

Benken

Kjennes litt urolig å ha lest Lygres siste roman Min døde mann. Jeg mener: urolig over all seksualiteten, litt sørgelig over at fordommer og manglende aksept driver karakterene vekk fra seg selv og inn i desperasjon som gjør dem ute av stand til å være i sine egne liv. Stor begeistring for perspektivskiftene inni jeg-formatet (hvordan får han det til? og hvorfor skjønner leseren så mye når stemmene er så tildekket?). Og så er det denne benken, da. Så tung den er, så full av muligheter for realsiert fellesskap og harmoni, men så ender den opp malplassert på en sti, på vei mot målet. Akkurat som the lighthouse er noe er der ut som man ikke kan nå (eller ikke skal nå), litt på samme måte står utsiktspunktet, Neset, med drømmen om denne benken, i Lygre-boka som noe urealisert, noe som inngir håp, kanskje, men som først og fremst er foruroligende, alle veit jo at det ikke går an å sitte der, harmonisk som i en annen forsikringsreklame.

For øvrig: Solstad sier at romanen hans ikke har handling. Ikke lykke heller?

Skandaløst dårlig



Cowboybøker går på rundgang blant de voksne som sitter
der natt etter natt.


En bøyd grein i toppen av en gran. Blankslitt
av så mange ettermiddager.
Utsikten til taket på skolebygget.


Solsikkefrø som kanskje spirer
mellom gulvplankene.


Ikke dårlig i det hele tatt: http://blog.politiken.dk/bibliopaten/