Forlaget Oktober fyller 40 år i høst. Forlagssjef Geir Berdahls erindringer handler om hvordan et underbruk av Akp (ml) ble Norges viktigste skjønnlitterære forlag. ”40 års nervøsitet” gir medrivende glimt fra den nære kulturhistorien.
Og som om ikke det var nok: Boken ansporer også til lokalhistorisk mimring (hvis du har tilknytning til Moss). Det er ikke mange år siden, kanskje var det i 2005 da mosseforfatter Agnar Lirhus debuterte på Oktober med romanen Skogen er grønn, at jeg fikk dette spørsmålet fra en godt voksen mossing: ”Ja, Oktoberbokhandelen i Moss, hvor ligger den nå?”.
Dermed måtte jeg bruke noen sekunder på å forestille meg bokmarkedet slik det så ut for 40 år siden. Det var da Akp (ml) etablerte eget forlag helt ute i venstre ytterkant av den litterære offentligheten.
På den tiden var bokhandlene fortsatt ærverdige bok- og papirforhandlere som skjøttet den gode, borgerlige smak, og Oktober måtte distribuere og selge Lenin selv. Om dette forteller Berdahl.
Oktoberbokhandelen i Moss åpnet i 1972 (nokså sikre kilder sier den lå i Fjordveien), samme år som blant annet Oslo og Mo i Rana fikk sine revolusjonære bokutsalg. Primus motor var Jon Michelet fra Larkollen, trofast Oktoberforfatter siden starten. Men Moss har betydd mer.
Da Geir Berdahl kom til forlaget i 1979, bestod redaksjonen av altfor mange folk som utga altfor mange titler av Mao. Den nye forlagssjefen måtte kutte. ”Jeg vet ikke helt hvordan jeg oppførte meg, men målet var klart. Den eneste som skulle være igjen, var Knut”, skriver Berdahl om redaktøren og den da forhenværende forlagssjefen Knut Johansen, arbeiderklassegutt oppvokst på Verket under pipene til Cellulosen. ”Jeg forstod da at han var en kulturpersonlighet”, husker Berdahl om møtet med Johansen i studietiden.
Sportsidiot var han derimot ikke. Da Michelet og periodemossing Dag Solstad skrev sin første bok fra VM i fotball, en begivenhet i Oktobers historie, var Johansen ikke med på notene; ofte feilsnakket han og kalte det ”Håndball-VM”, minnes Berdahl i et varmt glimt av mannen som bar forlaget til sent på 1980-tallet.
”40 års nervøsitet” består av mange slike glimt, også noen av Knausgård, Petterson, Bauer og de andre. Men ”Min kamp 6” finner vi i den ordinære bokhandelen, ikke i Fjordveien.
Geir Berdahl
40 års nervøsitet
Erindringsbilder [subjektive]
Sakprosa
170 sider.
Forlaget Oktober
torsdag 16. desember 2010
søndag 21. november 2010
Ole Wivel
I Geir Berdahls lille bok om Oktober forlags 40 første år finner vi noen referanser til klassisk forlagslitteratur. Alle veit jo at det kan være ålreit å kikke på Harald Griegs erindringer - selv om temperaturen svinger gjennom de 800 sidene.
En forleggers historie som sjelden er omtalt, særlig her i Gjørmepreiks nærmiljø, er Ole Wivels erindringsverk i fire bind som kom ut på dansk Gyldedal mellom 1972 og 1977. Wivel skrev nærmere 20 diktbøker pluss en skokk artikkel- og essaysamlinger. Han er legendarisk forlagssjef for Gyldendal i Klareboderne, Kbh. I 1945 startet han sitt eget Wivel forlag, og før det var han jaggu med i redaksjonen til tidsskriftet Heretica.
Herved er bøkene anbefalt.
En forleggers historie som sjelden er omtalt, særlig her i Gjørmepreiks nærmiljø, er Ole Wivels erindringsverk i fire bind som kom ut på dansk Gyldedal mellom 1972 og 1977. Wivel skrev nærmere 20 diktbøker pluss en skokk artikkel- og essaysamlinger. Han er legendarisk forlagssjef for Gyldendal i Klareboderne, Kbh. I 1945 startet han sitt eget Wivel forlag, og før det var han jaggu med i redaksjonen til tidsskriftet Heretica.
Herved er bøkene anbefalt.
onsdag 6. oktober 2010
Nobelprisen til poet!
I Svenska Dagbladet har Björn Håkanson skrevet kommentaren "Akademin utestänger poesien" (28.9.). Han mener det er på tide at en poet får Nobelprisen i litteratur. Faktum er enkelt:
De siste 13 åra har bare prosaen - aldri poesien, blitt funnet prisen verdig. Men sist gang det skjedde var det jo veldig hyggelig, da, at Gjørmepreiks personlige favoritt, polske Wizława Szymborska, ble hedret.
I morgen klokka 12.00 mener vi derfor at disse bør hedres:
1) Tomas Tranströmer - selv om den siste boka hans er noe kitchy.
2) Robert Hass - fordi han i poesi og essayistikk har tegnet landskaper og skapt utrolig fine ting med språk.
3) Åpen plass for gjørmeleseren, fyll inn din poesifavoritt .....................
(her kan man føre inn navn som Les Murray eller Adonis, hvis man vil følge bookmakerne, eller man kan finne på noe eget: Tony Harrison!)
De siste 13 åra har bare prosaen - aldri poesien, blitt funnet prisen verdig. Men sist gang det skjedde var det jo veldig hyggelig, da, at Gjørmepreiks personlige favoritt, polske Wizława Szymborska, ble hedret.
I morgen klokka 12.00 mener vi derfor at disse bør hedres:
1) Tomas Tranströmer - selv om den siste boka hans er noe kitchy.
2) Robert Hass - fordi han i poesi og essayistikk har tegnet landskaper og skapt utrolig fine ting med språk.
3) Åpen plass for gjørmeleseren, fyll inn din poesifavoritt .....................
(her kan man føre inn navn som Les Murray eller Adonis, hvis man vil følge bookmakerne, eller man kan finne på noe eget: Tony Harrison!)
torsdag 23. september 2010
Etterlyst: poesikritikk
Gjørmepreik har tidligere dreid seg om den svært varierende litteraturkritikken som er å finne i norske medier. Det fins selvfølgelig rom for god tenking om litteratur både her og der i det norske medielandskapet, men man skal lete lenge for å finne en lokal- eller regionavis som gir kritikk prioritet i spalter og nettutgaver.
Årsaken er enkel. I den digitaliserte medievirkeligheten er lesernes aktivitet lett målbar. Aviser og andre medier veit at ord som "pupp", "sexlek" og "rompestunt" gir flere klikk enn en overskrift som "Debut med sobert, lyrisk uttrykk".
I gamledager, da abonnenter var lojale og fingerspissene farget av trykksverte, het det i avisredaksjonene at sjakkspalten var like hellig som "Dagen i dag"-seksjonen, for hvis man tuklet med det, ville de faste leserne si opp avisa på dagen.
Det foreligger ennå ikke så mye statistikk over hva folk fyller sin iPad og Kindle med. Hos Aamzon fyller Stieg Larsson de tre øverste plassene på lista over de mest populære betalte "kindlebooks". Illiaden når sjuendeplass på en tilsvarende liste over gratisbøker, mens The Economist er det mest solgte e-magasinet.
Konservative valg, altså. Men under overflaten lurer Anders Hegers enkle innsikt: "Får du spill og porno på det, vil dingsen slå an."
Om en tydelig og relevant poesikritikk kan redde oss fra pornoen? Ja, så avgjort.
Og Gjørmepreik vil dokumnetere det etter lunsj.
Årsaken er enkel. I den digitaliserte medievirkeligheten er lesernes aktivitet lett målbar. Aviser og andre medier veit at ord som "pupp", "sexlek" og "rompestunt" gir flere klikk enn en overskrift som "Debut med sobert, lyrisk uttrykk".
I gamledager, da abonnenter var lojale og fingerspissene farget av trykksverte, het det i avisredaksjonene at sjakkspalten var like hellig som "Dagen i dag"-seksjonen, for hvis man tuklet med det, ville de faste leserne si opp avisa på dagen.
Det foreligger ennå ikke så mye statistikk over hva folk fyller sin iPad og Kindle med. Hos Aamzon fyller Stieg Larsson de tre øverste plassene på lista over de mest populære betalte "kindlebooks". Illiaden når sjuendeplass på en tilsvarende liste over gratisbøker, mens The Economist er det mest solgte e-magasinet.
Konservative valg, altså. Men under overflaten lurer Anders Hegers enkle innsikt: "Får du spill og porno på det, vil dingsen slå an."
Om en tydelig og relevant poesikritikk kan redde oss fra pornoen? Ja, så avgjort.
Og Gjørmepreik vil dokumnetere det etter lunsj.
tirsdag 21. september 2010
Pedro på radio - et minne
Det er ikke lenger sommer. Men høst.
Derfor må det være lov å mimre, se tilbake på tida som har gått, tørke en tåre for det som ikke kommer igjen. Slike ting.
I sommer kunne vi på NRK radio i mange uker høre programposten "Sommer i P2". Det var en blåkopi av det tradisjonsrike, svenske radiokonseptet "Sommar i P1", som visstnok så dagens sommarljus første gang i 1959. I Sverige er radioens sommerprating møtt med forventning og visse kvalitetskrav. Stort var det å oppdage - under en Skåne-ferie i år, at Aftonbladet faktisk anmelder hver eneste sommarsending. De kommenterer musikkvalg, setninger og radiostemme, de gir karakter og grundig vurdering over nesten 1/1 avisside.
Ikke alle sommerpraterne var verdt å lytte til i år. Ikke i norsk P2, sikkert heller ikke i Sverige. Men en var spesiell.
Den 14. august snakket forfatteren Pedro Carmona Alvarez til oss. Og det regnet sikkert den dagen, men likefullt var det sommer, og sommer var også hans tema - iallfall ett av dem.
Jeg tenker på dette programmet med Pedro nå, når det er sein kveld, mørkt og september. Det jeg tenker på, er den totale tilstedeværelsen hans. Rytmen og tonen i stemmen hans som også er så særegen og gåsehudfremkallende når han leser egne dikt. Og jeg tenker på alvoret hans.
Hos Cohen: den dype betoningen av "diktet som et barberblad", kunstens alvor
På skolebesøk som voksen forfatter: den totale identifikasjonen hans med de følsomme elevene som er nysgjerrige på kunst, pluss bevisstheten om at han er "en gamling som står og preiker om noe de ikke fatter en dritt av"
Hos Springsteen: at han velger seg "Bobby Jean", med all den ekte sentimentaliteten det innebærer
I språket om vennene: at han beskriver en kompis av seg - Fredrik? - som nettopp har blitt far, og at Fredriks sms eller e-post til Pedro kan bli til å gråte av for meg, radiolytteren, fordi han - Pedro - kler den i ord og fraseringer som tilfører dybde
Queen knuser faen meg alle.
Det tenker jeg nå når vinduene mine er kølsvarte kvadrater som bare er speil i speil som suger meg til seg.
Derfor må det være lov å mimre, se tilbake på tida som har gått, tørke en tåre for det som ikke kommer igjen. Slike ting.
I sommer kunne vi på NRK radio i mange uker høre programposten "Sommer i P2". Det var en blåkopi av det tradisjonsrike, svenske radiokonseptet "Sommar i P1", som visstnok så dagens sommarljus første gang i 1959. I Sverige er radioens sommerprating møtt med forventning og visse kvalitetskrav. Stort var det å oppdage - under en Skåne-ferie i år, at Aftonbladet faktisk anmelder hver eneste sommarsending. De kommenterer musikkvalg, setninger og radiostemme, de gir karakter og grundig vurdering over nesten 1/1 avisside.
Ikke alle sommerpraterne var verdt å lytte til i år. Ikke i norsk P2, sikkert heller ikke i Sverige. Men en var spesiell.
Den 14. august snakket forfatteren Pedro Carmona Alvarez til oss. Og det regnet sikkert den dagen, men likefullt var det sommer, og sommer var også hans tema - iallfall ett av dem.
Jeg tenker på dette programmet med Pedro nå, når det er sein kveld, mørkt og september. Det jeg tenker på, er den totale tilstedeværelsen hans. Rytmen og tonen i stemmen hans som også er så særegen og gåsehudfremkallende når han leser egne dikt. Og jeg tenker på alvoret hans.
Hos Cohen: den dype betoningen av "diktet som et barberblad", kunstens alvor
På skolebesøk som voksen forfatter: den totale identifikasjonen hans med de følsomme elevene som er nysgjerrige på kunst, pluss bevisstheten om at han er "en gamling som står og preiker om noe de ikke fatter en dritt av"
Hos Springsteen: at han velger seg "Bobby Jean", med all den ekte sentimentaliteten det innebærer
I språket om vennene: at han beskriver en kompis av seg - Fredrik? - som nettopp har blitt far, og at Fredriks sms eller e-post til Pedro kan bli til å gråte av for meg, radiolytteren, fordi han - Pedro - kler den i ord og fraseringer som tilfører dybde
Queen knuser faen meg alle.
Det tenker jeg nå når vinduene mine er kølsvarte kvadrater som bare er speil i speil som suger meg til seg.
mandag 20. september 2010
Verdensmestere - årets tittel
I Danmark kommer i disse dager romanen "Verdensmestre" av forfatteren Nikolaj Zeuthen på forlaget Samleren. Boka er historien om en liten familie i København på 00-tallet, om å oppdra barn og leve familieliv med perfeksjon som eneste mål. Den er fortalt i tredjeperson flertall og er på mange måter en remake av George Perecs klassiker "Tingene - En historie fra sekstitallet" (1965).
I Norge har Tiden norsk forlag gitt ut Henrik H. Langelands roman "Verdensmestrene" om ett år, en by og fire familier, som det heter i forlagspresentasjonen.
Det er med andre ord fortsatt muligheter for å kapre tittelen "Verdensmesterne", hvis man skulle sitte inne med en historie om noen som hever seg enda høyere over gjennomsnittet.
I Norge har Tiden norsk forlag gitt ut Henrik H. Langelands roman "Verdensmestrene" om ett år, en by og fire familier, som det heter i forlagspresentasjonen.
Det er med andre ord fortsatt muligheter for å kapre tittelen "Verdensmesterne", hvis man skulle sitte inne med en historie om noen som hever seg enda høyere over gjennomsnittet.
onsdag 15. september 2010
Den nære sangen
Det hviler en vidunderlig letthet over Halvard Foynes seneste diktsamlinger. Letthet, undring og en smule uro.
I år foreligger knapt et halvt hundre sider poesi med utgivelsen Douglasgrana i Botanisk hage, men det er ikke dumt å lese den i forlengelsen av forfatterens tre foregående diktbøker, utgitt mellom 2005 og 2008. Da får man snart øye på sammenhenger, da kjenner man konturene av en kvartett.
De klassisk poetiske titlene I den tynne hinnen av tolket verden mellom oss (2007) og Der vind og lys rydder hverandre av veien (2008) antyder at betydningen ligger i de små skiftningene, i de ofte oversette detaljene.
Sånn er det også i årets Foynes-bok: ”Det meste passerer uten å etterlate spor”, heter det i et av samlingens sentrale dikt, som fortsetter: ”Trær som blir skadet, vokser seg ut av sårene”. Sporet etter at barken i en ask har lukket seg rundt en tjue år gammel greinfelling, blir i diktet sammenliknet med et utropstegn. Og plutselig har treet fått et slags stumt språk, og blikket i diktet har flyttet treet nærmere menneskene.
Foynes’ dikt handler ofte om å tolke, eller i det minste registrere, dette stumme språket i natur og minner. Samlingens eneste prosadikt, ”Været i Japan”, er en studie av nettopp den ufrivillige erindringen som ofte slår ned i en stakkar når han minst venter det.
Likevel virker ikke samlingen bare tilbakeskuende og mimrende. Her og der dukker det opp en navnløs ”hun” i diktene. Følelsene og refleksjonene hennes viser at hun står jeget i de andre tekstene svært nær, men tilstedeværelsen av det kvinnelige beriker tekstene og gjør dem større.
Den amerikanske poeten Robert Hass skrev en gang diktet ”Faint music”, om den svake musikken under alle ting, kanskje særlig under all elendigheten, som inngir en følelse av nåde. På sitt beste kan Halvard Foynes dikt avlytte den nære sangen som oftest blir overhørt.
I det kan leseren finne nåde.
Halvard Foynes
Douglasgrana i Botanisk hage
Dikt
48 sider
Gyldendal
I år foreligger knapt et halvt hundre sider poesi med utgivelsen Douglasgrana i Botanisk hage, men det er ikke dumt å lese den i forlengelsen av forfatterens tre foregående diktbøker, utgitt mellom 2005 og 2008. Da får man snart øye på sammenhenger, da kjenner man konturene av en kvartett.
De klassisk poetiske titlene I den tynne hinnen av tolket verden mellom oss (2007) og Der vind og lys rydder hverandre av veien (2008) antyder at betydningen ligger i de små skiftningene, i de ofte oversette detaljene.
Sånn er det også i årets Foynes-bok: ”Det meste passerer uten å etterlate spor”, heter det i et av samlingens sentrale dikt, som fortsetter: ”Trær som blir skadet, vokser seg ut av sårene”. Sporet etter at barken i en ask har lukket seg rundt en tjue år gammel greinfelling, blir i diktet sammenliknet med et utropstegn. Og plutselig har treet fått et slags stumt språk, og blikket i diktet har flyttet treet nærmere menneskene.
Foynes’ dikt handler ofte om å tolke, eller i det minste registrere, dette stumme språket i natur og minner. Samlingens eneste prosadikt, ”Været i Japan”, er en studie av nettopp den ufrivillige erindringen som ofte slår ned i en stakkar når han minst venter det.
Likevel virker ikke samlingen bare tilbakeskuende og mimrende. Her og der dukker det opp en navnløs ”hun” i diktene. Følelsene og refleksjonene hennes viser at hun står jeget i de andre tekstene svært nær, men tilstedeværelsen av det kvinnelige beriker tekstene og gjør dem større.
Den amerikanske poeten Robert Hass skrev en gang diktet ”Faint music”, om den svake musikken under alle ting, kanskje særlig under all elendigheten, som inngir en følelse av nåde. På sitt beste kan Halvard Foynes dikt avlytte den nære sangen som oftest blir overhørt.
I det kan leseren finne nåde.
Halvard Foynes
Douglasgrana i Botanisk hage
Dikt
48 sider
Gyldendal
mandag 13. september 2010
Ukens dikt
En värld är varje människa, befolkad
av blinda varelser i dunkelt uppror
mot jaget konungen som härskar över dem.
I varje själ är tusen själar fångna,
i varje värld er tusen världar dolda
och dessa blinda, dessa undre världar
är verkliga och levande, fast ofullgångna,
så sant som jag är verklig. Och vi konungar
och furstar av de tusen möjliga inom oss
är själva undersåtar, fångna själva
i någon större varelse, vars jag och väsen
vi lika litet fattar som vår överman
sin övaerman. Av deras död och kärlek
har våra egna känslor fått en färgton.
Som när en väldig ångare passerar
långt ute, under horisonten, där den ligger
så aftonblank. - Och vi vet inte om den
förrän en svallvåg når til oss på stranden,
först en, så ännu en och många flera
som slår och brusar til dess allt har blivit
som förut. - Allt är ändå annarlunda.
Så grips vi skuggor av en sällsam oro
när något säger oss at folk har färdats,
att några av de möjliga befriats.
Gunnar Ekelöf
av blinda varelser i dunkelt uppror
mot jaget konungen som härskar över dem.
I varje själ är tusen själar fångna,
i varje värld er tusen världar dolda
och dessa blinda, dessa undre världar
är verkliga och levande, fast ofullgångna,
så sant som jag är verklig. Och vi konungar
och furstar av de tusen möjliga inom oss
är själva undersåtar, fångna själva
i någon större varelse, vars jag och väsen
vi lika litet fattar som vår överman
sin övaerman. Av deras död och kärlek
har våra egna känslor fått en färgton.
