Prosalyrikk i NRK radio: Jeg kaller dem lyrikere, jeg.

I Bok i P2 den 11. mai 2009 rapporterte Leif Ekle fra sitt besøk på Trondheim litteraturfestival ÆÅ i en samtale med programleder Cille Biermann.
Det er i skrivende stund sju måneder siden programmet ble sendt på radio, men det er fortsatt tilgjengelig i NRKs nettarkiv (du kan feks søke på "bok i p2 ÆÅ" i Google).

Samtalen gjorde et visst inntrykk på meg, og husker jeg ikke feil, endte det med at jeg skrudde av radioen i irritasjon, eller mer presist: med skamrødme ved ørene og en bestemt følelse av å være undervurdert som lytter og litteraturinteressert menneske.

Bok i p2 dukket opp i eteren 5. januar 2009 og representerte en ny storsatsing på litteratur i kulturkanalen. Programmet avløste etablerte poster som Poesitid og Boktilsynet, men lytterne trengte ikke bekymre seg for litteraturen, fikk vi vite, Bok i P2 skulle gi igjen i rikt monn.

Programmet sender, som gjørmepreiks ene leser og forfatter er godt klar over, fem halvtimer med bokstoff per uke, tre av sendingene er studiosamtaler om litteratur(altså fortrinnsvis kritikk og reportasjer om nye bokutgivelser), en ukentlig sending er en forhåndsprodusert dokumentar om et klassisk litterært verk, mens den femte sendingen, på fredager, består av opplesning.

Det er uhyre interessant å lytte til innslaget om ÆÅ i sendingen fra 11. mai - i denne korte samtalen finner vi nemlig P2s problem som formidler av litteratur i essens. Og denne essens heter manglende faglighet, undervurdering av publikum.

Innslaget åpner med at Leif Ekle ønskes velkommen av programleder Biermann med ordene "... nyss hjemkommet fra litteraturfestival i Trondheim ...". Ekle bekrefter, takker og introduserer festivalen gjennom å kommentere at den ikke bare heter Trondheim litteraturfestival, men den heter ÆÅ, "... hvilket er utlagt 'jeg også'...". Deretter sier Ekle noen setninger om at navnet ÆÅ signaliserer festivalens trønderske tilknytning og at "... bokstavene i språket er det vi kommuniserer med ...", men at han ellers ikke har fått øye på noe utpreget trøndersk ved festivalen.

"Hva var overskriften?", spør Biermann for å konkretisere og pense samtalen inn på det den jo skal handle om.
Ekle forklarer enkelt og utvetydig at på fredag var temaet lyrisk prosa, på lørdag var lyrikk hovedsaken. Når jeg har kursivert ordet lyrisk i linjen over, er det fordi Ekle også uttaler ordet med ekstra emfase. Dermed signaliserer han at ordet er spesielt, iallfall i sammenheng med prosa, og uttalen hans markerer også, slik jeg oppfatter det, at ordet vil bli tatt opp og drøftet, kanskje også forklart, i fortsettelsen.

Ekle bekrefter vår mistanke når han sier at vi (dvs radiostemmene og lytterne i fellesskap) særlig skal ta for oss den lyriske prosaen. "Og kanskje vi skal høre litt på Inghill Johansen ...", legger han umiddelbart til, som introduksjon til et opptak av en opplesning hun ga fredag kveld, like "... etter at ho hadde frabedt seg å være lyrisk prosaist ...".

Opplesningen byr på et både festlig og prosaisk utdrag fra Johansens roman Ingenting (Gyldendal 2009), der forfatteren - til tilhørernes begeistring, driver gjøn med feng shui og interiørdesign.

Tilbake i studio spøker Biermann med at Johansen iallfall fraber seg "interiør-hallelulja-greier". Deretter spør hun Ekle, igjen lett og humoristisk, hva han kalte det igjen, dette lysrikts pro ...?

At Biermann må få gjentatt termen lyrisk prosa, er bemerkelsesverdig. Er det altså en pedagogisk hensikt bak den spørrende innstilling hennes? Tenker hun simpelthen bare på de stakkars lytterne som ikke har så lett for å forholde seg til vanskelige fremmedord som lyrisk og prosaisk? Er det kanskje slik at hun stiller retorisk-pedagogiske spørsmål, ikke for å få svar for sin egen del, men for å bidra til forenkling av den muntlige studioteksten og dermed øke lytterens forståelse? Kanskje er det sånn.

Men umiddelbart etterpå lanserer Leif Ekle forfatteren Kristin Ribe som eksempel på en skribent som ikke motsetter seg merkelappen "lyrisk prosaist". I et kort intervju får vi høre henne snakke blant annet om prosaens åndedrettsrytme og klang. På en glimrende måte gir hun begrepet lyrisk prosa et tydelig innhold. Alle har nå skjønt at lyrisk prosa er fortellende tekster med lyrikkens kjennetegn.

Dessverre var ikke dette nok for personen som av statskanalen har fått i oppdrag å lede et litteraturprogram opptil tre-fire halvtimer per uke i p2. Cille Biermann hadde enda ikke fått tak på begrepet.

Den tredje deltakeren i ÆÅ-seminaret om lyrisk prosa, Inger Bråtveit, skal også introduseres, og Biermann bruker anledningen til å avsløre sin absolutte og totale uvitenhet. Slik hørtes det i noen forferdelige radiosekunder:

Biermann: "Men det var en annen ... lyri... Kan jeg kalle dem ... jeg kaller dem lyriker jeg, jeg tråkker ingen på tærne da?"

Ekle: "Nei, ikke lyriker, du kan si prosaist."

Biermann: "Som var ja, var hun for eller mot?"

Og her kan lytteren høre at Ekle nesten er i ferd med å miste tålmodigheten. Det unnslipper ham et så vidt hørbart sukk når han svarer at det nok kanskje ikke er det det er snakk om, at de har nok ikke så mye imot verken lyrikk eller prosa noen av dem, men ...

Og her skrudde jeg av radioapparatet. Påkjenningen ble for stor. Pinlighetene ble for mange.

Alle som har grunnskoleutdanning i Norge skal ha et vagt kjennskap til litterære sjangrer og bør vite at lyrikk er noe annet enn prosa, men at sjangrer ikke er atskilte verdener, ikke noe man er for eller imot, men språklige framstillingsformer som hele tiden er bevegelse, som hele tiden låner trekk av hverandre.

Etter som Biermann er programleder for et program om litteratur, bør hun for det første ha et minimum av kunnskp om litteratur som hun kan bruke til å opplyse lytterne.

Dessuten bør hun kunne gå ut fra at lytterne har mer enn bare litt interesse for utforming av skjønnlitterære tekster, og at de - lytterne, vil forstå nye eller nesten-nye begreper som dukker i litteraturens verden.

Dessverre er det slik at selv om man er en kvikk og kjekk og festlig vestkantkvinne som kan snakke med alle om alt i kvitrende sprog, så kreves det et minstemål av kunnsakp for å behandle seriøse temaer slik at det kommer noe ut av samtalen.
Den som ikke veit forskjell på lyrikk og prosa, som mener det er veldig vanskelig å samtale om den lyriske prosaen i nyere norsk litteratur, oppfordres med dette vennligst å søke seg jobb i avdelingen for svært lett underholdning.