Kjepphester i prosa

I dagens utgave av Bok i P2 er Wencke Mühleisens "Jeg skulle ha løftet deg varsomt over" oppe til diskusjon. I studio sitter programleder Lisbeth David-Andersen, sakprosaanmelder i NRK Susanne Moen Stephansen og amanuensis og biografiforsker Marianne Egeland fra UiO.
Programlederen, tidligere kjent som fast studiovert i det nu hedengagne programmet Sakprosa, innleder sendinga og introduserer boka ved å problematisere sjangeren. Hun har nemlig lest den som sakprosa (fordi hun kjenner Mühleisen som sakprosaforfatter?) og føler seg lurt av at det faktisk er skjønnlitteratur.

- Hvordan kunne jeg ta så feil at jeg leste boka som en roman?, spør hun med adresse til Moen Stephansen, som skal klare opp skillet mellom roman og sakprosa for oss alle.

Og så ruller ballen.

Moen Stephansen innrømmer at hun tok feil sjøl. Hun ble til og med irritert, forteller hun, da hun, etter å ha fått boka tilsendt i kraft av å være sakprosakritiker, oppdaget at språket ikke oppfylte forventningene hun har til saklig prosa.

"Hva er det hun driver med her, egentlig?", spør sakprosaanmelderen indignert. Selv måtte hun gå hele veien til Gyldendals nettsider før hun skjønte at det egentlig var skjønnlitteratur hun leste.

Lisbeth David-Andersen omtaler utgivelsen som "en roman" en rekke ganger. Programlederen og Moen Stephansen er hoderystende enige om at noe er galt i kongeriket når litteraturen ikke lenger er hva de tror den skal være.

Marianne Egeland er den eneste som prøver å holde hodet kaldt. I sitt første innlegg tar hun til orde for å "gå et hakk tilbake", og hun peker på at teksten og forlagets beskrivelse av den ikke alltid er samme sak.

Det interessante spørsmålet, ifølge Egeland, er: Hvorfor skaper denne boka sjangerforvirring?

- Det står nemlig nedtegnelser på tittelbladet og omslaget, på baksiden står det at det er "en historie om ..." og "en bok om...". Boken vi holder i hånden er ikke nødvendigvis en roman, og hva forlaget skriver på sine nettsider, det er det ikke alle lesere som kjenner til, konkluderer hun.

Rett nok må også Egeland medgi at boka sender signaler om at den er - om ikke sakprosa direkte, så iallfall biografisk. Men igjen og igjen prøver hun - til ingen nytte, å pense samtalen bort fra maset om romanen og inn mot spørsmålet om prosaens sjangergrenseland.

Lisbeth David-Andersen gir seg imidlertid faen ikke: "Men når forlaget forteller oss at dette er en roman, så stoler vi vel på en faglig autoritet, gjør vi ikke det?", spør hun.

Egeland antyder at den skjønnlitterære sjangermerkingen kan ha sammenheng med innkjøpsordningen for skjønnlitteratur.

Og etter en kort opplesning fra boka, spør David-Andersen hvordan vi kan skille sakprosaspråk fra romanens språk. Stephansen tar opp tråden og peker på det hun mener er skjønnlitterært ved Mühleisens språk. Hun konkluderer med at det prosalyriske og fragmentariske ved det litterære språket gjør teksten mindre, ikke mer, presis. Og med ett er samtalen over.

Gjørmepreik har ennå ikke lest Mühleisens bok. Men det forundrer oss at kjepphester som troen på det faglitterære språkets renhet, eller de faste og evige sjangergrensene, i så stor grad kan få prege en litterær samtale i Rikskringkastingen.
Først: det er etter mitt syn lite ved denne utgivelsen som peker mot at den er en tradisjonell sakprosautgivelse. Både format, omslag, tittel og viktigst: sjangerbetegnelsen "nedtegnelser", peker mot at boka er overveiende skjønnlitterær.

Dessuten: boka står oppført i den skjønnlitterære avdelingen av Gyldendals vårkatalog, den påstår selv å være "en bok om" og "en historie" om en mors død. Og den offisielle sjangerpåskriften er altså NEDTEGNELSER, ikke for eksempel sakprosa.

Bok i p2 forspiller sjansen til å utforske de spennende sidene ved litteraturen når programlederens affektive rundkast får dominere hele presentasjonen på denne måten.

På vegne av vanvittig mange.