Som när en väldig ångare passerar
långt ute, under horisonten, där den ligger
så aftonblank. - Och vi vet inte om den
förrän en svallvåg når til oss på stranden,
först en, så ännu en och många flera
som slår och brusar til dess allt har blivit
som förut. - Allt är ändå annarlunda.
Så grips vi skuggor av en sällsam oro
när något säger oss at folk har färdats,
att några av de möjliga befriats.
Gunnar Ekelöf
søndag 12. september 2010
Om Jonathan Franzens "Freedom" ...
... er sagt i Politiken:
"Romanen er fuld af vidunderligt velkonstruerede sætninger af en sådan kaliber, at man har lyst til at få dem korsstingsbroderet og hængt op på væggen.
Trods sin murstenstykkelse er ’Freedom’ ikke et bogstav for lang. Den tager sin tid at læse, men er det hele værd.
For det er en mesterligt skrevet og fortalt roman; en dyb og tilfredsstillende litterær oplevelse, som det har været værd at vente ni år på."
"Romanen er fuld af vidunderligt velkonstruerede sætninger af en sådan kaliber, at man har lyst til at få dem korsstingsbroderet og hængt op på væggen.
Trods sin murstenstykkelse er ’Freedom’ ikke et bogstav for lang. Den tager sin tid at læse, men er det hele værd.
For det er en mesterligt skrevet og fortalt roman; en dyb og tilfredsstillende litterær oplevelse, som det har været værd at vente ni år på."
Aviser blogger
Påstand: Aviser blogger, bloggere avviser det ikke.
Faktum: Svenska Dagbladet har en av Europas mest intelligente og innholdsrike bloggkontoer på sine nettsider.
Faktum: På SvD.se finner du fanen "Under strecket". Der kan du lese lange litterære essays av folk som Steve Sem-Sandberg og Arne Melberg. De kaller det blogg.
Spørsmål: Hvorfor blir det bare tull når norske medier skal blogge om annet enn fotball?
Svar: Fordi vi alltid blogger om fotball når vi blogger lange litterære essays.
Faktum: Svenska Dagbladet har en av Europas mest intelligente og innholdsrike bloggkontoer på sine nettsider.
Faktum: På SvD.se finner du fanen "Under strecket". Der kan du lese lange litterære essays av folk som Steve Sem-Sandberg og Arne Melberg. De kaller det blogg.
Spørsmål: Hvorfor blir det bare tull når norske medier skal blogge om annet enn fotball?
Svar: Fordi vi alltid blogger om fotball når vi blogger lange litterære essays.
Kommer: omtale av Halvard Foynes
Den fine lyrikeren Halvard Foynes er ute med nye dikt.
Som alltid er det musikken under hverdagsgjenstandene han lytter til.
Gjørmepreik kommer tilbake med mer.
Som alltid er det musikken under hverdagsgjenstandene han lytter til.
Gjørmepreik kommer tilbake med mer.
Krig og blues i tidens elv
hennkarl
Einar O. Risas strømmende prosaflom om fotograffamilien Kanne fra Stavanger ser ikke ut til å avta i styrke. På tre år har forfatteren fortalt 80 års familie-, Stavanger- og verdenshistorie i tre helt særegne romaner. Særegne blant annet fordi enhver leser i en eventuell blindtest ville kunne gjenkjenne Risas stil etter en halv setning.
Og stilen er en strøm av prosa, slik som her, i avdelingen ”1951-1953”, der karakterene snakker om at tidene forandrer seg: ”Jeg vet ikke, sa Søren Kanne, det kom bare over meg, man må vokte seg for slikt, sa verkstedeier A. Fall og ristet på hodet, det kan være farlig, men det går vel over, sa han, det er snart over, sa Søren”.
Dialogen ruller, altså, og replikkene veksler, men bare et komma skiller dem. Risa fester blikket på en detalj, en enkelt hendelse i familien Kanne, og så løftes perspektivet langsomt slik at en større del av verden trenger inn i bildet.
For det er bilder det handler om. I det siterte tilfellet har Søren fotografert rivingen av Stavangers gamle trehusbebyggelse. Og på denne måten dokumenterer Risa det omskiftelige 1950- og 60-tallet i M. Kanne & søn, 1950-1970.
Hovedpersonen Søren Kanne fotograferer og registrerer alt fra bysanering via månelanding til oljeeventyr. Ofte er fortellingen elegant bygd rundt historiske begivenheter, andre steder kan man nesten se forfatterens tankekart bak realhistorie som utgjør skjelletter til kapitler. Men mest av alt tar Søren Kanne bilder av folk.
Og folk er det mange av i Risas tekst. Noen er sentrale, sammensatte og virkelig til å bli glad i, andre er utydelige, perifere og likner for mye på bipersoner i tv-serien ”Matador”.
Derfor er årets utgivelse den mest ujevne i romanserien, opprinnelig lansert som en trilogi, men nå utvidet til kvartett. Det er imidlertid mange grunner til å se frem til fjerde bind.
Et sikkert kort er den amerikanske tremenningen og Vietnam-veteranen Robert Hunter, som elsker blues og vitaliserer romanen stort i siste del.
En mørkere hest er den mystiske litteraturforskeren Hans Kanne fra Risas fabelaktige 2006-roman Jeg går ikke ut lenger, jeg svever over byen. Han er åpenbart en slektning, og er det retteferdighet i historien, så vender han tilbake.
Einar O. Risa
M. Kanne & søn
1950-1970
Roman
233 sider.
Tiden
Einar O. Risas strømmende prosaflom om fotograffamilien Kanne fra Stavanger ser ikke ut til å avta i styrke. På tre år har forfatteren fortalt 80 års familie-, Stavanger- og verdenshistorie i tre helt særegne romaner. Særegne blant annet fordi enhver leser i en eventuell blindtest ville kunne gjenkjenne Risas stil etter en halv setning.
Og stilen er en strøm av prosa, slik som her, i avdelingen ”1951-1953”, der karakterene snakker om at tidene forandrer seg: ”Jeg vet ikke, sa Søren Kanne, det kom bare over meg, man må vokte seg for slikt, sa verkstedeier A. Fall og ristet på hodet, det kan være farlig, men det går vel over, sa han, det er snart over, sa Søren”.
Dialogen ruller, altså, og replikkene veksler, men bare et komma skiller dem. Risa fester blikket på en detalj, en enkelt hendelse i familien Kanne, og så løftes perspektivet langsomt slik at en større del av verden trenger inn i bildet.
For det er bilder det handler om. I det siterte tilfellet har Søren fotografert rivingen av Stavangers gamle trehusbebyggelse. Og på denne måten dokumenterer Risa det omskiftelige 1950- og 60-tallet i M. Kanne & søn, 1950-1970.
Hovedpersonen Søren Kanne fotograferer og registrerer alt fra bysanering via månelanding til oljeeventyr. Ofte er fortellingen elegant bygd rundt historiske begivenheter, andre steder kan man nesten se forfatterens tankekart bak realhistorie som utgjør skjelletter til kapitler. Men mest av alt tar Søren Kanne bilder av folk.
Og folk er det mange av i Risas tekst. Noen er sentrale, sammensatte og virkelig til å bli glad i, andre er utydelige, perifere og likner for mye på bipersoner i tv-serien ”Matador”.
Derfor er årets utgivelse den mest ujevne i romanserien, opprinnelig lansert som en trilogi, men nå utvidet til kvartett. Det er imidlertid mange grunner til å se frem til fjerde bind.
Et sikkert kort er den amerikanske tremenningen og Vietnam-veteranen Robert Hunter, som elsker blues og vitaliserer romanen stort i siste del.
En mørkere hest er den mystiske litteraturforskeren Hans Kanne fra Risas fabelaktige 2006-roman Jeg går ikke ut lenger, jeg svever over byen. Han er åpenbart en slektning, og er det retteferdighet i historien, så vender han tilbake.
Einar O. Risa
M. Kanne & søn
1950-1970
Roman
233 sider.
Tiden
mandag 6. september 2010
Kvelden da NRK1 døde
I skrivende stund ruller helsemagasinet "Puls" over skjermen. Programmet er NRK1s trenings-, helse-, kropps- og velværeprogram, en programpost med historiske bånd til "Helse-refleks" og en rad andre programmer i den gamle folkeopplysningstradisjonen.
Hos familien Gjørmepreik sees det ikke mye fjernsyn, men kveldens Puls ble imøtesett med en viss forventning. For seks måneder siden ble familien utvidet med en datter, og tema i kveldens "Puls" skulle være noe i retning av kvinnekroppen etter graviditet. Altså burde vi være i målgruppen, altså burde vi kunne ha noe å lære, ja, vi burde kunne kjenne oss igjen.
Dessverre skulle det vise seg at NRK1 døde denne kvelden. Første stikkord i sendinga var de såkalte yummy mummies, altså unge, seksuelt attraktive mødre. Komiker Pernille Sørensen kom i studio til Helene Sandvig og måtte svare på om hun følte seg yummy.
Og så kom det. Den ellers så sindige reporter Arild Opheim hadde gått til Grünerløkka for å spørre menn (fortrinnsvis med barnevogn) hvor lang tid de syntes det var rimelig at kvinnene deres fikk restituere seg etter fødselen. Poenget? At herrene skulle le et brummende hø-hø! og si at kjerringa får se å være tilbake i bingen etter fjorten dager. Maks.
Det er vanskelig å tenke seg en verre forfalting av temaet kvinnekropp og graviditet. Man kan vanskelig tenke seg en bedre måte enn dette for å opprettholde all verdens kjønnsstereotypier og sementere et bilde av den oksekåte maskuliniteten, motsetningen til den svake kvinnenaturen som blir sliten av å føde barn.
Samme hvor mye ironi man beskytter seg bak, samme hvor uhøytidelig og uforpliktende det er å svare på en enquete i Birkelunden, kommer man ikke unna at denne tilnærmingen til saken er dypt reaksjonær.
Men programmet, som nå heldigvis er slutt, skulle synke dypere. I serien smakløse amerikanske urbanslang-uttrykk tok Sandvig også for seg de såkalte milf-erne. Hvem er de, disse mødrene som får lange blikk etter seg av tenåringssønnens kompiser? Redaksjonen oppsøkte forfatter Alexia Bohwim, aktuell med den sikkert utmerkede romanen "Milf". Etter Gjørmepreiks syn brøt Puls Vær varsom-plakaten da de intervjuet Bohwims åpenbart mindreårige sønn og spurte han hva han synes om at moren er en milf.
Oppsummert. Uten NRK2 (og radiotilbudet) ville det vært vanskelig å forsvare et linsensfinansiert NRK. Dagens Puls-sending bekrefter mistanken om at NRK1 er en underholdningskanal som konkurrerer i samme marked som TV2 og TVNorge. Ideen om å forene letthet og opplysning er død.
NRK1s puls forsvinner under en hud av plast.
Hos familien Gjørmepreik sees det ikke mye fjernsyn, men kveldens Puls ble imøtesett med en viss forventning. For seks måneder siden ble familien utvidet med en datter, og tema i kveldens "Puls" skulle være noe i retning av kvinnekroppen etter graviditet. Altså burde vi være i målgruppen, altså burde vi kunne ha noe å lære, ja, vi burde kunne kjenne oss igjen.
Dessverre skulle det vise seg at NRK1 døde denne kvelden. Første stikkord i sendinga var de såkalte yummy mummies, altså unge, seksuelt attraktive mødre. Komiker Pernille Sørensen kom i studio til Helene Sandvig og måtte svare på om hun følte seg yummy.
Og så kom det. Den ellers så sindige reporter Arild Opheim hadde gått til Grünerløkka for å spørre menn (fortrinnsvis med barnevogn) hvor lang tid de syntes det var rimelig at kvinnene deres fikk restituere seg etter fødselen. Poenget? At herrene skulle le et brummende hø-hø! og si at kjerringa får se å være tilbake i bingen etter fjorten dager. Maks.
Det er vanskelig å tenke seg en verre forfalting av temaet kvinnekropp og graviditet. Man kan vanskelig tenke seg en bedre måte enn dette for å opprettholde all verdens kjønnsstereotypier og sementere et bilde av den oksekåte maskuliniteten, motsetningen til den svake kvinnenaturen som blir sliten av å føde barn.
Samme hvor mye ironi man beskytter seg bak, samme hvor uhøytidelig og uforpliktende det er å svare på en enquete i Birkelunden, kommer man ikke unna at denne tilnærmingen til saken er dypt reaksjonær.
Men programmet, som nå heldigvis er slutt, skulle synke dypere. I serien smakløse amerikanske urbanslang-uttrykk tok Sandvig også for seg de såkalte milf-erne. Hvem er de, disse mødrene som får lange blikk etter seg av tenåringssønnens kompiser? Redaksjonen oppsøkte forfatter Alexia Bohwim, aktuell med den sikkert utmerkede romanen "Milf". Etter Gjørmepreiks syn brøt Puls Vær varsom-plakaten da de intervjuet Bohwims åpenbart mindreårige sønn og spurte han hva han synes om at moren er en milf.
Oppsummert. Uten NRK2 (og radiotilbudet) ville det vært vanskelig å forsvare et linsensfinansiert NRK. Dagens Puls-sending bekrefter mistanken om at NRK1 er en underholdningskanal som konkurrerer i samme marked som TV2 og TVNorge. Ideen om å forene letthet og opplysning er død.
NRK1s puls forsvinner under en hud av plast.
søndag 5. september 2010
To dikt av Wyslawa Szymborska
Wyslawa Szymborska blei fødd i Krakow i Polen i 1923. Ho bur der framleis. I 1996 vart ho tildelt Nobels litteraturpris. Dikta nedanfor er frå samlinga Her som kom i 2009. Dei er omsett frå svensk av meg.
Tenåring
Eg – ein tenåring?
Om ho stod framføre meg, her og nå,
burde eg då helse på henne som ei av dei næraste,
sjølv om ho for meg er så fjern og framand?
Felle ei tåre, kysse panna hennar
av den eine grunnen
at vi er fødde på same dag?
Så mykje er ulikt mellom oss
at berre beina i kroppen kan vere dei same,
skallens velving, augehola.
Ja, jamvel augo hennar er liksom større,
augevippane lengre, ho er lengre av vokster,
og heile kroppen fint innhylla
i slett og feilfri hud.
Visst har vi felles slektningar og vener,
men i verda hennar er nesten alle i live,
og i mi nesten ingen
frå den felles krinsen.
Så mykje skil oss,
så ulike saker tenkjer vi og seier.
Ho veit så lite,
men gjer det med ei fast tru verdt ei betre sak.
Eg veit så mykje meir,
men slett ikkje så sikkert.
Ho viser meg nokre dikt,
skrivne med ei pynteleg handskrift
som eg ikkje har skrive med på årevis.
Eg les desse dikta, les.
Tja, kanskje eitt kunne vorte til noko
viss vi kutta det ned
og retta det opp her og der.
Resten lovar ikkje bra.
Samtalen køyrer seg fast.
På den vesle klokka hennar er tida uviss og billig.
På mi dyrare, og eksakt.
Til avskil ingen ting, ein upersonleg lått
og inga blanke augo.
Ikkje før ho blir borte
og i hastverken gløymer skjerfet sitt.
Eit skjerf av ekte ull,
med fargerike render,
som mora vår
har strikka til ho.
Eg har det her enno.
Mitt vanskelege liv med minnet
Eg er eit dårleg publikum for minnet mitt.
Ho vil at eg jamt og trutt skal høyre på henne,
og eg vrir meg, strever,
høyrer, høyrer ikkje,
eg går ut, kjem attende, går ut att.
Ho vil bruke all merksemd og tid på tiltalen.
Då eg søv gjer ho det lett som ingen ting.
Om dagen går det i rykk og napp, og det likar ho ikkje.
Ho stikk ivrig til meg gamle brev og bilete,
tek opp viktige og uviktige hendingar,
leier auget til augeblink eg har blunda for,
ho buset dei med mine avlidne.
I forteljingane hennar er eg alltid yngre.
Det er fint, kvifor heile same tema?
Kvar spegel har for meg sine eigne helsingar.
Ho blir arg når eg drar på akslene.
Med hemnlyst drar ho fram nederlaga mine,
som har vore vanskelege, men seinare lette å gløyme.
Ho ser meg i augo, ventar på kva eg vil seie.
Trøyster til slutt: det kunne vore verre.
Ho vil at eg skal leve berre for og med henne.
Aller helst i eit mørkt og lukka rom,
men i mine planar skin framleis ei nåtidig sol,
på dei aktuelle skyene, langs dei vegane eg går.
Iblant får eg nok av selskapet hennar.
Eg foreslår at vi går kvar vår veg. Frå no, ein gong for alle.
Då ler ho sin medkjenslelått,
for ho veit at den avgjersla ville ramt sjølv meg.
Tenåring
Eg – ein tenåring?
Om ho stod framføre meg, her og nå,
burde eg då helse på henne som ei av dei næraste,
sjølv om ho for meg er så fjern og framand?
Felle ei tåre, kysse panna hennar
av den eine grunnen
at vi er fødde på same dag?
Så mykje er ulikt mellom oss
at berre beina i kroppen kan vere dei same,
skallens velving, augehola.
Ja, jamvel augo hennar er liksom større,
augevippane lengre, ho er lengre av vokster,
og heile kroppen fint innhylla
i slett og feilfri hud.
Visst har vi felles slektningar og vener,
men i verda hennar er nesten alle i live,
og i mi nesten ingen
frå den felles krinsen.
Så mykje skil oss,
så ulike saker tenkjer vi og seier.
Ho veit så lite,
men gjer det med ei fast tru verdt ei betre sak.
Eg veit så mykje meir,
men slett ikkje så sikkert.
Ho viser meg nokre dikt,
skrivne med ei pynteleg handskrift
som eg ikkje har skrive med på årevis.
Eg les desse dikta, les.
Tja, kanskje eitt kunne vorte til noko
viss vi kutta det ned
og retta det opp her og der.
Resten lovar ikkje bra.
Samtalen køyrer seg fast.
På den vesle klokka hennar er tida uviss og billig.
På mi dyrare, og eksakt.
Til avskil ingen ting, ein upersonleg lått
og inga blanke augo.
Ikkje før ho blir borte
og i hastverken gløymer skjerfet sitt.
Eit skjerf av ekte ull,
med fargerike render,
som mora vår
har strikka til ho.
Eg har det her enno.
Mitt vanskelege liv med minnet
Eg er eit dårleg publikum for minnet mitt.
Ho vil at eg jamt og trutt skal høyre på henne,
og eg vrir meg, strever,
høyrer, høyrer ikkje,
eg går ut, kjem attende, går ut att.
Ho vil bruke all merksemd og tid på tiltalen.
Då eg søv gjer ho det lett som ingen ting.
Om dagen går det i rykk og napp, og det likar ho ikkje.
Ho stikk ivrig til meg gamle brev og bilete,
tek opp viktige og uviktige hendingar,
leier auget til augeblink eg har blunda for,
ho buset dei med mine avlidne.
I forteljingane hennar er eg alltid yngre.
Det er fint, kvifor heile same tema?
Kvar spegel har for meg sine eigne helsingar.
Ho blir arg når eg drar på akslene.
Med hemnlyst drar ho fram nederlaga mine,
som har vore vanskelege, men seinare lette å gløyme.
Ho ser meg i augo, ventar på kva eg vil seie.
Trøyster til slutt: det kunne vore verre.
Ho vil at eg skal leve berre for og med henne.
Aller helst i eit mørkt og lukka rom,
men i mine planar skin framleis ei nåtidig sol,
på dei aktuelle skyene, langs dei vegane eg går.
Iblant får eg nok av selskapet hennar.
Eg foreslår at vi går kvar vår veg. Frå no, ein gong for alle.
Då ler ho sin medkjenslelått,
for ho veit at den avgjersla ville ramt sjølv meg.
mandag 30. august 2010
Litteratur og nettaviser
Denne uka har Gjørmepreiks nettansvarlige for første gang vært på nippet til å kjøpe bil. Selv om man egentlig bare skulle lese bokanmeldelser hos landets regionaviser.
Hendelsen inntraff da man skulle gå fra kulturforsiden til boksiden på hjemmesiden til Bergens Tidende eller Adresseavisen (det er ikke viktig hvem av dem som er skyldig, man skal ikke henge ut, men beskytte sine kilder). Hvorom allting er; da den aktuelle nettsiden åpnet seg, åpenbarte seg ikke aktuelle anmeldelser, men et bilde av en bil (en Ford?) som ikke bare fylte hele skjermen, men som fordret en lang og omstendelig rulling nedover skjermen før den aktuelle anmeldelsen av en tre måneder gammel roman kom til syne.
På Aftenbladet.no finner man ingen litteraturanmeldelser under bokfanen. Ingen. Kvinnelige lesere kan imidlertid glede seg over at en moteriktig poncho kun koster 199; hos H&M. Altså mindre enn en innbundet roman!
Adressa.no er på sin side fortsatt opptatt av Knausgårds "Min kamp 4", og dessuten mener de at Mikael Nyquists "Når barnet har lagt seg" (lansert av CappelenDamm 5.1.2010) - fremdeles er aktuell.
Dette er opplevingar som gjør at nettleseren (les: undertegnede) går og legger seg under en deilig, knitrende dyne av papiraviser.
Hendelsen inntraff da man skulle gå fra kulturforsiden til boksiden på hjemmesiden til Bergens Tidende eller Adresseavisen (det er ikke viktig hvem av dem som er skyldig, man skal ikke henge ut, men beskytte sine kilder). Hvorom allting er; da den aktuelle nettsiden åpnet seg, åpenbarte seg ikke aktuelle anmeldelser, men et bilde av en bil (en Ford?) som ikke bare fylte hele skjermen, men som fordret en lang og omstendelig rulling nedover skjermen før den aktuelle anmeldelsen av en tre måneder gammel roman kom til syne.
På Aftenbladet.no finner man ingen litteraturanmeldelser under bokfanen. Ingen. Kvinnelige lesere kan imidlertid glede seg over at en moteriktig poncho kun koster 199; hos H&M. Altså mindre enn en innbundet roman!
Adressa.no er på sin side fortsatt opptatt av Knausgårds "Min kamp 4", og dessuten mener de at Mikael Nyquists "Når barnet har lagt seg" (lansert av CappelenDamm 5.1.2010) - fremdeles er aktuell.
Dette er opplevingar som gjør at nettleseren (les: undertegnede) går og legger seg under en deilig, knitrende dyne av papiraviser.
Lansering av Lirhus på House of Foundation
Fredag 27/8 hadde det alltid pulserende House of Foundation i Møllebyen i Moss ekstra mye puls i anledning Agnar Lirhus' nye roman. Videokunstner Markus Stabel vernisserte også sin utstilling "E.I.", og bandet Human Heat sørget for tonefølge.
Audiatur-bokhandelen, husets, ja, hele byens stolthet, var fylt til siste gardintrapp da mosseforfatter Lirhus lanserte sin fjerde roman "Affektlære" (Oktober).
Stemningen ble ikke lite lystig da forfatteren leste kapittel to fra boka, en beskrivelse av "... den lille byen han kom fra" - hovedpersonen som studerer ved Musikkhøgskolen og spiller i band med svært talentfulle rockemusikanter. Lirhus' skildring av hvordan ungdommene trakk hjem til foreldrenes hus, til hager med epletrær, til gutterom som hadde stått tomme hele studieåret med sine plakater av Tower of Power og Rolling Stones, men som nå igjen ble fylt av sigarettrøyk og høytflygende diskusjoner av Kafka, EU og sekstiåttere, alt dette som var så gjenkjennelig, vakte allmenn humring og voldsom applaus.
Ja, Gjørmepreiks utsendte kan slå fast at Agnar Lirhus' roman møtes med forventning på hjemmebane.
Audiatur-bokhandelen, husets, ja, hele byens stolthet, var fylt til siste gardintrapp da mosseforfatter Lirhus lanserte sin fjerde roman "Affektlære" (Oktober).
Stemningen ble ikke lite lystig da forfatteren leste kapittel to fra boka, en beskrivelse av "... den lille byen han kom fra" - hovedpersonen som studerer ved Musikkhøgskolen og spiller i band med svært talentfulle rockemusikanter. Lirhus' skildring av hvordan ungdommene trakk hjem til foreldrenes hus, til hager med epletrær, til gutterom som hadde stått tomme hele studieåret med sine plakater av Tower of Power og Rolling Stones, men som nå igjen ble fylt av sigarettrøyk og høytflygende diskusjoner av Kafka, EU og sekstiåttere, alt dette som var så gjenkjennelig, vakte allmenn humring og voldsom applaus.
Ja, Gjørmepreiks utsendte kan slå fast at Agnar Lirhus' roman møtes med forventning på hjemmebane.
Bjørn Aamodts Avskjed er ute
Den store men beskjedne poeten Bjørn Aamodt etterlot seg et manus da han døde våren 2006. Nå er det publisert, og boka Avskjed er en litterær begivenhet.
Tom Egil Hverven i Klassekampen skriver at "Bjørn Aamodt har skrevet et av norsk litteraturhistories beste dikt - om sin avdøde hund, boxeren Frodo."
Dette må leses!
Tom Egil Hverven i Klassekampen skriver at "Bjørn Aamodt har skrevet et av norsk litteraturhistories beste dikt - om sin avdøde hund, boxeren Frodo."
Dette må leses!
tirsdag 17. august 2010
Snill kamp fem
Høsten kommer som kjent tidsnok. Og denne høsten bærer med seg svaret på hvordan Karl Ove Knausgårds romanmonster ”Min kamp” vil bli husket i den nære, norske litteraturhistorien. Bind seks er annonsert for utgivelse i september, og etter det femte står det klarere enn noen sinne at finalen må være knallsterk for at ikke prosjektet skal ende i noe middels og forglemmelig.
”Min kamp. Femte bok” er allerede omtalt som en stor studentroman – det vil si en fortelling i tradisjonen fra Mykle, om en ung manns famling fra pub til pub, fra eksamen til eksamen, fra kjæreste til kjæreste og så videre.
Romanen forteller om Karl Oves 14 år i Bergen fra 1988 til 2002, da han som vi husker fra første bok, reiste til Stockholm for å starte et nytt liv etter et havarert ekteskap. 14 år er lang tid, og for Knausgårds del rommet de blant annet forfatterstudier og famlende forsøk på å etablere seg som kritiker, men også knallsuksess som romandebutant i 1998 og tomheten etterpå.
I likhet med de fire første Min kamp-bøkene er også denne organisert rundt noen spenningsdrivende motorer – noe som demonstrerer at vi har å gjøre med nettopp romaner. En av motorene kan sies å være Karl Oves kamp for å skape litteratur, eller rydde seg en plass i det litterære landskapet.
Det første året i Bergen er Knausgård student ved Skrivekunstakademiet. Han skildrer medstudenter og forfatterlærerne Ragnar Hovland og Jon Fosse, senere møter han Espen Stueland og Tore Renberg som blir nære venner og forfatterkolleger. Men ingen av møtene eller livsfasene er beskrevet med samme eksistensielle risiko som leseren følte så brennende i bind en og to.
Den viktigste fortellermotoren i romanens siste del er knyttet til kjærlighet og utroskap. Da leser vi selvsagt som besatt, akkurat som vi gjør med en hvilken som helst dramatisk samlivsroman. Men vi savner mer essayistisk selvrefleksjon og flere kløktige kryss av tid.
”Min kamp. Femte bok” er snill mot alle involverte – også sin opphavsmann. Kanskje tyder det på at utgravingen av den innerste kjernen ikke har vært det viktigste denne gangen. Eller kanskje betyr det at Knausgård vil spare litterært krutt til bind seks.
Karl Ove Knusgård
Min kamp. Femte bok.
Roman
607 sider
Forlaget Oktober
”Min kamp. Femte bok” er allerede omtalt som en stor studentroman – det vil si en fortelling i tradisjonen fra Mykle, om en ung manns famling fra pub til pub, fra eksamen til eksamen, fra kjæreste til kjæreste og så videre.
Romanen forteller om Karl Oves 14 år i Bergen fra 1988 til 2002, da han som vi husker fra første bok, reiste til Stockholm for å starte et nytt liv etter et havarert ekteskap. 14 år er lang tid, og for Knausgårds del rommet de blant annet forfatterstudier og famlende forsøk på å etablere seg som kritiker, men også knallsuksess som romandebutant i 1998 og tomheten etterpå.
I likhet med de fire første Min kamp-bøkene er også denne organisert rundt noen spenningsdrivende motorer – noe som demonstrerer at vi har å gjøre med nettopp romaner. En av motorene kan sies å være Karl Oves kamp for å skape litteratur, eller rydde seg en plass i det litterære landskapet.
Det første året i Bergen er Knausgård student ved Skrivekunstakademiet. Han skildrer medstudenter og forfatterlærerne Ragnar Hovland og Jon Fosse, senere møter han Espen Stueland og Tore Renberg som blir nære venner og forfatterkolleger. Men ingen av møtene eller livsfasene er beskrevet med samme eksistensielle risiko som leseren følte så brennende i bind en og to.
Den viktigste fortellermotoren i romanens siste del er knyttet til kjærlighet og utroskap. Da leser vi selvsagt som besatt, akkurat som vi gjør med en hvilken som helst dramatisk samlivsroman. Men vi savner mer essayistisk selvrefleksjon og flere kløktige kryss av tid.
”Min kamp. Femte bok” er snill mot alle involverte – også sin opphavsmann. Kanskje tyder det på at utgravingen av den innerste kjernen ikke har vært det viktigste denne gangen. Eller kanskje betyr det at Knausgård vil spare litterært krutt til bind seks.
Karl Ove Knusgård
Min kamp. Femte bok.
Roman
607 sider
Forlaget Oktober
mandag 10. mai 2010
Lyden av ensomhet
Når komponisten Eivind Buene (født 1973) debuterer som forfatter, skjer det med et mangfoldig flettverk av historier om musikken, tiden, livet og om alle valgene som leder frem til døden.
Så vidt meg bekjent har Buene ingen spede svenneprøveforsøk i obskure litterære tidsskrifter bak seg. Komponisten Buene har derimot høstet anerkjennelse i inn- og utland, blant annet som fast leverandør av ny musikk til samtidsmusikkgruppa Oslo Sinfonietta.
Den skjønnlitterære urpremieren framstår likevel ikke som et famlende forsøk. Romanen hans er rett og slett en fremragende litterærmusikalsk vandringssang. Først og fremst skyldes det at ”Enmannsorkester” er en velkomponert fortelling, uten overtydelige elementer, men med en framdrift som fenger. Dernest er det imponerende at boken svulmer av evige temaer som er presentert i en sindig, avbalansert tone.
Det hele begynner nokså komisk når den aldrende ungarske dirigenten Tristan Szabo gjennomlever en middels alvorlig krise under et konsertoppdrag i Bergen. På vei fra hotellrommet til konsertsalen går han simpelthen i vannet – han faller i Vågen, i noe som kan minne om et halvhjertet selvmordsforsøk. Han kommer seg imidlertid opp igjen, og noen dager etter trår han asfalten i Oslo i et forsøk på å finne mening i tilværelsen.
Dirigenten er imidlertid bare en liten karakter i romanens store univers. En bemerkelsesverdig kvalitet ved ”Enmannsorkester” er sammenflettingen av de mange historiene. En handler om fysikeren Arvid Pettersen som meditererer over alle tings samtidighet mens han venter på å dø av kreft. En tredje historie handler om den unge studenten Sondre Sæter som etter en alkoholrelatert blackout vil gjenskape hver dag i hele livet sitt ved hjelp av notater på A5-lapper. Fiolinvirtuosen Johannes Hellweg og advokaten Anna Dahl hører også med i den store veven, og felles for dem er at de begge frykter de har valgt feil i et av livets veikryss.
Alle historiene er bundet sammen av toner, klang og magisk ladde sekunder av stillhet. Særlig Franz Schuberts ”Winterreise” og Alban Bergs ”Violinkonzert” spiller avgjørende roller. Det er ikke bare musikken, men også temaene død, valg og samtidighet som kulminerer i et crescendo ved romanens slutt.
Eivind Buene
Enmannsorkester
Roman
237 sider
Cappelen Damm
Så vidt meg bekjent har Buene ingen spede svenneprøveforsøk i obskure litterære tidsskrifter bak seg. Komponisten Buene har derimot høstet anerkjennelse i inn- og utland, blant annet som fast leverandør av ny musikk til samtidsmusikkgruppa Oslo Sinfonietta.
Den skjønnlitterære urpremieren framstår likevel ikke som et famlende forsøk. Romanen hans er rett og slett en fremragende litterærmusikalsk vandringssang. Først og fremst skyldes det at ”Enmannsorkester” er en velkomponert fortelling, uten overtydelige elementer, men med en framdrift som fenger. Dernest er det imponerende at boken svulmer av evige temaer som er presentert i en sindig, avbalansert tone.
Det hele begynner nokså komisk når den aldrende ungarske dirigenten Tristan Szabo gjennomlever en middels alvorlig krise under et konsertoppdrag i Bergen. På vei fra hotellrommet til konsertsalen går han simpelthen i vannet – han faller i Vågen, i noe som kan minne om et halvhjertet selvmordsforsøk. Han kommer seg imidlertid opp igjen, og noen dager etter trår han asfalten i Oslo i et forsøk på å finne mening i tilværelsen.
Dirigenten er imidlertid bare en liten karakter i romanens store univers. En bemerkelsesverdig kvalitet ved ”Enmannsorkester” er sammenflettingen av de mange historiene. En handler om fysikeren Arvid Pettersen som meditererer over alle tings samtidighet mens han venter på å dø av kreft. En tredje historie handler om den unge studenten Sondre Sæter som etter en alkoholrelatert blackout vil gjenskape hver dag i hele livet sitt ved hjelp av notater på A5-lapper. Fiolinvirtuosen Johannes Hellweg og advokaten Anna Dahl hører også med i den store veven, og felles for dem er at de begge frykter de har valgt feil i et av livets veikryss.
Alle historiene er bundet sammen av toner, klang og magisk ladde sekunder av stillhet. Særlig Franz Schuberts ”Winterreise” og Alban Bergs ”Violinkonzert” spiller avgjørende roller. Det er ikke bare musikken, men også temaene død, valg og samtidighet som kulminerer i et crescendo ved romanens slutt.
Eivind Buene
Enmannsorkester
Roman
237 sider
Cappelen Damm
Ord i betong
Det er unektelig noe litt uvanlig ved at det er på en byggeplass 25 år gamle Tina Åmodt finner materialet til bokdebuten sin.
I Anleggsprosa er det imidlertid først og fremst det unike arbeidsfellesskapet, ikke kjønnsrollene, som er tema. Og de små prosastykkene om armeringsjern, betong og livet i anleggsbrakke fortjener all den oppmerksomheten de kan få. Dette er ordkonstruksjoner som står som støpt.
I det ytre stillaset beskriver Anleggsprosa arbeidet med å bygge et hus, eller nærmere bestemt ”mennesker som bygger for mennesker”. Jeget i tekstene er både jente og forskalingssnekker med fagbrev, et faktum som ikke lar seg skjule i det maskuline fellesskapet: ”navnet mitt skiller seg like mye ut som de polske, i begynnelsen trodde Willy T at jeg var reinholderen”. Jeget reflekterer flere steder over hva det vil si å være jente her og nå. Men tekstene er langt mer innstilt på å undersøke arbeidsprosessene, maskinene og menneskene, enn de er på å skildre motsetninger mellom kjønn.
Samtidig som boken altså viser at et hus blir til, danner tekstene også en tidslinje fra arbeidsfolkene kommer på jobb før klokka sju, via lunsj og til kvelden, arbeidets slutt. Tiden på jobb fylles av fellesskapet, og for fortelleren er det særlig en kollega, Harald Amundsen, som betyr mye – til tross for alle forskjellene dem imellom. ”Vi jobber med hver vår styrke, men veggen vi bygger kan man ikke se forskjell på”, heter det i en av de mange fine tekstene om det merkelige fellesskapet. Arbeidsfellesskapet er også et vennskap. Den innrøykte anleggsarbeideren i 60-årene og den 40 år yngre kvinnelige kollegaen behøver ikke forstå hverandre for å bygge sammen.
Uten at den prøver å være som en roman greier Anleggsprosa å skape både karakterer og en vag fortelling. Jeget bærer antakelig på et tap, hun finner en slags trøst både i arbeidet og i samværet med kollegaene, inntil det også er ferdig, fullført, og tapt? Tina Åmodt fanger inn både arbeidet og menneskene med tekstene sine. Anleggsprosa er et fundament hun kan bygge forfatterskap på.
Tina Åmodt
Anleggsprosa
Kortprosa
82 sider
Kolon forlag
I Anleggsprosa er det imidlertid først og fremst det unike arbeidsfellesskapet, ikke kjønnsrollene, som er tema. Og de små prosastykkene om armeringsjern, betong og livet i anleggsbrakke fortjener all den oppmerksomheten de kan få. Dette er ordkonstruksjoner som står som støpt.
I det ytre stillaset beskriver Anleggsprosa arbeidet med å bygge et hus, eller nærmere bestemt ”mennesker som bygger for mennesker”. Jeget i tekstene er både jente og forskalingssnekker med fagbrev, et faktum som ikke lar seg skjule i det maskuline fellesskapet: ”navnet mitt skiller seg like mye ut som de polske, i begynnelsen trodde Willy T at jeg var reinholderen”. Jeget reflekterer flere steder over hva det vil si å være jente her og nå. Men tekstene er langt mer innstilt på å undersøke arbeidsprosessene, maskinene og menneskene, enn de er på å skildre motsetninger mellom kjønn.
Samtidig som boken altså viser at et hus blir til, danner tekstene også en tidslinje fra arbeidsfolkene kommer på jobb før klokka sju, via lunsj og til kvelden, arbeidets slutt. Tiden på jobb fylles av fellesskapet, og for fortelleren er det særlig en kollega, Harald Amundsen, som betyr mye – til tross for alle forskjellene dem imellom. ”Vi jobber med hver vår styrke, men veggen vi bygger kan man ikke se forskjell på”, heter det i en av de mange fine tekstene om det merkelige fellesskapet. Arbeidsfellesskapet er også et vennskap. Den innrøykte anleggsarbeideren i 60-årene og den 40 år yngre kvinnelige kollegaen behøver ikke forstå hverandre for å bygge sammen.
Uten at den prøver å være som en roman greier Anleggsprosa å skape både karakterer og en vag fortelling. Jeget bærer antakelig på et tap, hun finner en slags trøst både i arbeidet og i samværet med kollegaene, inntil det også er ferdig, fullført, og tapt? Tina Åmodt fanger inn både arbeidet og menneskene med tekstene sine. Anleggsprosa er et fundament hun kan bygge forfatterskap på.
Tina Åmodt
Anleggsprosa
Kortprosa
82 sider
Kolon forlag
lørdag 17. april 2010
Kanonvitenskap
I nyeste nummer av Norsk litteraturvitenskapelig tidsskrift (1/2010) anmelder Hans Hauge den siste boka til Atle Kittang, Dikteknstens relasjonar (Gyldendal 2009).
søndag 28. mars 2010
Knausgård går til maleri?
København (Gjørmepreik): - Jeg er helt tom. Jeg er defintivt ferdig med det selvbiografiske tema, spørsmålet er om jeg også er ferdig som forfatter.
Omtrent dette sier Karl Ove Knausgård i et intervju med radioprogrammet "Skønlitteratur på P1", Danmark radios litteraturmagasin.
Som eneste medium i Norden slapp DR og reporter Nanna Mogensen inn til en times audiens hos Den nordisk råd-nominerte forfatteren i leiligheten i Malmö. Da samtalen fant sted, var Knausgård i ferd med å legge siste hånd på bind 5 av Min kamp.
Forfatteren virket sliten og utbrent, sier DR. Et sentralt tema i intervjuet var altså om Knausgård noen gang vil skrive en bok igjen etter at han forhåpentlig fullfører den biografiske romanserie Min kamp inneværende år.
- Han nevnte muligheten for å gå over til maleri, opplyser Mogensen, som er litt rystet etter Malmö-besøket (tror vi).
Omtrent dette sier Karl Ove Knausgård i et intervju med radioprogrammet "Skønlitteratur på P1", Danmark radios litteraturmagasin.
Som eneste medium i Norden slapp DR og reporter Nanna Mogensen inn til en times audiens hos Den nordisk råd-nominerte forfatteren i leiligheten i Malmö. Da samtalen fant sted, var Knausgård i ferd med å legge siste hånd på bind 5 av Min kamp.
Forfatteren virket sliten og utbrent, sier DR. Et sentralt tema i intervjuet var altså om Knausgård noen gang vil skrive en bok igjen etter at han forhåpentlig fullfører den biografiske romanserie Min kamp inneværende år.
- Han nevnte muligheten for å gå over til maleri, opplyser Mogensen, som er litt rystet etter Malmö-besøket (tror vi).
søndag 21. mars 2010
Åkeren er heilt fri for gras
Åkeren er heilt fri for gras
Men riksa syng i sumarnotti
og kvernsteinen hans Nils
går og går
medan eg står ved sida av
og vil hjelpe
viss eg får
og kan
Og det er ikkje natt
ikkje enno
men vi gjer klar for
å slå gras
saman
og dei andre ungane
dei unge
har sprunge ned
til vatnet
svarte vatnet
som er like svart
same kor mykje sola
blenkjer i overflata
og snart er det kveld
han kjem som eit pledd
frå fjorden
og frå andre kanten
frå Lunden
kjem kvelden meir som
ei gardin som blir
trukke ned
snøgt
og snart syng grashoppene
og seinare ligg dei gamle
i kammeret - den eine i
skuffen
og det ristar i veggane
når dei dreg
tømmerstokkar
det er natta som
notter
i kammeret
der ein ikkje har lov til
å ta noko frå skapet
endå det ligg sko og leiker
der som ingen vil bruke
nokon gong
ein får sjå på sakene
og ein kan ønskje seg ting
men ein får dei ikkje med
seg heim
ikkje
Men riksa syng i sumarnotti
og kvernsteinen hans Nils
går og går
medan eg står ved sida av
og vil hjelpe
viss eg får
og kan
Og det er ikkje natt
ikkje enno
men vi gjer klar for
å slå gras
saman
og dei andre ungane
dei unge
har sprunge ned
til vatnet
svarte vatnet
som er like svart
same kor mykje sola
blenkjer i overflata
og snart er det kveld
han kjem som eit pledd
frå fjorden
og frå andre kanten
frå Lunden
kjem kvelden meir som
ei gardin som blir
trukke ned
snøgt
og snart syng grashoppene
og seinare ligg dei gamle
i kammeret - den eine i
skuffen
og det ristar i veggane
når dei dreg
tømmerstokkar
det er natta som
notter
i kammeret
der ein ikkje har lov til
å ta noko frå skapet
endå det ligg sko og leiker
der som ingen vil bruke
nokon gong
ein får sjå på sakene
og ein kan ønskje seg ting
men ein får dei ikkje med
seg heim
ikkje
fredag 19. mars 2010
Gjørmepreik gratulerer ...
... selvfølgelig arbeiderklassens Proust, Tomas Espedal, med Kritikerprisen og Gyldendalprisen!
Makan! Mer fortjent er det vanskelig å tenke seg en slik utdeling. Nå er det bare Nordisk igjen, så er det reint bord.
Makan! Mer fortjent er det vanskelig å tenke seg en slik utdeling. Nå er det bare Nordisk igjen, så er det reint bord.
Jeg er deilig!
Er det virkelig sånn med oss stakkars mennesker at alt vi gjør, gjør vi for å bli sett, for å bli beundret, bli anerkjent og begjært?
Er det et forbigående tegn i tiden at folk betrakter seg selv og andre bare som objekter, eller er det snarere naivt å tro at det ikke alltid har vært sånn?
I Kristin Marie Berstads andre roman, ”Ynde”, blir vi konfrontert med en ung kvinne som mister seg selv ved å by seg fram for andre. Ballettdanseren Maria øver med ensemblet til en oppsetning av ”Romeo og Julie”, mens hun går rundt i vårt samtidige Oslo og nyter seg selv. Hjemme elsker hun med ektemannen Stig, andre steder i byen ligger hun med danserkollegaen Antonio. Og denne oppførselen forsvarer hun retorisk med spørsmålet: hvorfor skal det være så farlig å stikke en tiss inn i en annen tiss i to minutter?
Maria vet at hun er deilig. Hun elsker først og fremst seg selv, men føler også en blanding av ømhet og forakt for ektemannen som er snill og kjedelig.
Det kan selvsagt ikke gå bra.
Berstad forteller historien om Stig og Marias undergang i korte enkeltsekvenser som på briljant vis utgjør en tett fortelling. Realismen i detaljene er påfallende, sexskildringene er svært nøyaktige. I noen partier virker språket like glatt som Marias amoralske overflate, og kanskje er det dette Anne B. Ragde sikter til når hun i en kommersielt anmassende ”blurb” på smussomslaget sier at boken er stramt og sexy fortalt. Boka sliter nok litt med at den er sterkt begrenset eller innsnevret både med hensyn til form og tema. Romanen viser fram Marias liv i en kort perioden, et drøyt halvår, kanskje. I denne perioden er det kun øyeblikkenes glede og sorg vi får vite noe om. Selv om boka er en førstepersonsfortelling er det forbausende lite vi får vite om Marias indre liv. Det kan bety at hun ikke tenker noe særlig, men det kan også tyde på at Berstad har valgt en form som ikke tillater motstridende tankeretninger. Tematisk er også begrensingen påfallende ved denne romanen: Den handler utelukkende om Marias relasjoner til ballett, seg selv, en venninne og noen menn, her er ingen refleksjon over sammenhengene mellom disse bekjentskapene, ei heller fins det en vei ut av egoismesporet. Jeg mener romanen hadde tjent på om Maria hadde en mor, tante eller i det minste en erindring om et annet liv.
Det er uansett godt gjort av forfatteren å balansere så fint mellom på den ene siden å stille ut personenes lyter, og på den andre siden fange essensen i en situasjon eller relasjon med poetens blikk for betydning.
Temaet i ”Ynde” vokser særlig fram i spenningen mellom Maria som yndig danser og Maria som privatperson. Jobben hennes er jo faktisk å ta seg vakkert ut på scenen – å behage tilskuerne. Romanen viser den ulekre konflikten mellom anstendighet og kynisme som oppstår når hun tar med jobben og rollene inn i det private, hjem i sofakroken. Det er ikke et yndig syn. Men slik blir det vel hvis livene våre leves mellom vegger av speil.
Kristin Marie Berstad
Ynde
Roman
130 sider
Tiden
Er det et forbigående tegn i tiden at folk betrakter seg selv og andre bare som objekter, eller er det snarere naivt å tro at det ikke alltid har vært sånn?
I Kristin Marie Berstads andre roman, ”Ynde”, blir vi konfrontert med en ung kvinne som mister seg selv ved å by seg fram for andre. Ballettdanseren Maria øver med ensemblet til en oppsetning av ”Romeo og Julie”, mens hun går rundt i vårt samtidige Oslo og nyter seg selv. Hjemme elsker hun med ektemannen Stig, andre steder i byen ligger hun med danserkollegaen Antonio. Og denne oppførselen forsvarer hun retorisk med spørsmålet: hvorfor skal det være så farlig å stikke en tiss inn i en annen tiss i to minutter?
Maria vet at hun er deilig. Hun elsker først og fremst seg selv, men føler også en blanding av ømhet og forakt for ektemannen som er snill og kjedelig.
Det kan selvsagt ikke gå bra.
Berstad forteller historien om Stig og Marias undergang i korte enkeltsekvenser som på briljant vis utgjør en tett fortelling. Realismen i detaljene er påfallende, sexskildringene er svært nøyaktige. I noen partier virker språket like glatt som Marias amoralske overflate, og kanskje er det dette Anne B. Ragde sikter til når hun i en kommersielt anmassende ”blurb” på smussomslaget sier at boken er stramt og sexy fortalt. Boka sliter nok litt med at den er sterkt begrenset eller innsnevret både med hensyn til form og tema. Romanen viser fram Marias liv i en kort perioden, et drøyt halvår, kanskje. I denne perioden er det kun øyeblikkenes glede og sorg vi får vite noe om. Selv om boka er en førstepersonsfortelling er det forbausende lite vi får vite om Marias indre liv. Det kan bety at hun ikke tenker noe særlig, men det kan også tyde på at Berstad har valgt en form som ikke tillater motstridende tankeretninger. Tematisk er også begrensingen påfallende ved denne romanen: Den handler utelukkende om Marias relasjoner til ballett, seg selv, en venninne og noen menn, her er ingen refleksjon over sammenhengene mellom disse bekjentskapene, ei heller fins det en vei ut av egoismesporet. Jeg mener romanen hadde tjent på om Maria hadde en mor, tante eller i det minste en erindring om et annet liv.
Det er uansett godt gjort av forfatteren å balansere så fint mellom på den ene siden å stille ut personenes lyter, og på den andre siden fange essensen i en situasjon eller relasjon med poetens blikk for betydning.
Temaet i ”Ynde” vokser særlig fram i spenningen mellom Maria som yndig danser og Maria som privatperson. Jobben hennes er jo faktisk å ta seg vakkert ut på scenen – å behage tilskuerne. Romanen viser den ulekre konflikten mellom anstendighet og kynisme som oppstår når hun tar med jobben og rollene inn i det private, hjem i sofakroken. Det er ikke et yndig syn. Men slik blir det vel hvis livene våre leves mellom vegger av speil.
Kristin Marie Berstad
Ynde
Roman
130 sider
Tiden
søndag 14. mars 2010
Tapt barndomskrig på Hvaler
Når skuespiller og regissør Anders T. Andersen romandebuterer, er det med fare for å gi leserne granatsjokk.
Thomas Olsens første verdenskrig er ikke en oppvekstfortelling av typen som ofte omtales med ordene ”følsomt om barndom”. Andersens historie er en svart, viltvoksende tragedie av en roman, den er fortellingen om en ung gutts krig. Og trass i voldsomheten viser romanen samtidig en ung, lengtende sårbarhet.
Vond barndom er ikke et nytt tema i litteraturen, men Andersen går langt og lengre enn langt i skildringen av 15-åringen Thomas Olsens harde prøvelser. Thomas, som selv forteller hele historien, vokser opp hos en alkoholisert far et sted på Hvaler-øyene. Dagene hans består for en stor del av øvelser i overlevelse; han må stadig dukke unna slag og rømme til skogs fra farens raseri, eller eventuelt flykte unna den offentlige omsorgen for ikke å bli ”kasteball mellom barnehjem og fosterforeldre”.
Ved romanens start bor den yngre broren hans på Hønefoss hos moren, som har forlatt alkoholhelvetet på Hvaler og funnet seg en ny voldelig dranker. Begivenhetene fører brødrene Olsen sammen igjen, og Thomas’ viktigste prosjekt blir å redde broren fra den sanne undergang – eller gjøre godt igjen den skaden som alt er skjedd.
Romanen er høydramatisk, alle de korte kapitlene har konflikt, men altfor ofte mister fortellingen tetthet fordi Thomas skjener ut i lange, ordrike digresjoner. De rystende scenene som utspilles her, ville stått sterkere om de var mer konsentrert.
Forfatteren, som selv er fra Nøtterøy, har gitt Thomas Olsen et røft, direkte og dialektpreget språk, et språk som uten tvil kler handlingen. Det blir imidlertid aldri helt østfolddialekt, og lesere i fylket øst for Oslofjorden vil nok stusse over at substantivene så å si aldri får skikkelig østfoldsk flertallsform: her heter det ”alle gutta”, ikke ”guttær” og ”guttane”. Dermed tviler leseren på den språklige autentisiteten.
Dessuten burde noen ha mint Anders T. Andersen om at ternene ikke stupdykker i Østfoldskjærgården midtvinters, da trekker de til Sør-Afrika og Antarktis – noe Thomas Olsen nok også kunne tenkt seg.
Anders T. Andersen
Thomas Olsens første verdenskrig
356 sider
Roman
Aschehoug
Thomas Olsens første verdenskrig er ikke en oppvekstfortelling av typen som ofte omtales med ordene ”følsomt om barndom”. Andersens historie er en svart, viltvoksende tragedie av en roman, den er fortellingen om en ung gutts krig. Og trass i voldsomheten viser romanen samtidig en ung, lengtende sårbarhet.
Vond barndom er ikke et nytt tema i litteraturen, men Andersen går langt og lengre enn langt i skildringen av 15-åringen Thomas Olsens harde prøvelser. Thomas, som selv forteller hele historien, vokser opp hos en alkoholisert far et sted på Hvaler-øyene. Dagene hans består for en stor del av øvelser i overlevelse; han må stadig dukke unna slag og rømme til skogs fra farens raseri, eller eventuelt flykte unna den offentlige omsorgen for ikke å bli ”kasteball mellom barnehjem og fosterforeldre”.
Ved romanens start bor den yngre broren hans på Hønefoss hos moren, som har forlatt alkoholhelvetet på Hvaler og funnet seg en ny voldelig dranker. Begivenhetene fører brødrene Olsen sammen igjen, og Thomas’ viktigste prosjekt blir å redde broren fra den sanne undergang – eller gjøre godt igjen den skaden som alt er skjedd.
Romanen er høydramatisk, alle de korte kapitlene har konflikt, men altfor ofte mister fortellingen tetthet fordi Thomas skjener ut i lange, ordrike digresjoner. De rystende scenene som utspilles her, ville stått sterkere om de var mer konsentrert.
Forfatteren, som selv er fra Nøtterøy, har gitt Thomas Olsen et røft, direkte og dialektpreget språk, et språk som uten tvil kler handlingen. Det blir imidlertid aldri helt østfolddialekt, og lesere i fylket øst for Oslofjorden vil nok stusse over at substantivene så å si aldri får skikkelig østfoldsk flertallsform: her heter det ”alle gutta”, ikke ”guttær” og ”guttane”. Dermed tviler leseren på den språklige autentisiteten.
Dessuten burde noen ha mint Anders T. Andersen om at ternene ikke stupdykker i Østfoldskjærgården midtvinters, da trekker de til Sør-Afrika og Antarktis – noe Thomas Olsen nok også kunne tenkt seg.
Anders T. Andersen
Thomas Olsens første verdenskrig
356 sider
Roman
Aschehoug
Min kamp 4: Fyll og fanteri på kanten av verden
De aller første ordene i Karl Ove Knausgårds forfatterskap, åpningen av romanen ”Ute av verden”, lyder: ”Av og til hendte det at jeg låste meg inn på skolen om natten”.
Da var det den 26 år gamle, fiktive lærervikaren Henrik Vankel som rastløst tok seg inn i skolebygningen der han jobbet, mens de andre sov.
I ”Min kamp 4” er hovedpersonen Karl Ove Knausgård flere ganger uhyre nær å gjenta åpningssetningen fra sin egen romandebut. Nå er det forfatteren selv som snur døgnet og låser seg inn på skolen om natten, det er den 18 år gamle Knausgård som underviser barna på skolen i det lille nordnorske fiskeværet kalt Håfjord. Det er Karl Ove som jakter jenter, drikker seg sanseløs og våkner neste dag med fylleanger: ”Nei, nei, nei, gjorde jeg virkelig det?”
Hvis tabloidene har fått deg til å lure på om forfatteren hadde ulovlige seksuelle forbindelser der oppe i nord, kan følgende avsløres: Det fins ingen graverende forhold til 13-årige elever i ”Min kamp 4”. Tiltrekning, ja. Overgrep, nei. Derimot forekommer en serie tidlige sædavganger og enda flere mislykte forsøk på å få noe kroken. Nokså vanlig ungdomsskildringer, altså.
Dersom Karl Ove Knausgård med ”Min kamp 4” har villet skrive en direkte men nokså gjennomsnittlig historie om å være ungdom, har han lyktes. Han lykkes bedre med å skape litteratur av gymnastiden i Kristiansand enn av lærertiden i Nord-Norge. I Håfjord er nemlig alle forhold midlertidige og dermed ufarlige, i Kristiansand ligger Karl Oves liv, og alle relasjoner har betydning.
Det store Verkets refleksjonskraft er imidlertid mer begrenset i dette bindet, som heller ikke er fortalt i like pulserende prosa som vi kjenner fra første og andre bok i serien. Flere steder har ”Min kamp 4” tempo og handling som minner om Tore Renbergs Jarle Klepp-bøker. De deler den grenseløse henrykkelsen over livet, men også mangelen på moden ettertanke.
I ”Min kamp 4” er det umodne et styrende prinsipp for skrivningen, en 18-årings språk skal selvsagt være patetisk! Likevel er det påfallende at teksten først slår gnister når den 40-årige forfatteren gir seg til kjenne, kommenterer handlingen og bygger videre på livet til faren. Da ser vi glimt av ”Min kamp” slik vi husker det, da står liv på spill.
Karl Ove Knausgård
Min kamp 4
Roman
472 sider.
Forlaget Oktober.
Da var det den 26 år gamle, fiktive lærervikaren Henrik Vankel som rastløst tok seg inn i skolebygningen der han jobbet, mens de andre sov.
I ”Min kamp 4” er hovedpersonen Karl Ove Knausgård flere ganger uhyre nær å gjenta åpningssetningen fra sin egen romandebut. Nå er det forfatteren selv som snur døgnet og låser seg inn på skolen om natten, det er den 18 år gamle Knausgård som underviser barna på skolen i det lille nordnorske fiskeværet kalt Håfjord. Det er Karl Ove som jakter jenter, drikker seg sanseløs og våkner neste dag med fylleanger: ”Nei, nei, nei, gjorde jeg virkelig det?”
Hvis tabloidene har fått deg til å lure på om forfatteren hadde ulovlige seksuelle forbindelser der oppe i nord, kan følgende avsløres: Det fins ingen graverende forhold til 13-årige elever i ”Min kamp 4”. Tiltrekning, ja. Overgrep, nei. Derimot forekommer en serie tidlige sædavganger og enda flere mislykte forsøk på å få noe kroken. Nokså vanlig ungdomsskildringer, altså.
Dersom Karl Ove Knausgård med ”Min kamp 4” har villet skrive en direkte men nokså gjennomsnittlig historie om å være ungdom, har han lyktes. Han lykkes bedre med å skape litteratur av gymnastiden i Kristiansand enn av lærertiden i Nord-Norge. I Håfjord er nemlig alle forhold midlertidige og dermed ufarlige, i Kristiansand ligger Karl Oves liv, og alle relasjoner har betydning.
Det store Verkets refleksjonskraft er imidlertid mer begrenset i dette bindet, som heller ikke er fortalt i like pulserende prosa som vi kjenner fra første og andre bok i serien. Flere steder har ”Min kamp 4” tempo og handling som minner om Tore Renbergs Jarle Klepp-bøker. De deler den grenseløse henrykkelsen over livet, men også mangelen på moden ettertanke.
I ”Min kamp 4” er det umodne et styrende prinsipp for skrivningen, en 18-årings språk skal selvsagt være patetisk! Likevel er det påfallende at teksten først slår gnister når den 40-årige forfatteren gir seg til kjenne, kommenterer handlingen og bygger videre på livet til faren. Da ser vi glimt av ”Min kamp” slik vi husker det, da står liv på spill.
Karl Ove Knausgård
Min kamp 4
Roman
472 sider.
Forlaget Oktober.
tirsdag 16. februar 2010
Kynismen og samtalen
Carsten Jensen:
Ingen ideelle løsninger, men det ordner seg i løpet av et par generasjoner
A. Nielsen
Afghanistan. Irak.
Muhammed-tegninger.
Skal vi liksom sitt og snakke sammen da, eller? Hæ?
Ingen ideelle løsninger, men det ordner seg i løpet av et par generasjoner
A. Nielsen
Afghanistan. Irak.
Muhammed-tegninger.
Skal vi liksom sitt og snakke sammen da, eller? Hæ?
mandag 15. februar 2010
Brenner ute med bøker
I går meldte NRKs nettsider at tv-programmet Bokprogrammet utgår. Etter påske forsvinner det fra skjermen, og Hans Olav Brenner - han som så ofte er ute og går (med bøker under armen), er ute av tv-ruta.
Kringkastingen forsikrer selvfølgelig at de har nye planer for kulturdekningen, men etter mitt syn er det synd at Bokprogrammet blir lagt ned. Hvorfor må det være slik at etablerte programposter som har funnet sin form og fungerer innenfor sine rammer, alltid skal bli borte?
Man kan si mye om litteratur på tv. Man kan blant annet si at det er en slags selvmotsigelse. Litteratur er analogt, det er tegn på hvite ark, det er refleksjon, langsomhet og fordyping, mens tv er digital høyhastighet, det er konflikt og kunstige sammenstillinger i spisset form.
Likevel er Bokprogrammet bra. Jeg har ikke sett alle sendingene siden premieren i 2006, og flere av programmene jeg faktisk har sett, har vært kjedelige, blodløse eller liknet litt for mye på et nummer av Bokspeilet (Bokklubben Nye bøkers medlemsblad).
Men alt i alt og tross alt har Bokprogrammet vært veldig bra, altså. Det skyldes at Hans Olav Brenner og hans redaksjon ofte har valgt seg spennende forfattere, og det skyldes mest av alt at Brenner ikke bare kan tv-kunsten. Han kan også lese litteratur, han kan tenke høyt med tekstene han har lest, han kan derfor stille gode spørsmål som vekker forfatteren og som interesserer leseren/tv-seeren.
Selv sier Brenner i intervjuet med nrk.no at han aldri vil glemme togturen med Dag Solstad til Bø i Telemark, at han aldri vil glemme intervjuet med Philip Roth, at det mye omtalte intervjuet med Suzanne Brøgger "... ble en ekstremt pinlig situasjon der jeg for alvor erfarte hvilken kraft som kan ligge i ”Hvorfor”-spørsmålet."
Gjørmepreik sitter ofte over nett-tv-spilleren og hygger seg med gode Brenner-minner, ja, man kunne nevne samtalen med P.O. Enquist, og ikke minst journalistens synlige og menneskelige nervøsistet i sekundene før han ringte på den svenske forfatterens dør i Stockholm. Bare dette: at Brenner gjennom pust, skjelvende stemme og litt nøling viser seeren hvor mye Enquists forfatterskap faktisk betyr for ham! Bare det! Slik kan litteratur bli viktig på tv.
Og så dette: Bokprogrammet 22.09.09, Per Petterson og Hans Olav Brenner reiser med danskebåten til Frederikshavn, spiser frokost i forfatterens sommerhus, besøker Pettersons morsfamilies gater, steder, rom. Snakker.
Og aller best, dette:
H.O. Brenner: "Jeg har lyst til å følge opp en tråd: Tidligere i dag sa du at tittelessayet "Månen over Porten" er, kanskje, det beste du har skrevet..."
Raskt klipp over til Jan Grønlis fremragende opplesing (hvorfor i alle dager er ikke denne boka utgitt som lydbok, som dobbeltalbum, med både forfatterens og Grønlis stemmer? Hæ?).
Brenner: "Hva er det du får til der?"
Petterson: - Det er vel der jeg klarer å få sagt mest, ... veldig mye på en gang, uten at det er stappa og utilgjengelig...
Brenner: "Hva er det du tar opp tematisk i det essayet?"
Petterson: - Blant annet får jeg sagt noe om dette med klasse ...
Og derfra beveger samtalen seg innom de viktigste temaene i Pettersons forfatterskap, i en alvorlig tone som tar både liv og tekst på alvor, og uten at programlederen skyter inn forklaringer av hva essay er for noe rart, eller banaliserer og på annen måte ødelegger.
Men det fineste er at NRKs nett-tv byr på hele den uredigerte samtalen med Petterson, hele togturen med Solstad, hele intervjuet med Knausgård i fluktstolen ute i Skåne-naturen. Alt ligger der.
Måtte NRK la det ligge i fred!
Kringkastingen forsikrer selvfølgelig at de har nye planer for kulturdekningen, men etter mitt syn er det synd at Bokprogrammet blir lagt ned. Hvorfor må det være slik at etablerte programposter som har funnet sin form og fungerer innenfor sine rammer, alltid skal bli borte?
Man kan si mye om litteratur på tv. Man kan blant annet si at det er en slags selvmotsigelse. Litteratur er analogt, det er tegn på hvite ark, det er refleksjon, langsomhet og fordyping, mens tv er digital høyhastighet, det er konflikt og kunstige sammenstillinger i spisset form.
Likevel er Bokprogrammet bra. Jeg har ikke sett alle sendingene siden premieren i 2006, og flere av programmene jeg faktisk har sett, har vært kjedelige, blodløse eller liknet litt for mye på et nummer av Bokspeilet (Bokklubben Nye bøkers medlemsblad).
Men alt i alt og tross alt har Bokprogrammet vært veldig bra, altså. Det skyldes at Hans Olav Brenner og hans redaksjon ofte har valgt seg spennende forfattere, og det skyldes mest av alt at Brenner ikke bare kan tv-kunsten. Han kan også lese litteratur, han kan tenke høyt med tekstene han har lest, han kan derfor stille gode spørsmål som vekker forfatteren og som interesserer leseren/tv-seeren.
Selv sier Brenner i intervjuet med nrk.no at han aldri vil glemme togturen med Dag Solstad til Bø i Telemark, at han aldri vil glemme intervjuet med Philip Roth, at det mye omtalte intervjuet med Suzanne Brøgger "... ble en ekstremt pinlig situasjon der jeg for alvor erfarte hvilken kraft som kan ligge i ”Hvorfor”-spørsmålet."
Gjørmepreik sitter ofte over nett-tv-spilleren og hygger seg med gode Brenner-minner, ja, man kunne nevne samtalen med P.O. Enquist, og ikke minst journalistens synlige og menneskelige nervøsistet i sekundene før han ringte på den svenske forfatterens dør i Stockholm. Bare dette: at Brenner gjennom pust, skjelvende stemme og litt nøling viser seeren hvor mye Enquists forfatterskap faktisk betyr for ham! Bare det! Slik kan litteratur bli viktig på tv.
Og så dette: Bokprogrammet 22.09.09, Per Petterson og Hans Olav Brenner reiser med danskebåten til Frederikshavn, spiser frokost i forfatterens sommerhus, besøker Pettersons morsfamilies gater, steder, rom. Snakker.
Og aller best, dette:
H.O. Brenner: "Jeg har lyst til å følge opp en tråd: Tidligere i dag sa du at tittelessayet "Månen over Porten" er, kanskje, det beste du har skrevet..."
Raskt klipp over til Jan Grønlis fremragende opplesing (hvorfor i alle dager er ikke denne boka utgitt som lydbok, som dobbeltalbum, med både forfatterens og Grønlis stemmer? Hæ?).
Brenner: "Hva er det du får til der?"
Petterson: - Det er vel der jeg klarer å få sagt mest, ... veldig mye på en gang, uten at det er stappa og utilgjengelig...
Brenner: "Hva er det du tar opp tematisk i det essayet?"
Petterson: - Blant annet får jeg sagt noe om dette med klasse ...
Og derfra beveger samtalen seg innom de viktigste temaene i Pettersons forfatterskap, i en alvorlig tone som tar både liv og tekst på alvor, og uten at programlederen skyter inn forklaringer av hva essay er for noe rart, eller banaliserer og på annen måte ødelegger.
Men det fineste er at NRKs nett-tv byr på hele den uredigerte samtalen med Petterson, hele togturen med Solstad, hele intervjuet med Knausgård i fluktstolen ute i Skåne-naturen. Alt ligger der.
Måtte NRK la det ligge i fred!
søndag 14. februar 2010
Om å bli eller dra
Hva får 19-20 år unge jenter og gutter til å verve seg til en krig for en uklar sak mot en utydelig fiende – som stadig færre tror vil la seg overvinne, i et fjelland langt, langt borte?
Debutanten Helga Flatland (født 1984) gir ingen absolutte svar i romanen "Bli hvis du kan. Reis hvis du må." Mest av alt er boken et rørende, menneskelig portrett av et samfunn og et knippe skjebner som rammes av en tragedie.
Kameratene Tarjei, Trygve og Kristian vokser opp i samme bygd et ikke nærmere bestemt sted i den norske distriktsgeografien. Etter førstegangstjenesten bestemmer de seg for å dra til Afghanistan – alle med forskjellige motiver, men kanskje med et vagt felles ønske om å fortsette å være venner et annet og friere sted. Når de kommer hjem igjen, er det i kister drapert med norske flagg. Tilbake ligger et kriserammet samfunn lammet av sorg.
Fire av de involverte forteller historiene sine i romanen, to av guttene og to pårørende. Flatland gjør en liten fortellermessig prestasjon når hun porsjonerer informasjon, spørsmål og bruddstykker av historier i de fire karakterenes fortellinger. Alle delene er stramt redigert og har intensitet og nerve. Her blir hemmeligheter avslørt og hjerter knust.
Gjennomgangsfiguren og det nærmeste romanen kommer en hovedperson er den følsomme Tarjei. Drivkraften hans for å komme seg vekk er forholdet til faren og en motvillig, delvis tilhørighet til lokalmiljøet. Tarjei føler voldsom ambivalens med å bære loddet som odelsgutt. Skjønt, odelsgutt? Han har en eldre søster, som åpenbart har den egentlige odelen på farsgården, og det er nettopp forholdet mellom kjønnene, og særlig farens påtvungne landbrukssosialisering av Tarjei mot hans vilje, som utgjør den sosiale konflikten i familien. Når Tarjeis mor får fortelle romanens tredje del, blir fjøsets krav og den lokale dialekten plutselig små symboler på kulturkonflikt.
Bli hvis du kan. Reis hvis du må. handler om norsk virkelighet i 2010. Romanen er selvsagt brennende aktuell for ethvert ungt menneske på vei til sesjon. Og sannelig gir den også næring til alle mødre og fedre, jenter og gutter, som gråter og ber for barn og kjærester, eller er redde for at de en dag må gjøre det.
Helga Flatland
Bli hvis du kan. Reis hvis du må.
Roman
170 sider.
Aschehoug
Post scriptum:
Jo, det er rørende at slike tekster kan bli lest høyt over en kopp morgenkaffe av noen halvgamle mennesker som vil følge med, og følger med, lest av en stemme som ikke leser, ikke høyt, aldri...
Debutanten Helga Flatland (født 1984) gir ingen absolutte svar i romanen "Bli hvis du kan. Reis hvis du må." Mest av alt er boken et rørende, menneskelig portrett av et samfunn og et knippe skjebner som rammes av en tragedie.
Kameratene Tarjei, Trygve og Kristian vokser opp i samme bygd et ikke nærmere bestemt sted i den norske distriktsgeografien. Etter førstegangstjenesten bestemmer de seg for å dra til Afghanistan – alle med forskjellige motiver, men kanskje med et vagt felles ønske om å fortsette å være venner et annet og friere sted. Når de kommer hjem igjen, er det i kister drapert med norske flagg. Tilbake ligger et kriserammet samfunn lammet av sorg.
Fire av de involverte forteller historiene sine i romanen, to av guttene og to pårørende. Flatland gjør en liten fortellermessig prestasjon når hun porsjonerer informasjon, spørsmål og bruddstykker av historier i de fire karakterenes fortellinger. Alle delene er stramt redigert og har intensitet og nerve. Her blir hemmeligheter avslørt og hjerter knust.
Gjennomgangsfiguren og det nærmeste romanen kommer en hovedperson er den følsomme Tarjei. Drivkraften hans for å komme seg vekk er forholdet til faren og en motvillig, delvis tilhørighet til lokalmiljøet. Tarjei føler voldsom ambivalens med å bære loddet som odelsgutt. Skjønt, odelsgutt? Han har en eldre søster, som åpenbart har den egentlige odelen på farsgården, og det er nettopp forholdet mellom kjønnene, og særlig farens påtvungne landbrukssosialisering av Tarjei mot hans vilje, som utgjør den sosiale konflikten i familien. Når Tarjeis mor får fortelle romanens tredje del, blir fjøsets krav og den lokale dialekten plutselig små symboler på kulturkonflikt.
Bli hvis du kan. Reis hvis du må. handler om norsk virkelighet i 2010. Romanen er selvsagt brennende aktuell for ethvert ungt menneske på vei til sesjon. Og sannelig gir den også næring til alle mødre og fedre, jenter og gutter, som gråter og ber for barn og kjærester, eller er redde for at de en dag må gjøre det.
Helga Flatland
Bli hvis du kan. Reis hvis du må.
Roman
170 sider.
Aschehoug
Post scriptum:
Jo, det er rørende at slike tekster kan bli lest høyt over en kopp morgenkaffe av noen halvgamle mennesker som vil følge med, og følger med, lest av en stemme som ikke leser, ikke høyt, aldri...
tirsdag 9. februar 2010
imot historien
- Det finnes alltid, i så å si alt eg har skrevet, en fabrikk, tett inntil der hvor handlingen utspiller seg, den er kanskje nedlagt, men likevel står den der med sine kraner og haller, og, og ... Og eg har kanskje villet vere en slags arbeiderdikter, da, men siden det - i Norge, er så knyttet til 70-årene og det politiske og alt dette, så måtte eg gjøre det på min egen måte, da, og eg fant ut, da, at eg kanskje ville vere arbeiderklassens Proust, altså, ... Eg ville gjerne beskrive kjolene og bordene og møblene og luktene på samme måten, altså, men i dette arbeidermiljøet, da, eg ville ta disse beskrivelsene fra den borgerlige romanen ...
lørdag 6. februar 2010
Karl Ove = Peer Gynt
"Det finns ett sådant sug i Knausgårds hypnotiskt flödande, rytmiskt strömmande utförlighet – där inget te kokas utan att hela tillredningsproceduren noteras – en så fåfäng livsnärvaro, en sådan ambition att bokstavligen försöka skriva sig in i existensens kärna, att jag absolut måste läsa också de tre återstående delarna.
Och bli precis så besviken som jag förtjänar, när den Peer Gyntska löken är färdigskalad."
Nils Schwartz, Expressen.se, 18.1.2010
" 'Det var bare dit, mot det vesentligste, mot den menneskelige eksistens innerste kjerne, jeg skulle bevege meg', tenker Knausgård på vegne av sin egen kunst etter å ha sett Ingmar Bergmans oppsetning av Gengangere på teaterscenen.
I Min kamp er veien til eksistensens innerste kjerne identisk med veien inn i kunstneren selv, og det er med en blanding av glede og gru vi tenker oss Knausgård som en moderne Peer Gynt og verket som en gigantisk løkscene for vår tid."
Deres ærbødige gjørmepreiker, 29.11.2009
Och bli precis så besviken som jag förtjänar, när den Peer Gyntska löken är färdigskalad."
Nils Schwartz, Expressen.se, 18.1.2010
" 'Det var bare dit, mot det vesentligste, mot den menneskelige eksistens innerste kjerne, jeg skulle bevege meg', tenker Knausgård på vegne av sin egen kunst etter å ha sett Ingmar Bergmans oppsetning av Gengangere på teaterscenen.
I Min kamp er veien til eksistensens innerste kjerne identisk med veien inn i kunstneren selv, og det er med en blanding av glede og gru vi tenker oss Knausgård som en moderne Peer Gynt og verket som en gigantisk løkscene for vår tid."
Deres ærbødige gjørmepreiker, 29.11.2009
fredag 5. februar 2010
imot kunsten - Skjønt arbeid i ord
Ja, det er i sannhet skjønt. Kjøttmeisen synger av full krås, sola skinner, snart skal vi bygge reir og legge egg.
Denne uka blei det kjent at Tomas Espedals ”imot kunsten” er nominert til Kritikerprisen 2009. Boka stiller leseren enno en gang overfor spørsmålet om hvor livet slutter og litteraturen starter. Den flotte poetiske teksten, som bærer undertittelen (notatbøkene) i parentes, er blant annet fortellinga om forfatteren Tomas Espedal.
Den handler om livet hans og bevegelsene hans fra adresse til adresse, fra hus til hus, som voksen og som barn. Og den handler om å ville jobbe med språk for å skape litteratur.
I likhet med Espedals tidligere kritikerroste bøker rommer ”imot kunsten” altså et sterkt selvbiografisk og selvutleverende innhold.
Derfor må Espedals utgivelser finne seg i å bli tilsmussa av den aktuelle Knausgård-debatten om framstillinger av virkelige personer i romanform. Men forskjellene mellom de to forfatterne er uendelig mange fler enn likhetene.
”imot kunsten” prøver ikke på noen måte å sjokkere gjennom å legge fram det private i et rått og realistisk språk. Espedals dikting skiller seg så til de grader fra Knausgårds språklige form at han, Espedal, virker som en varm sommerbris der den andre, Knausgård, er en litterær tordenstorm. Og forskjellene på bris og storm er mange.
I ”imot kunsten” er hver setning uten plett eller lyte, og det er vanskelig å beskrive Espedals prosa uten å ty til halvpoetiske sammenlikninger. Han skriver fjærlett, åndedrettsnært, følsomt og med en språklig balanseevne som såkalte 'store fortellere', lissom, bare kan misunne han.
Her ligger Tomas Espedals store litterære forse: Han forteller stort ved hjelp av små ord, og tar han i bruk de større ordene, blir de aldri oppusta av fortellerens følelser, de står der bare og lyser i møte med leserens forståing.
Om mora sin sykdom og død skriver han:
”I september mistet mor håret. ”I en roses kronologi har avblomstringen størst omdømme.” I september falt de første bladene av trærne. Biene forlot rododendronen og rosene, blomstene var utsugde og tomme.”
Leseren får ikke vite hvem som står bak sitatet i sitatet, men sammenstillinga av hår, rose og hausten i naturen viser hvordan Espedals fortellende språk egentlig er djupt poetisk.
”imot kunsten” er innstilt til Nordisk råds litteraturpris sammen med Karl Ove Knausgårds første bok av Min Kamp. Det hadde ikke akkurat vært en grov urett om brisen overvant stormen.
Tomas Espedal
imot kunsten
(notatbøkene)
163 sider.
Gyldendal
Denne uka blei det kjent at Tomas Espedals ”imot kunsten” er nominert til Kritikerprisen 2009. Boka stiller leseren enno en gang overfor spørsmålet om hvor livet slutter og litteraturen starter. Den flotte poetiske teksten, som bærer undertittelen (notatbøkene) i parentes, er blant annet fortellinga om forfatteren Tomas Espedal.
Den handler om livet hans og bevegelsene hans fra adresse til adresse, fra hus til hus, som voksen og som barn. Og den handler om å ville jobbe med språk for å skape litteratur.
I likhet med Espedals tidligere kritikerroste bøker rommer ”imot kunsten” altså et sterkt selvbiografisk og selvutleverende innhold.
Derfor må Espedals utgivelser finne seg i å bli tilsmussa av den aktuelle Knausgård-debatten om framstillinger av virkelige personer i romanform. Men forskjellene mellom de to forfatterne er uendelig mange fler enn likhetene.
”imot kunsten” prøver ikke på noen måte å sjokkere gjennom å legge fram det private i et rått og realistisk språk. Espedals dikting skiller seg så til de grader fra Knausgårds språklige form at han, Espedal, virker som en varm sommerbris der den andre, Knausgård, er en litterær tordenstorm. Og forskjellene på bris og storm er mange.
I ”imot kunsten” er hver setning uten plett eller lyte, og det er vanskelig å beskrive Espedals prosa uten å ty til halvpoetiske sammenlikninger. Han skriver fjærlett, åndedrettsnært, følsomt og med en språklig balanseevne som såkalte 'store fortellere', lissom, bare kan misunne han.
Her ligger Tomas Espedals store litterære forse: Han forteller stort ved hjelp av små ord, og tar han i bruk de større ordene, blir de aldri oppusta av fortellerens følelser, de står der bare og lyser i møte med leserens forståing.
Om mora sin sykdom og død skriver han:
”I september mistet mor håret. ”I en roses kronologi har avblomstringen størst omdømme.” I september falt de første bladene av trærne. Biene forlot rododendronen og rosene, blomstene var utsugde og tomme.”
Leseren får ikke vite hvem som står bak sitatet i sitatet, men sammenstillinga av hår, rose og hausten i naturen viser hvordan Espedals fortellende språk egentlig er djupt poetisk.
”imot kunsten” er innstilt til Nordisk råds litteraturpris sammen med Karl Ove Knausgårds første bok av Min Kamp. Det hadde ikke akkurat vært en grov urett om brisen overvant stormen.
Tomas Espedal
imot kunsten
(notatbøkene)
163 sider.
Gyldendal
fredag 29. januar 2010
Hovedoppgaver ved nordisk institutt ved Universitetet i Bergen
UiB gjør oppmerksom på at de ikke har hovedoppgaver for salg ved instituttet. Men ved henvendelse hit kan interesserte få oppgitt adresse/telefonnummer til forfatterne.
Klungsøyr... (Høst 1982)
Kløv... (Vår 1985)
Knausgård, Kai-Åge: Litteraturundervisningen i dagens norske ungdomsskole i lys av svensk litteraturpedagogisk debatt. (Vår 1980)
Knudsen, A...
Knudsen, Jo... (Vår 1978)
Klungsøyr... (Høst 1982)
Kløv... (Vår 1985)
Knausgård, Kai-Åge: Litteraturundervisningen i dagens norske ungdomsskole i lys av svensk litteraturpedagogisk debatt. (Vår 1980)
Knudsen, A...
Knudsen, Jo... (Vår 1978)
Drømmen om Amerika - igjen
Denne korte anmeldelsen blir brakt i Gjørmepreiks papirorgan, en lokalavis ved Oslofjorden, en gang i nærmeste framtid:
Det er en tvers igjennom stilig bok de har satt til verden, Dagbladets journalistpoet Tom Stalsberg og fotograf Lars Eivind Bones, sammen med Lars Saabye Christensen, forfatteren som vel ikke trenger nærmere presentasjon.
Boken er forresten ikke bare stilig, den er formfullendt, vakker. I en bunnlinjeorientert forlagsverden er det ikke hverdagskost med så mange fotografier, så lekre detaljer og så god papirkvalitet mellom to permer. Det er til og med poesi inni smussomslaget! Og det er neppe tilfeldig.
Dagbladlesere vil huske reportasjen i Magasinet for et drøyt år siden, der de samme tre herrene rapporterte poetisk fra jakten på Amerika, på Tom Waits og på spøkelset, eller var det hjertet, i lørdagskvelden. Allerede da hadde nok Aschehoug en idé om at dette burde bli bok. Og denne uken foreligger ”Men Buicken står her fremdeles” som en slags totalutgivelse, bok og lydbok utkommer samtidig i forseggjort utstyr.
Fotografier og poesi, altså, som til sammen skal fange Amerika, eller tre norske menns møte med litt av Amerika. Her er kafeer om natten og veiskilt i grøftekanten, her er jukebokser og butikkfasaders neonlys speilet i våt asfalt.
Et poeng med utgivelsen er at diktstemmene ikke skal la seg atskille, Saabye og Stalsberg skriver seg sammen gjennom drømmenes land. Likevel dukker det opp vel mange paraplymetaforer og bluesstrofer som minner stygt om noe vi kjenner fra Skillebekk-forfatter Christensens repertoar.
Det er i det hele tatt lett å kritisere både prosjektet og utførelsen for å gjenfortelle en serie klisjeer om USA. Men boken er litt smartere enn kritikeren som roper at han har hørt det før. Allerede åpningsdiktet hevder at ”reisen begynner i støvet på en diamantstift”, altså foran platespilleren der en vinylplate roterer knitrende og synger, må vi anta, om skjebner og drømmer fra landet over there.
Flere av diktene følger samme spor, de leker med klisjeene, sloss med dem og ber om klisjeens revansje. Diktene fungerer godt når motiver fra Tom Waits’ sanger er diskret til stede mellom linjene. Aller best er boken når dikterduoen sammenlikner skjebnen til en sosialt utstøtt kvinne med en ishockeypuck. Man må tåle en trøkk i Amerika.
Tom Stalberg,
Lars Saabye Christensen og
Eivind Bones
Men Buicken står her fremdeles
Reviderte servietter, dikt,
amerikanske huskelapper,
skrøner og fotografier
208 sider.
Aschehoug
Det er en tvers igjennom stilig bok de har satt til verden, Dagbladets journalistpoet Tom Stalsberg og fotograf Lars Eivind Bones, sammen med Lars Saabye Christensen, forfatteren som vel ikke trenger nærmere presentasjon.
Boken er forresten ikke bare stilig, den er formfullendt, vakker. I en bunnlinjeorientert forlagsverden er det ikke hverdagskost med så mange fotografier, så lekre detaljer og så god papirkvalitet mellom to permer. Det er til og med poesi inni smussomslaget! Og det er neppe tilfeldig.
Dagbladlesere vil huske reportasjen i Magasinet for et drøyt år siden, der de samme tre herrene rapporterte poetisk fra jakten på Amerika, på Tom Waits og på spøkelset, eller var det hjertet, i lørdagskvelden. Allerede da hadde nok Aschehoug en idé om at dette burde bli bok. Og denne uken foreligger ”Men Buicken står her fremdeles” som en slags totalutgivelse, bok og lydbok utkommer samtidig i forseggjort utstyr.
Fotografier og poesi, altså, som til sammen skal fange Amerika, eller tre norske menns møte med litt av Amerika. Her er kafeer om natten og veiskilt i grøftekanten, her er jukebokser og butikkfasaders neonlys speilet i våt asfalt.
Et poeng med utgivelsen er at diktstemmene ikke skal la seg atskille, Saabye og Stalsberg skriver seg sammen gjennom drømmenes land. Likevel dukker det opp vel mange paraplymetaforer og bluesstrofer som minner stygt om noe vi kjenner fra Skillebekk-forfatter Christensens repertoar.
Det er i det hele tatt lett å kritisere både prosjektet og utførelsen for å gjenfortelle en serie klisjeer om USA. Men boken er litt smartere enn kritikeren som roper at han har hørt det før. Allerede åpningsdiktet hevder at ”reisen begynner i støvet på en diamantstift”, altså foran platespilleren der en vinylplate roterer knitrende og synger, må vi anta, om skjebner og drømmer fra landet over there.
Flere av diktene følger samme spor, de leker med klisjeene, sloss med dem og ber om klisjeens revansje. Diktene fungerer godt når motiver fra Tom Waits’ sanger er diskret til stede mellom linjene. Aller best er boken når dikterduoen sammenlikner skjebnen til en sosialt utstøtt kvinne med en ishockeypuck. Man må tåle en trøkk i Amerika.
Tom Stalberg,
Lars Saabye Christensen og
Eivind Bones
Men Buicken står her fremdeles
Reviderte servietter, dikt,
amerikanske huskelapper,
skrøner og fotografier
208 sider.
Aschehoug
tirsdag 26. januar 2010
Kjepphester i prosa
I dagens utgave av Bok i P2 er Wencke Mühleisens "Jeg skulle ha løftet deg varsomt over" oppe til diskusjon. I studio sitter programleder Lisbeth David-Andersen, sakprosaanmelder i NRK Susanne Moen Stephansen og amanuensis og biografiforsker Marianne Egeland fra UiO.
Programlederen, tidligere kjent som fast studiovert i det nu hedengagne programmet Sakprosa, innleder sendinga og introduserer boka ved å problematisere sjangeren. Hun har nemlig lest den som sakprosa (fordi hun kjenner Mühleisen som sakprosaforfatter?) og føler seg lurt av at det faktisk er skjønnlitteratur.
- Hvordan kunne jeg ta så feil at jeg leste boka som en roman?, spør hun med adresse til Moen Stephansen, som skal klare opp skillet mellom roman og sakprosa for oss alle.
Og så ruller ballen.
Moen Stephansen innrømmer at hun tok feil sjøl. Hun ble til og med irritert, forteller hun, da hun, etter å ha fått boka tilsendt i kraft av å være sakprosakritiker, oppdaget at språket ikke oppfylte forventningene hun har til saklig prosa.
"Hva er det hun driver med her, egentlig?", spør sakprosaanmelderen indignert. Selv måtte hun gå hele veien til Gyldendals nettsider før hun skjønte at det egentlig var skjønnlitteratur hun leste.
Lisbeth David-Andersen omtaler utgivelsen som "en roman" en rekke ganger. Programlederen og Moen Stephansen er hoderystende enige om at noe er galt i kongeriket når litteraturen ikke lenger er hva de tror den skal være.
Marianne Egeland er den eneste som prøver å holde hodet kaldt. I sitt første innlegg tar hun til orde for å "gå et hakk tilbake", og hun peker på at teksten og forlagets beskrivelse av den ikke alltid er samme sak.
Det interessante spørsmålet, ifølge Egeland, er: Hvorfor skaper denne boka sjangerforvirring?
- Det står nemlig nedtegnelser på tittelbladet og omslaget, på baksiden står det at det er "en historie om ..." og "en bok om...". Boken vi holder i hånden er ikke nødvendigvis en roman, og hva forlaget skriver på sine nettsider, det er det ikke alle lesere som kjenner til, konkluderer hun.
Rett nok må også Egeland medgi at boka sender signaler om at den er - om ikke sakprosa direkte, så iallfall biografisk. Men igjen og igjen prøver hun - til ingen nytte, å pense samtalen bort fra maset om romanen og inn mot spørsmålet om prosaens sjangergrenseland.
Lisbeth David-Andersen gir seg imidlertid faen ikke: "Men når forlaget forteller oss at dette er en roman, så stoler vi vel på en faglig autoritet, gjør vi ikke det?", spør hun.
Egeland antyder at den skjønnlitterære sjangermerkingen kan ha sammenheng med innkjøpsordningen for skjønnlitteratur.
Og etter en kort opplesning fra boka, spør David-Andersen hvordan vi kan skille sakprosaspråk fra romanens språk. Stephansen tar opp tråden og peker på det hun mener er skjønnlitterært ved Mühleisens språk. Hun konkluderer med at det prosalyriske og fragmentariske ved det litterære språket gjør teksten mindre, ikke mer, presis. Og med ett er samtalen over.
Gjørmepreik har ennå ikke lest Mühleisens bok. Men det forundrer oss at kjepphester som troen på det faglitterære språkets renhet, eller de faste og evige sjangergrensene, i så stor grad kan få prege en litterær samtale i Rikskringkastingen.
Først: det er etter mitt syn lite ved denne utgivelsen som peker mot at den er en tradisjonell sakprosautgivelse. Både format, omslag, tittel og viktigst: sjangerbetegnelsen "nedtegnelser", peker mot at boka er overveiende skjønnlitterær.
Dessuten: boka står oppført i den skjønnlitterære avdelingen av Gyldendals vårkatalog, den påstår selv å være "en bok om" og "en historie" om en mors død. Og den offisielle sjangerpåskriften er altså NEDTEGNELSER, ikke for eksempel sakprosa.
Bok i p2 forspiller sjansen til å utforske de spennende sidene ved litteraturen når programlederens affektive rundkast får dominere hele presentasjonen på denne måten.
På vegne av vanvittig mange.
Programlederen, tidligere kjent som fast studiovert i det nu hedengagne programmet Sakprosa, innleder sendinga og introduserer boka ved å problematisere sjangeren. Hun har nemlig lest den som sakprosa (fordi hun kjenner Mühleisen som sakprosaforfatter?) og føler seg lurt av at det faktisk er skjønnlitteratur.
- Hvordan kunne jeg ta så feil at jeg leste boka som en roman?, spør hun med adresse til Moen Stephansen, som skal klare opp skillet mellom roman og sakprosa for oss alle.
Og så ruller ballen.
Moen Stephansen innrømmer at hun tok feil sjøl. Hun ble til og med irritert, forteller hun, da hun, etter å ha fått boka tilsendt i kraft av å være sakprosakritiker, oppdaget at språket ikke oppfylte forventningene hun har til saklig prosa.
"Hva er det hun driver med her, egentlig?", spør sakprosaanmelderen indignert. Selv måtte hun gå hele veien til Gyldendals nettsider før hun skjønte at det egentlig var skjønnlitteratur hun leste.
Lisbeth David-Andersen omtaler utgivelsen som "en roman" en rekke ganger. Programlederen og Moen Stephansen er hoderystende enige om at noe er galt i kongeriket når litteraturen ikke lenger er hva de tror den skal være.
Marianne Egeland er den eneste som prøver å holde hodet kaldt. I sitt første innlegg tar hun til orde for å "gå et hakk tilbake", og hun peker på at teksten og forlagets beskrivelse av den ikke alltid er samme sak.
Det interessante spørsmålet, ifølge Egeland, er: Hvorfor skaper denne boka sjangerforvirring?
- Det står nemlig nedtegnelser på tittelbladet og omslaget, på baksiden står det at det er "en historie om ..." og "en bok om...". Boken vi holder i hånden er ikke nødvendigvis en roman, og hva forlaget skriver på sine nettsider, det er det ikke alle lesere som kjenner til, konkluderer hun.
Rett nok må også Egeland medgi at boka sender signaler om at den er - om ikke sakprosa direkte, så iallfall biografisk. Men igjen og igjen prøver hun - til ingen nytte, å pense samtalen bort fra maset om romanen og inn mot spørsmålet om prosaens sjangergrenseland.
Lisbeth David-Andersen gir seg imidlertid faen ikke: "Men når forlaget forteller oss at dette er en roman, så stoler vi vel på en faglig autoritet, gjør vi ikke det?", spør hun.
Egeland antyder at den skjønnlitterære sjangermerkingen kan ha sammenheng med innkjøpsordningen for skjønnlitteratur.
Og etter en kort opplesning fra boka, spør David-Andersen hvordan vi kan skille sakprosaspråk fra romanens språk. Stephansen tar opp tråden og peker på det hun mener er skjønnlitterært ved Mühleisens språk. Hun konkluderer med at det prosalyriske og fragmentariske ved det litterære språket gjør teksten mindre, ikke mer, presis. Og med ett er samtalen over.
Gjørmepreik har ennå ikke lest Mühleisens bok. Men det forundrer oss at kjepphester som troen på det faglitterære språkets renhet, eller de faste og evige sjangergrensene, i så stor grad kan få prege en litterær samtale i Rikskringkastingen.
Først: det er etter mitt syn lite ved denne utgivelsen som peker mot at den er en tradisjonell sakprosautgivelse. Både format, omslag, tittel og viktigst: sjangerbetegnelsen "nedtegnelser", peker mot at boka er overveiende skjønnlitterær.
Dessuten: boka står oppført i den skjønnlitterære avdelingen av Gyldendals vårkatalog, den påstår selv å være "en bok om" og "en historie" om en mors død. Og den offisielle sjangerpåskriften er altså NEDTEGNELSER, ikke for eksempel sakprosa.
Bok i p2 forspiller sjansen til å utforske de spennende sidene ved litteraturen når programlederens affektive rundkast får dominere hele presentasjonen på denne måten.
På vegne av vanvittig mange.
søndag 24. januar 2010
Barn og fulle folk - Min kamp. Tredje bok.
De første anmeldelsene av "Min Kamp. Tredje bok." ga inntrykk av at Karl Ove Knausgård nå hadde skrevet seg inn på trygg grunn, godt innenfor de sosiale konvensjonene. Men er nå det så sikkert?
Rett nok handler den tredje delen av det biografiske romanprosjektet om forfatterens barndom. Barndom er beskrevet i skjønnlitteraturen før, det skulle være et trygt emne. Her får vi ingen utidige utleveringer av forfatterens familieliv i Malmö, ingen avsløringer av svigermors alkoholvaner.
Likevel skiller boken seg fra andre barndomsskildringer, og det er forskjellene som utgjør det unike ved metoden i Min kamp.
I åpningen av Tredje bok kommer familien Knausgård flyttende til Tromøya ved Arendal. Karl Ove er nyfødt, og fortelleren slår fast at ”Jeg husker selvfølgelig ingen ting fra denne tiden”. Til tross for denne erkjennelsen forteller han som om han hadde direkte adgang til hver eneste detalj i livet sitt i perioden fra han var null til 14 år.
Denne demonstrasjonen av at det er diktning som skaper sann erindring, er både et viktig fortellergrep og en uhyre stor litterær kvalitet ved verket. Fortellingen i Tredje bok er dominert av barnets voldsomme følelser: gleden ved den første forelskelsen, sorgen over en feil badehette, og viktigst, barnets angst for en tyrannisk far. Farens raseri og vold fører til altomfattende usikkerhet og årvåkenhet hos Karl Ove og broren. Det er derfor rørende når den voksne fortelleren griper inn i historien og sier at han bare har ett ønske: at han som far skal være en selvfølge for sine egne barn, at de skal overse ham.
Vi glemmer heller ikke at denne boken er et portrett av kunstneren som svært ung mann. I flere scener får vi eksempler på at barnet bryter med de sosiale reglene. Når en nabo som mistenkes for alkoholisme, kommer sjanglende forbi på sykkel, løper Karl Ove etter ham og roper at mannen har øl i handleposene, til vennenes stumme forundring. Karl Ove sårer også en gutt i storebrorens klasse ved å påpeke at denne ikke har lært seg å lese. ”Men det er jo sant!”, hevder barnet i selvforsvar.
Slik peker guttungens avsløringer frem mot den kompromissløse forfatterens boring etter sannheten som voksen. Og sannheten om den lille gutten med utstående tenner blir sannheten om han som skriver det ned.
Karl Ove Knausgård
Min kamp. Tredje bok.
Roman
422 sider.
Oktober
Rett nok handler den tredje delen av det biografiske romanprosjektet om forfatterens barndom. Barndom er beskrevet i skjønnlitteraturen før, det skulle være et trygt emne. Her får vi ingen utidige utleveringer av forfatterens familieliv i Malmö, ingen avsløringer av svigermors alkoholvaner.
Likevel skiller boken seg fra andre barndomsskildringer, og det er forskjellene som utgjør det unike ved metoden i Min kamp.
I åpningen av Tredje bok kommer familien Knausgård flyttende til Tromøya ved Arendal. Karl Ove er nyfødt, og fortelleren slår fast at ”Jeg husker selvfølgelig ingen ting fra denne tiden”. Til tross for denne erkjennelsen forteller han som om han hadde direkte adgang til hver eneste detalj i livet sitt i perioden fra han var null til 14 år.
Denne demonstrasjonen av at det er diktning som skaper sann erindring, er både et viktig fortellergrep og en uhyre stor litterær kvalitet ved verket. Fortellingen i Tredje bok er dominert av barnets voldsomme følelser: gleden ved den første forelskelsen, sorgen over en feil badehette, og viktigst, barnets angst for en tyrannisk far. Farens raseri og vold fører til altomfattende usikkerhet og årvåkenhet hos Karl Ove og broren. Det er derfor rørende når den voksne fortelleren griper inn i historien og sier at han bare har ett ønske: at han som far skal være en selvfølge for sine egne barn, at de skal overse ham.
Vi glemmer heller ikke at denne boken er et portrett av kunstneren som svært ung mann. I flere scener får vi eksempler på at barnet bryter med de sosiale reglene. Når en nabo som mistenkes for alkoholisme, kommer sjanglende forbi på sykkel, løper Karl Ove etter ham og roper at mannen har øl i handleposene, til vennenes stumme forundring. Karl Ove sårer også en gutt i storebrorens klasse ved å påpeke at denne ikke har lært seg å lese. ”Men det er jo sant!”, hevder barnet i selvforsvar.
Slik peker guttungens avsløringer frem mot den kompromissløse forfatterens boring etter sannheten som voksen. Og sannheten om den lille gutten med utstående tenner blir sannheten om han som skriver det ned.
Karl Ove Knausgård
Min kamp. Tredje bok.
Roman
422 sider.
Oktober
Når kommer nykritikkens nye vår?
Onsdag 16.12.2009 skrev Ingunn Økland artikkelen "Akterutseilt teorifabrikk" i Aftenposten.
Der tok hun opp et par utfordringer som univeristetsfaget litteraturvitenskap står overfor i våre Knausgård-tider, f.eks. at det er utilstrekkelig bare å drive med estetisk vurdering av den reine teksten når verkene vitterlig er svært ureine og bl.a. henger ut virkelige personer i fiksjonens grenseland. Økland ønsker seg moralsk kritikk.
Det er denne vinteren visstnok 50 år siden allmenn litteraturvitenskap ble etablert som fag ved Universitetet i Oslo, og Økland søker i den anledning å ta tempen på faget eller miljøet, og samtidig vil hun undersøke om faget har noe særlig aktualitet i dag.
Hovedpoengene i Øklands artikkel kan oppsummeres i et par-tre punkter: litteraturvitenskap er ikke matnyttig, derfor var faget kunstig stort på 1990- og starten av 2000-tallet, men i dag er unge mennesker opptatt av å få jobb og velger andre fag. Faget er ikke et produktivt teorilaboratorium, forskerne tilpasser bare fransk og amerikansk teori til norske forhold. Og sist, viktigst: allmenn litteraturvitenskap er opptatt av (og lærer studentene) å lese tekster nøye og langsomt, men "samtidig har dette faget gitt oss en betydelig berøringsangst for hva som faktisk står i den [litteraturen]".
Et par dager seinere skrev professor Jon Haarberg fra UiO en vittig kommentar til Økland. Teksten hans åpner med å avsløre at han skriver på direkte oppfordring fra Aftenpostens debattredaksjon, som så gjerne skulle ønske de kunne få til litt debatt. Deretter tilbakeviser han Øklands påstander i lett hoverende prosa. Det var den debatten.
Nei, vent, der er mer! Lektor ved Århus universitet, Hans Hauge, tar opp hansken i Information 6.1.2010. "Giv nykritikken en ny chance", skriver Hauge, og plutselig blir Øklands tekst katalysator for et bitte lite paradigmehopp i litteraturfaget. Hauge har sett den samme anti-teoretiske tendens i Danmark, ikke i form av et eksplisitt opprør mot verdensfjerne dekonstruktører og strukturalister, men gjennom studentenes suverene skuldertrekk:
"Da jeg præsenterede mine studerende for en freudiansk tolkning, morede de sig kosteligt, og en anden gang viste jeg dem en indviklet model om fortællinger, lavet af en, der hedder M. Fludernick. De mistænkte modellen for at være en parodi. Jeg kunne kun give dem ret."
Det er med relativt lett hjerte Hauge konstaterer at teorien i litteraturfaget bare er såå 1987. Han løfter også fram Knausgård som eksempel på en type litteratur som teoretikerne (og kanskje til og med alle profesjonelle lesere?)vil avvise på grunn av det biografiske.
"Hen imod slutningen af sit indlæg nævner Ingunn Økland modtagelsen af de første tre bind af Karl Ove Knausgårds selvbiografiske ‘roman fleuve’ Min kamp. Hun anklager en kritiker for at undlade at tage stilling til de etiske problemstillinger, som romanserien rejser. Hvor langt kan man gå? Hvor privat kan man være?
Kritikeren er et produkt af den gamle teori. Den kritiserede kritiker tager ikke stilling til den slags, fordi det har med det biografiske at gøre, siger Økland, der vil have den biografiske metode tilbage. Hos Knausgård er der ingen leg med forholdet mellem fiktion og virkelighed. Romanen fiktionaliserer ikke, men er udtryk for ekstrem realisme eller fiktionsfri fiktion. Økland antyder, at litteraturteorien intet kan stille op med en roman som Knausgårds. Det har hun ret i. Det biografiske er mit stikord til nykritikken. En nykritiker ville straks afvise Knausgårds roman."
Ifølge Hauge er Økland ute etter å gjeninnføre en slags historisk-biografisk metode. Men i stedet for å gi stemme til Øklands kor som etterlyser moralen og den stillingstagende leser, åpner Hauge døra for god, gammal nykritisk close reading. Det er likevel ikke godt å bli klok på hva han mener nykritikken skal gjøre med det biografiske. Sitatet over viser nokså tydelig at nykritikken - både den av Cleanth Brooks og den danske varianten av Johan Fjord Jensen, er uten begreper og teori som kan takle den biografiske roman. "Det biografiske er mit stikord til nykritikken.", skriver Hauge. Men hva kan nykritikken anno 2010 gjøre og si? Hans Hauge avslører det ikke, men han har trua:
"Kunne man genindføre nykritikken eller for første gang indføre den?
Den ville være en kritik af den videnskabeliggørelse, der finder sted på humaniora. Den ville være et alternativ til gold narratologi, kold kognitivisme og politisk korrekt neodarwinisme.
Den ville også passe til en fremtid, hvor færre og færre vil læse litteratur. Nykritiske læsninger er ikke videnskabelige, men kunstneriske og håndværksmæssige.
Dernæst er nykritikken en poetik, det vil sige et forsvar for poesien som tænkning. Ikke mange læser lyrik længere. Der er brug for at forsvare litteraturen som erkendelsesform. Og det formår nykritikken. Francis Fukuyama havde ret i, at det, der er godt for markedet, ikke er godt for kunsten. Går det dårligt for kunsten, går det værre for kunstvidenskaberne, der tvinges til at forvandle sig til forvaltere af oplevelsesøkonomien og begivenhedskulturen. Disse to er det sorte hul, hvori litteratur og god musik forsvinder. James Joyce er turisme i Irland."
Gjennom en (gjen-)innføring av nykritikken eller den nykritiske poetikk, vil studentene lære forskjell på godt og dårlig, se kjernen i det poetiske språk, det vil se få øynene opp for det spesifikke ved det litterære språket som kunst. Men det biografiske må vi finne opp selv.
I Aftenposten 16.12.2009 er ikke Økland helt redelig når hun leser Atle Kittangs 2009-utgivelse "Diktekunstens relasjonar" som et slags symptom på at litteraturvitenskapen har smørt seg bort i litteraturdebatten. Tidlig i artikkelen slår hun fast at det ikke er overraskende at Kittangs bok er utstyrt med en "prototypisk litteraturvitenskapelig tittel", nei, akkurat. Og i bildeteksten under Kittangs portrett som illustrer artikkelen, heter det at "Atle Kittang er nestor i allmenn litteraturvitenskap i Norge. Men faget har ikke avlet en eneste original teoretiker på 50 år."
"Diktekunstens relasjonar" er neppe tenkt som et litteraturteoretisk nybrottsarbeid, jeg tror ikke Kittang her er ute etter å produsere ny teori. Snarere er boka en essaysamling om tolkning av litteratur i lys av helt akutte samtidsspørmål: litteratur og politikk, litteratur og samfunn, litteratur og kvalitet, samtidslitteratur og kanon. Når Økland hånlig slår fast at norsk litteraturvitenskap kun "driver ... med formidling - og justering - av utenlandske teoretikere ...", vil jeg skynde meg å uttrykke glede over at Atle Kittang f.eks. gjør meg oppmerksom på teoretikeren Jacques Rancière. Jeg tror imidlertid ikke verken Kittang, Rancière, Hauge, Arne Melberg eller andre kan skape den ene teorien som trengs i møte med litteraturen i samtida vår. Det jeg imidlertid har trua på, er å sette av et par timer til å lese de gamle (Wellek & Warren, Genette pluss den aldri falmende Northorp Frye), og la disse stemmene brytes mot f.eks. Terry Eagletons "How to read a poem". Og så tenke litt mer, og så lese litt Espedal og Knausgård, og så tenke høyt i stadig nye blogger.
Slik kan vårt daglige gjørmepreik øke forståelsen av kunsten i samtida vår.
Der tok hun opp et par utfordringer som univeristetsfaget litteraturvitenskap står overfor i våre Knausgård-tider, f.eks. at det er utilstrekkelig bare å drive med estetisk vurdering av den reine teksten når verkene vitterlig er svært ureine og bl.a. henger ut virkelige personer i fiksjonens grenseland. Økland ønsker seg moralsk kritikk.
Det er denne vinteren visstnok 50 år siden allmenn litteraturvitenskap ble etablert som fag ved Universitetet i Oslo, og Økland søker i den anledning å ta tempen på faget eller miljøet, og samtidig vil hun undersøke om faget har noe særlig aktualitet i dag.
Hovedpoengene i Øklands artikkel kan oppsummeres i et par-tre punkter: litteraturvitenskap er ikke matnyttig, derfor var faget kunstig stort på 1990- og starten av 2000-tallet, men i dag er unge mennesker opptatt av å få jobb og velger andre fag. Faget er ikke et produktivt teorilaboratorium, forskerne tilpasser bare fransk og amerikansk teori til norske forhold. Og sist, viktigst: allmenn litteraturvitenskap er opptatt av (og lærer studentene) å lese tekster nøye og langsomt, men "samtidig har dette faget gitt oss en betydelig berøringsangst for hva som faktisk står i den [litteraturen]".
Et par dager seinere skrev professor Jon Haarberg fra UiO en vittig kommentar til Økland. Teksten hans åpner med å avsløre at han skriver på direkte oppfordring fra Aftenpostens debattredaksjon, som så gjerne skulle ønske de kunne få til litt debatt. Deretter tilbakeviser han Øklands påstander i lett hoverende prosa. Det var den debatten.
Nei, vent, der er mer! Lektor ved Århus universitet, Hans Hauge, tar opp hansken i Information 6.1.2010. "Giv nykritikken en ny chance", skriver Hauge, og plutselig blir Øklands tekst katalysator for et bitte lite paradigmehopp i litteraturfaget. Hauge har sett den samme anti-teoretiske tendens i Danmark, ikke i form av et eksplisitt opprør mot verdensfjerne dekonstruktører og strukturalister, men gjennom studentenes suverene skuldertrekk:
"Da jeg præsenterede mine studerende for en freudiansk tolkning, morede de sig kosteligt, og en anden gang viste jeg dem en indviklet model om fortællinger, lavet af en, der hedder M. Fludernick. De mistænkte modellen for at være en parodi. Jeg kunne kun give dem ret."
Det er med relativt lett hjerte Hauge konstaterer at teorien i litteraturfaget bare er såå 1987. Han løfter også fram Knausgård som eksempel på en type litteratur som teoretikerne (og kanskje til og med alle profesjonelle lesere?)vil avvise på grunn av det biografiske.
"Hen imod slutningen af sit indlæg nævner Ingunn Økland modtagelsen af de første tre bind af Karl Ove Knausgårds selvbiografiske ‘roman fleuve’ Min kamp. Hun anklager en kritiker for at undlade at tage stilling til de etiske problemstillinger, som romanserien rejser. Hvor langt kan man gå? Hvor privat kan man være?
Kritikeren er et produkt af den gamle teori. Den kritiserede kritiker tager ikke stilling til den slags, fordi det har med det biografiske at gøre, siger Økland, der vil have den biografiske metode tilbage. Hos Knausgård er der ingen leg med forholdet mellem fiktion og virkelighed. Romanen fiktionaliserer ikke, men er udtryk for ekstrem realisme eller fiktionsfri fiktion. Økland antyder, at litteraturteorien intet kan stille op med en roman som Knausgårds. Det har hun ret i. Det biografiske er mit stikord til nykritikken. En nykritiker ville straks afvise Knausgårds roman."
Ifølge Hauge er Økland ute etter å gjeninnføre en slags historisk-biografisk metode. Men i stedet for å gi stemme til Øklands kor som etterlyser moralen og den stillingstagende leser, åpner Hauge døra for god, gammal nykritisk close reading. Det er likevel ikke godt å bli klok på hva han mener nykritikken skal gjøre med det biografiske. Sitatet over viser nokså tydelig at nykritikken - både den av Cleanth Brooks og den danske varianten av Johan Fjord Jensen, er uten begreper og teori som kan takle den biografiske roman. "Det biografiske er mit stikord til nykritikken.", skriver Hauge. Men hva kan nykritikken anno 2010 gjøre og si? Hans Hauge avslører det ikke, men han har trua:
"Kunne man genindføre nykritikken eller for første gang indføre den?
Den ville være en kritik af den videnskabeliggørelse, der finder sted på humaniora. Den ville være et alternativ til gold narratologi, kold kognitivisme og politisk korrekt neodarwinisme.
Den ville også passe til en fremtid, hvor færre og færre vil læse litteratur. Nykritiske læsninger er ikke videnskabelige, men kunstneriske og håndværksmæssige.
Dernæst er nykritikken en poetik, det vil sige et forsvar for poesien som tænkning. Ikke mange læser lyrik længere. Der er brug for at forsvare litteraturen som erkendelsesform. Og det formår nykritikken. Francis Fukuyama havde ret i, at det, der er godt for markedet, ikke er godt for kunsten. Går det dårligt for kunsten, går det værre for kunstvidenskaberne, der tvinges til at forvandle sig til forvaltere af oplevelsesøkonomien og begivenhedskulturen. Disse to er det sorte hul, hvori litteratur og god musik forsvinder. James Joyce er turisme i Irland."
Gjennom en (gjen-)innføring av nykritikken eller den nykritiske poetikk, vil studentene lære forskjell på godt og dårlig, se kjernen i det poetiske språk, det vil se få øynene opp for det spesifikke ved det litterære språket som kunst. Men det biografiske må vi finne opp selv.
I Aftenposten 16.12.2009 er ikke Økland helt redelig når hun leser Atle Kittangs 2009-utgivelse "Diktekunstens relasjonar" som et slags symptom på at litteraturvitenskapen har smørt seg bort i litteraturdebatten. Tidlig i artikkelen slår hun fast at det ikke er overraskende at Kittangs bok er utstyrt med en "prototypisk litteraturvitenskapelig tittel", nei, akkurat. Og i bildeteksten under Kittangs portrett som illustrer artikkelen, heter det at "Atle Kittang er nestor i allmenn litteraturvitenskap i Norge. Men faget har ikke avlet en eneste original teoretiker på 50 år."
"Diktekunstens relasjonar" er neppe tenkt som et litteraturteoretisk nybrottsarbeid, jeg tror ikke Kittang her er ute etter å produsere ny teori. Snarere er boka en essaysamling om tolkning av litteratur i lys av helt akutte samtidsspørmål: litteratur og politikk, litteratur og samfunn, litteratur og kvalitet, samtidslitteratur og kanon. Når Økland hånlig slår fast at norsk litteraturvitenskap kun "driver ... med formidling - og justering - av utenlandske teoretikere ...", vil jeg skynde meg å uttrykke glede over at Atle Kittang f.eks. gjør meg oppmerksom på teoretikeren Jacques Rancière. Jeg tror imidlertid ikke verken Kittang, Rancière, Hauge, Arne Melberg eller andre kan skape den ene teorien som trengs i møte med litteraturen i samtida vår. Det jeg imidlertid har trua på, er å sette av et par timer til å lese de gamle (Wellek & Warren, Genette pluss den aldri falmende Northorp Frye), og la disse stemmene brytes mot f.eks. Terry Eagletons "How to read a poem". Og så tenke litt mer, og så lese litt Espedal og Knausgård, og så tenke høyt i stadig nye blogger.
Slik kan vårt daglige gjørmepreik øke forståelsen av kunsten i samtida vår.
lørdag 23. januar 2010
Til den innerste kjernen - Min kamp. Andre bok.
Det er bare med et nødskrik vi (i Gjørmepreiks papirorgan i en industriby ved Oslofjorden) rekker å anmelde andre del av Karl Ove Knausgårds romanverk Min kamp før tredje bind er på gaten en gang tidlig i desember.
Så langt har leseren mesket seg i en 1000 sider lang fortelling om forfatterens liv og levnet, og med fire bind og enda et par tusen sider i vente må man spørre seg: I hvilken retning skal det fortsette? Hvor skal det ende? Alt vi vet, er at vi ikke kan vite. Alt vi kan gjøre, er å lese og vente på at brikkene skal falle på plass en etter en.Det er en sjelden opplevelse for bokanmelderen å skimte helheten i et så gigantisk lerret, men bare ha tilgang til en liten flik av det.
Første del av Min kamp som ble tildelt Brageprisen 19. november, var en gripende roman blant annet fordi den skildret skjebnen til en karakter som heller ikke forfatteren så ut til å kjenne til bunns, nemlig Karl Ove Knausgårds far. Leseren lurte hele tiden på hvem denne faren var, hvorfor han drakk og hvordan han egentlig døde.
Andre bok er i langt mindre grad drevet fram av en intrige, her fins ikke et klart dramatisk forløp og heller ingen oppklaring. Romanen åpner sommeren 2008 med at Karl Ove og familien kjører hjemover fra sommerferie. Barna gråter, fornøyelsesparkene langs veien er gledeløse, trivialitetene tårner seg opp, og forfatteren og fortelleren Knausgård skulle gjerne vært et annet sted.
Via hverdagshendeleser hjemme i Malmö tar han oss tilbake til Stockholm fire-fem år tidligere. Hit reiste Knausgård da et ekteskap hjemme i Norge gikk i oppløsning, her startet han et nytt liv blant nye mennesker, og her møtte han sine barns mor, Linda. Dette livet er det "Min kamp. Andre bok" forteller om i en handlingsmettet beretning full av selvbetraktning og en ikke ubetydelig dose selvforakt.
I den grad vi finner en intrige her, dreier den seg om hvordan Linda og Karl Ove får hverdagen til å gå opp uten å slite både seg selv og hverandre i stykker. Leseren må innfinne seg i rollen som grafser i de mange hjerteskjærende og private scenene.
Selv om disse scenene er uhyre hjemlige, er romanens store prosjekt ikke til å ta feil av. ”Det var bare dit, mot det vesentligste, mot den menneskelige eksistens innerste kjerne, jeg skulle bevege meg”, tenker Knausgård på vegne av sin egen kunst etter å ha sett Ingmar Bergmans oppsetning av "Gengangere" på teaterscenen.
I Min kamp er veien til eksistensens innerste kjerne identisk med veien inn i kunstneren selv, og det er med en blanding av glede og gru vi tenker oss Knausgård som en moderne Peer Gynt og verket som en gigantisk løkscene for vår tid.
Karl Ove Knausgård
Min kamp
Andre bok
Roman
562 sider.
Oktober
Så langt har leseren mesket seg i en 1000 sider lang fortelling om forfatterens liv og levnet, og med fire bind og enda et par tusen sider i vente må man spørre seg: I hvilken retning skal det fortsette? Hvor skal det ende? Alt vi vet, er at vi ikke kan vite. Alt vi kan gjøre, er å lese og vente på at brikkene skal falle på plass en etter en.Det er en sjelden opplevelse for bokanmelderen å skimte helheten i et så gigantisk lerret, men bare ha tilgang til en liten flik av det.
Første del av Min kamp som ble tildelt Brageprisen 19. november, var en gripende roman blant annet fordi den skildret skjebnen til en karakter som heller ikke forfatteren så ut til å kjenne til bunns, nemlig Karl Ove Knausgårds far. Leseren lurte hele tiden på hvem denne faren var, hvorfor han drakk og hvordan han egentlig døde.
Andre bok er i langt mindre grad drevet fram av en intrige, her fins ikke et klart dramatisk forløp og heller ingen oppklaring. Romanen åpner sommeren 2008 med at Karl Ove og familien kjører hjemover fra sommerferie. Barna gråter, fornøyelsesparkene langs veien er gledeløse, trivialitetene tårner seg opp, og forfatteren og fortelleren Knausgård skulle gjerne vært et annet sted.
Via hverdagshendeleser hjemme i Malmö tar han oss tilbake til Stockholm fire-fem år tidligere. Hit reiste Knausgård da et ekteskap hjemme i Norge gikk i oppløsning, her startet han et nytt liv blant nye mennesker, og her møtte han sine barns mor, Linda. Dette livet er det "Min kamp. Andre bok" forteller om i en handlingsmettet beretning full av selvbetraktning og en ikke ubetydelig dose selvforakt.
I den grad vi finner en intrige her, dreier den seg om hvordan Linda og Karl Ove får hverdagen til å gå opp uten å slite både seg selv og hverandre i stykker. Leseren må innfinne seg i rollen som grafser i de mange hjerteskjærende og private scenene.
Selv om disse scenene er uhyre hjemlige, er romanens store prosjekt ikke til å ta feil av. ”Det var bare dit, mot det vesentligste, mot den menneskelige eksistens innerste kjerne, jeg skulle bevege meg”, tenker Knausgård på vegne av sin egen kunst etter å ha sett Ingmar Bergmans oppsetning av "Gengangere" på teaterscenen.
I Min kamp er veien til eksistensens innerste kjerne identisk med veien inn i kunstneren selv, og det er med en blanding av glede og gru vi tenker oss Knausgård som en moderne Peer Gynt og verket som en gigantisk løkscene for vår tid.
Karl Ove Knausgård
Min kamp
Andre bok
Roman
562 sider.
Oktober
fredag 22. januar 2010
Elegi for Dagbladet - del I
Nei, det er ikke en
overmoden biff
tomat
som faller fra sin ranke
grein
faretruende fort
mot stein
hellene og
den sanne død,
det er Dagbla'
som faller
med en
mølle
stein
om halsen,
- Detta blir blodig!
sier gutten,
mens konkurrenten
roper:
Catch up! For helvete!
Vi trenger deg!
Som cola
trenger pepsi, som rimi
trenger rema, som hauk
trenger due, så cath-up,
sier konkurrenten
og tørker en tåre
...
det blir for
sterkt med
bare
sennep.
altfor
sterkt
sennep
trenger
overmoden biff
tomat
som faller fra sin ranke
grein
faretruende fort
mot stein
hellene og
den sanne død,
det er Dagbla'
som faller
med en
mølle
stein
om halsen,
- Detta blir blodig!
sier gutten,
mens konkurrenten
roper:
Catch up! For helvete!
Vi trenger deg!
Som cola
trenger pepsi, som rimi
trenger rema, som hauk
trenger due, så cath-up,
sier konkurrenten
og tørker en tåre
...
det blir for
sterkt med
bare
sennep.
altfor
sterkt
sennep
trenger
torsdag 21. januar 2010
På sporet av den tapte livskamp - Min kamp. Første bok.
Karl Ove Knausgårds gigantiske romanprosjekt Min kamp er i gang, og det kan sies alt nå: Utførelsen tegner til å bli like kolossalt vellykket som formatet!
Gjennom seks selvbiografiske bind, som utgis fortløpende fram til våren 2010, skal forfatteren fortelle en historie ingen dikter kunne dikte, nemlig den virkelige historien om forfatteren Karl Ove Knausgård. Det er så vidt meg bekjent et arbeid uten like i norsk litteraturhistorie. Kanskje bortsett fra ett verk: Hans Jægers trebindserindring som kom ut mellom 1893 og 1902. Wikipedia skriver om disse tre dagboksromanene at trilogien "kretser om trekantforholdet mellom Jæger, Christian Krohg og den tilbedte Oda Krohg, og er selvutleverende i en grad som ikke senere er blitt overgått av noen norsk forfatter. Siste bok omhandler også materiale som omtaler Oda og Christian Kroghs kamp mot at boken skulle bli utgitt, etter at de hadde giftet seg og ekskludert Hans Jæger fra det gamle trekantdramaet." Stemmer det?
Likevel må vi huske at Jæger skrev for et ganske annet publikum enn Knauser'n gjør i dag, 1890-åra var en annen medievirkelighet, og Jæger ønsket å trykke til der det gjorde mest vondt for borgerskapet. Knausgård trykker der det gjør vondt for ham selv, sånn virker det iallfall foreløpig.
Nå kommer det neppe som noen overraskelse at akkurat Knausgårds forfatterskap vokser og finner nye veier. Etter at debuten Ute av verden ble belønnet med Kritikerprisen i 1998, forbløffet Knausgård leserne med å gjenfortelle Det gamle testamentet og servere englenes historie i oppfølgeren En tid for alt (2004).
Og den første delen av Min kamp representerer – for å si det litt tørt, både brudd og kontinuitet.
Det åpner med døden: ”For hjertet er livet enkelt: det slår så lenge det kan. Så stopper det.” Etter innledningen bryter forfatteren inn i romanuniverset med ordene ”I dag er det den 27. februar 2008. Klokken er 23:43. Jeg som skriver, Karl Ove Knausgård, ble født i desember 1968, og er altså i skrivende stund 39 år gammel.”
Dermed er den biografiske rammen etablert, eller, biografien er noe mer og annet enn ramme i denne romanen, den er snarere kjerne og igangsetter for hele skrivingen. Knausgård forteller om familielivet i Malmö, om kampen for å få plass til å skape kunst og om sin egen oppvekst og barndom i Kristiansand på 1980-tallet. Men i likhet med forfatterens tidligere romaner er Min kamp i svært stor grad en tekst om en sønns forhold til en far. Knausgårds barndom og ungdom har sterk farge av utrygghet og manglende anerkjennelse fra faren. Farens forvandling fra vellykket lærer og lokalpolitiker til dypt desillusjonert alkoholiker er romanens kanskje største gåte. Men det er ikke farens historie alene som gjør Min kamp til noe mer enn dagbok eller bekjennelse.
Ved hjelp av en uendelighet av pregnante scener i et tindrende klart språk etablerer Knausgård et helt nett av handlingstråder som fra start til slutt er stor romankunst. Flere tanker og motiver i romanen – for eksempel malerkunsten, skyene, minnene og foreldrenes forskjellige roller, kan lede tankene til Marcel Prousts livsverk På sporet av den tapte tid. Man bør være veldig forsiktig med å sammenlikne en norsk samtidsforfatter med den moderne romanens franske overhode, men med Min kamp 1 har Knausgård støpt fundamentet til en litterær katedral. Han er på sporet av et verk ingen leser bør gå glipp av.
Karl Ove Knausgård
Min kamp 1
Roman
434 sider.
Forlaget Oktober
Gjennom seks selvbiografiske bind, som utgis fortløpende fram til våren 2010, skal forfatteren fortelle en historie ingen dikter kunne dikte, nemlig den virkelige historien om forfatteren Karl Ove Knausgård. Det er så vidt meg bekjent et arbeid uten like i norsk litteraturhistorie. Kanskje bortsett fra ett verk: Hans Jægers trebindserindring som kom ut mellom 1893 og 1902. Wikipedia skriver om disse tre dagboksromanene at trilogien "kretser om trekantforholdet mellom Jæger, Christian Krohg og den tilbedte Oda Krohg, og er selvutleverende i en grad som ikke senere er blitt overgått av noen norsk forfatter. Siste bok omhandler også materiale som omtaler Oda og Christian Kroghs kamp mot at boken skulle bli utgitt, etter at de hadde giftet seg og ekskludert Hans Jæger fra det gamle trekantdramaet." Stemmer det?
Likevel må vi huske at Jæger skrev for et ganske annet publikum enn Knauser'n gjør i dag, 1890-åra var en annen medievirkelighet, og Jæger ønsket å trykke til der det gjorde mest vondt for borgerskapet. Knausgård trykker der det gjør vondt for ham selv, sånn virker det iallfall foreløpig.
Nå kommer det neppe som noen overraskelse at akkurat Knausgårds forfatterskap vokser og finner nye veier. Etter at debuten Ute av verden ble belønnet med Kritikerprisen i 1998, forbløffet Knausgård leserne med å gjenfortelle Det gamle testamentet og servere englenes historie i oppfølgeren En tid for alt (2004).
Og den første delen av Min kamp representerer – for å si det litt tørt, både brudd og kontinuitet.
Det åpner med døden: ”For hjertet er livet enkelt: det slår så lenge det kan. Så stopper det.” Etter innledningen bryter forfatteren inn i romanuniverset med ordene ”I dag er det den 27. februar 2008. Klokken er 23:43. Jeg som skriver, Karl Ove Knausgård, ble født i desember 1968, og er altså i skrivende stund 39 år gammel.”
Dermed er den biografiske rammen etablert, eller, biografien er noe mer og annet enn ramme i denne romanen, den er snarere kjerne og igangsetter for hele skrivingen. Knausgård forteller om familielivet i Malmö, om kampen for å få plass til å skape kunst og om sin egen oppvekst og barndom i Kristiansand på 1980-tallet. Men i likhet med forfatterens tidligere romaner er Min kamp i svært stor grad en tekst om en sønns forhold til en far. Knausgårds barndom og ungdom har sterk farge av utrygghet og manglende anerkjennelse fra faren. Farens forvandling fra vellykket lærer og lokalpolitiker til dypt desillusjonert alkoholiker er romanens kanskje største gåte. Men det er ikke farens historie alene som gjør Min kamp til noe mer enn dagbok eller bekjennelse.
Ved hjelp av en uendelighet av pregnante scener i et tindrende klart språk etablerer Knausgård et helt nett av handlingstråder som fra start til slutt er stor romankunst. Flere tanker og motiver i romanen – for eksempel malerkunsten, skyene, minnene og foreldrenes forskjellige roller, kan lede tankene til Marcel Prousts livsverk På sporet av den tapte tid. Man bør være veldig forsiktig med å sammenlikne en norsk samtidsforfatter med den moderne romanens franske overhode, men med Min kamp 1 har Knausgård støpt fundamentet til en litterær katedral. Han er på sporet av et verk ingen leser bør gå glipp av.
Karl Ove Knausgård
Min kamp 1
Roman
434 sider.
Forlaget Oktober
Anne Bøe: minimum
Livets laveste rop, i grønt?
Når bokåret 2009 en gang skal oppsummeres, og da mener jeg grundig og i etterpåklokskapens lys, er det ikke mulig å forbigå Anne Bøe i stillhet. Samlingen ”minimum” – med liten forbokstav, er med sine over 160 sider ikke akkurat en minimalistisk diktbok. Og innholdet er overveldende.
Kanskje kan den kalles en reise mellom liv og død, eller kanskje en stor bølge av motiver som beveger seg inn og ut av leserens forestillingsevne mens betydningene vokser frem. Så hva slags poesi er dette?
Siden Anne Bøe debuterte og fikk Vesaas-prisen i 1984, har hun ofte benyttet diskrete, lydlige virkemidler. Flere kommentatorer omtaler poesien hennes som vanskelig. Dessuten er hun en flittig bruker av oksymoronen: Diktene har hatt en tendens til å føre sammen objekter og sansinger som ikke har noe med hverandre å gjøre; debuten bærer for eksempel den vakre og litt umulige tittelen ”Silkestein”.
Men med ”minimum” er mye annerledes. I bokens første del forstår leseren at en alvorlig sykdom er under oppseiling. Stemmen i diktet venter på innleggelse og skal opereres for kreft. Det fortellende innslaget er tydelig, men abrupt, til stede gjennom hele boken. Stemmen i diktene er imidlertid ikke et vanlig lyrisk jeg, i stedet snakker diktet gjennom eller til et du, uten påtrengende intimitet, men likevel med intenst nærvær. Når innleggelsen er et faktum, heter det for eksempel: ”der ligger du, bølgen stiger”. Bølgen er her både tsunamibølgen i India-havet julen 2004 og den grafiske bølgen på apparatene som overvåker pasienten i sykesengen.
Bøe tegner aldri slike doble betydninger med overtydelig strek, og leseren opplever hele veien glidninger mellom nivåene i forståelsen. Det samme er tilfelle når terskler blir til skjebnesvangre grenser, når heisen blir en ferge mellom vår verden og dødsriket, eller når et grønt tre blir livssymbol på en forfriskende og fornyet, men ikke helt avklart måte. Diktene balanserer ofte – mesterlig, skremmende, på språkets og bevissthetens ytterste grenser. I den skjøre sekvensen ”orfeus, evrydike” er eksistensen på et minimum. Men heldigvis følger boken sykdomsforløpet og rekonvalesensen til det igjen er tegn til liv.
Kanskje er Anne Bøes dikt et minimalt språklig rop som beskriver et maksimum av liv. Etter å ha lest ”minimum” gleder jeg meg i alle fall til bjørkene grønnes og knoppene brister. Skjønner?
Anne Bøe
minimum
Dikt
Gyldendal.
161 sider.
Når bokåret 2009 en gang skal oppsummeres, og da mener jeg grundig og i etterpåklokskapens lys, er det ikke mulig å forbigå Anne Bøe i stillhet. Samlingen ”minimum” – med liten forbokstav, er med sine over 160 sider ikke akkurat en minimalistisk diktbok. Og innholdet er overveldende.
Kanskje kan den kalles en reise mellom liv og død, eller kanskje en stor bølge av motiver som beveger seg inn og ut av leserens forestillingsevne mens betydningene vokser frem. Så hva slags poesi er dette?
Siden Anne Bøe debuterte og fikk Vesaas-prisen i 1984, har hun ofte benyttet diskrete, lydlige virkemidler. Flere kommentatorer omtaler poesien hennes som vanskelig. Dessuten er hun en flittig bruker av oksymoronen: Diktene har hatt en tendens til å føre sammen objekter og sansinger som ikke har noe med hverandre å gjøre; debuten bærer for eksempel den vakre og litt umulige tittelen ”Silkestein”.
Men med ”minimum” er mye annerledes. I bokens første del forstår leseren at en alvorlig sykdom er under oppseiling. Stemmen i diktet venter på innleggelse og skal opereres for kreft. Det fortellende innslaget er tydelig, men abrupt, til stede gjennom hele boken. Stemmen i diktene er imidlertid ikke et vanlig lyrisk jeg, i stedet snakker diktet gjennom eller til et du, uten påtrengende intimitet, men likevel med intenst nærvær. Når innleggelsen er et faktum, heter det for eksempel: ”der ligger du, bølgen stiger”. Bølgen er her både tsunamibølgen i India-havet julen 2004 og den grafiske bølgen på apparatene som overvåker pasienten i sykesengen.
Bøe tegner aldri slike doble betydninger med overtydelig strek, og leseren opplever hele veien glidninger mellom nivåene i forståelsen. Det samme er tilfelle når terskler blir til skjebnesvangre grenser, når heisen blir en ferge mellom vår verden og dødsriket, eller når et grønt tre blir livssymbol på en forfriskende og fornyet, men ikke helt avklart måte. Diktene balanserer ofte – mesterlig, skremmende, på språkets og bevissthetens ytterste grenser. I den skjøre sekvensen ”orfeus, evrydike” er eksistensen på et minimum. Men heldigvis følger boken sykdomsforløpet og rekonvalesensen til det igjen er tegn til liv.
Kanskje er Anne Bøes dikt et minimalt språklig rop som beskriver et maksimum av liv. Etter å ha lest ”minimum” gleder jeg meg i alle fall til bjørkene grønnes og knoppene brister. Skjønner?
Anne Bøe
minimum
Dikt
Gyldendal.
161 sider.
tirsdag 19. januar 2010
Ratatosk rider igjen
Trondheim-tidsskriftet Ratatosk er på gata med et firedobbelt nummer om ny, norsk lyrikk.
Det koster bare 90 kroner, og pass på: det er kun trykt i 300 eksemplarer, så her gjelder det å komme tidlig til mølla.
Det koster bare 90 kroner, og pass på: det er kun trykt i 300 eksemplarer, så her gjelder det å komme tidlig til mølla.
mandag 18. januar 2010
Stæren - et sort får?
Gjørmebloggen har en uhyre provoserende overskrift i dag, er stæren et får eller fe? Er en fugl lik en sau, liksom?
En bok som har fått litt oppmerksomhet i Danmark den siste tida, er Johannes Riis' Hva' satan skal vi med stæren?
For en litteraturelsker med hang til det ornitologiske er tittelen selvsagt uhyre provoserende, men heldigvis og takk og pris: boka er ikke en oppfordring til klappjakt på utvalgte sangfugler eller et antiøkologisk kampskrift for utrensing av faunaen. Heller ikke Johannes Riis har noe imot at våren kommer og stæren synger.
Johannes Riis har de siste cirka 15 årene vært direktør og redaktør i dansk Gyldendal, et forlag som fortsatt - 85 år etter at Gyldendal norsk forlag kjøpte hjem de fire store, er en kjempe i dansk litterær offentlighet.
En kjempe er også Riis i ferd med å bli, en diskret kjempe, riktig nok, særlig som taler. Hva' satan skal vi med stæren? er et utvalg av Riis' taler fra det siste drøye tiåret. Her er pristaler til sentrale danske forfattere som Pia Tafdrup, Klaus Rifbjerg og Suzanne Brøgger, her er nekrologer eller gravferdtaler ved viktige forfatteres bortgang (i særstilling rørende: talen ved Jacob Ejersbos båre sommeren 2008), men her også brannfakler i dansk kulturdebatt.
Der den norske forlagsbransjen svermer rundt champagneglassene på Aschehougs hagefest hver august, går danske bokfolk til efterårsreception hos Gyldendal. Og hvert år står Johannes Riis der med blikket festet i et manus og forteller dansk kulturell og politisk offentlighet et par sannhetens ord.
Og det var her, under efterårsreceptionen i 2002, at Riis stilte det store spørsmålet: Hva' satan skal vi med stæren? I et sterkt polemisk forsvar for litteraturen, kulturen og kontinuiteten i tradisjonen angriper han blåruss og bunnlinjelesere. For på samme måte som vi ikke vet hva vi egentlig skal med stæren før den slutter å synge, finner vi sjelden et enkelt svar på hva vi skal med den eksperimentelle litteraturen som selger i 72 eksemplarer. Altså ikke annet svar enn at svaret er feil stilt. Vi merker ikke at vi savner sangen før den er stilnet.
En bok som har fått litt oppmerksomhet i Danmark den siste tida, er Johannes Riis' Hva' satan skal vi med stæren?
For en litteraturelsker med hang til det ornitologiske er tittelen selvsagt uhyre provoserende, men heldigvis og takk og pris: boka er ikke en oppfordring til klappjakt på utvalgte sangfugler eller et antiøkologisk kampskrift for utrensing av faunaen. Heller ikke Johannes Riis har noe imot at våren kommer og stæren synger.
Johannes Riis har de siste cirka 15 årene vært direktør og redaktør i dansk Gyldendal, et forlag som fortsatt - 85 år etter at Gyldendal norsk forlag kjøpte hjem de fire store, er en kjempe i dansk litterær offentlighet.
En kjempe er også Riis i ferd med å bli, en diskret kjempe, riktig nok, særlig som taler. Hva' satan skal vi med stæren? er et utvalg av Riis' taler fra det siste drøye tiåret. Her er pristaler til sentrale danske forfattere som Pia Tafdrup, Klaus Rifbjerg og Suzanne Brøgger, her er nekrologer eller gravferdtaler ved viktige forfatteres bortgang (i særstilling rørende: talen ved Jacob Ejersbos båre sommeren 2008), men her også brannfakler i dansk kulturdebatt.
Der den norske forlagsbransjen svermer rundt champagneglassene på Aschehougs hagefest hver august, går danske bokfolk til efterårsreception hos Gyldendal. Og hvert år står Johannes Riis der med blikket festet i et manus og forteller dansk kulturell og politisk offentlighet et par sannhetens ord.
Og det var her, under efterårsreceptionen i 2002, at Riis stilte det store spørsmålet: Hva' satan skal vi med stæren? I et sterkt polemisk forsvar for litteraturen, kulturen og kontinuiteten i tradisjonen angriper han blåruss og bunnlinjelesere. For på samme måte som vi ikke vet hva vi egentlig skal med stæren før den slutter å synge, finner vi sjelden et enkelt svar på hva vi skal med den eksperimentelle litteraturen som selger i 72 eksemplarer. Altså ikke annet svar enn at svaret er feil stilt. Vi merker ikke at vi savner sangen før den er stilnet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)