mandag 10. mai 2010
Lyden av ensomhet
Når komponisten Eivind Buene (født 1973) debuterer som forfatter, skjer det med et mangfoldig flettverk av historier om musikken, tiden, livet og om alle valgene som leder frem til døden.
Så vidt meg bekjent har Buene ingen spede svenneprøveforsøk i obskure litterære tidsskrifter bak seg. Komponisten Buene har derimot høstet anerkjennelse i inn- og utland, blant annet som fast leverandør av ny musikk til samtidsmusikkgruppa Oslo Sinfonietta.
Den skjønnlitterære urpremieren framstår likevel ikke som et famlende forsøk. Romanen hans er rett og slett en fremragende litterærmusikalsk vandringssang. Først og fremst skyldes det at ”Enmannsorkester” er en velkomponert fortelling, uten overtydelige elementer, men med en framdrift som fenger. Dernest er det imponerende at boken svulmer av evige temaer som er presentert i en sindig, avbalansert tone.
Det hele begynner nokså komisk når den aldrende ungarske dirigenten Tristan Szabo gjennomlever en middels alvorlig krise under et konsertoppdrag i Bergen. På vei fra hotellrommet til konsertsalen går han simpelthen i vannet – han faller i Vågen, i noe som kan minne om et halvhjertet selvmordsforsøk. Han kommer seg imidlertid opp igjen, og noen dager etter trår han asfalten i Oslo i et forsøk på å finne mening i tilværelsen.
Dirigenten er imidlertid bare en liten karakter i romanens store univers. En bemerkelsesverdig kvalitet ved ”Enmannsorkester” er sammenflettingen av de mange historiene. En handler om fysikeren Arvid Pettersen som meditererer over alle tings samtidighet mens han venter på å dø av kreft. En tredje historie handler om den unge studenten Sondre Sæter som etter en alkoholrelatert blackout vil gjenskape hver dag i hele livet sitt ved hjelp av notater på A5-lapper. Fiolinvirtuosen Johannes Hellweg og advokaten Anna Dahl hører også med i den store veven, og felles for dem er at de begge frykter de har valgt feil i et av livets veikryss.
Alle historiene er bundet sammen av toner, klang og magisk ladde sekunder av stillhet. Særlig Franz Schuberts ”Winterreise” og Alban Bergs ”Violinkonzert” spiller avgjørende roller. Det er ikke bare musikken, men også temaene død, valg og samtidighet som kulminerer i et crescendo ved romanens slutt.
Eivind Buene
Enmannsorkester
Roman
237 sider
Cappelen Damm
Så vidt meg bekjent har Buene ingen spede svenneprøveforsøk i obskure litterære tidsskrifter bak seg. Komponisten Buene har derimot høstet anerkjennelse i inn- og utland, blant annet som fast leverandør av ny musikk til samtidsmusikkgruppa Oslo Sinfonietta.
Den skjønnlitterære urpremieren framstår likevel ikke som et famlende forsøk. Romanen hans er rett og slett en fremragende litterærmusikalsk vandringssang. Først og fremst skyldes det at ”Enmannsorkester” er en velkomponert fortelling, uten overtydelige elementer, men med en framdrift som fenger. Dernest er det imponerende at boken svulmer av evige temaer som er presentert i en sindig, avbalansert tone.
Det hele begynner nokså komisk når den aldrende ungarske dirigenten Tristan Szabo gjennomlever en middels alvorlig krise under et konsertoppdrag i Bergen. På vei fra hotellrommet til konsertsalen går han simpelthen i vannet – han faller i Vågen, i noe som kan minne om et halvhjertet selvmordsforsøk. Han kommer seg imidlertid opp igjen, og noen dager etter trår han asfalten i Oslo i et forsøk på å finne mening i tilværelsen.
Dirigenten er imidlertid bare en liten karakter i romanens store univers. En bemerkelsesverdig kvalitet ved ”Enmannsorkester” er sammenflettingen av de mange historiene. En handler om fysikeren Arvid Pettersen som meditererer over alle tings samtidighet mens han venter på å dø av kreft. En tredje historie handler om den unge studenten Sondre Sæter som etter en alkoholrelatert blackout vil gjenskape hver dag i hele livet sitt ved hjelp av notater på A5-lapper. Fiolinvirtuosen Johannes Hellweg og advokaten Anna Dahl hører også med i den store veven, og felles for dem er at de begge frykter de har valgt feil i et av livets veikryss.
Alle historiene er bundet sammen av toner, klang og magisk ladde sekunder av stillhet. Særlig Franz Schuberts ”Winterreise” og Alban Bergs ”Violinkonzert” spiller avgjørende roller. Det er ikke bare musikken, men også temaene død, valg og samtidighet som kulminerer i et crescendo ved romanens slutt.
Eivind Buene
Enmannsorkester
Roman
237 sider
Cappelen Damm
Ord i betong
Det er unektelig noe litt uvanlig ved at det er på en byggeplass 25 år gamle Tina Åmodt finner materialet til bokdebuten sin.
I Anleggsprosa er det imidlertid først og fremst det unike arbeidsfellesskapet, ikke kjønnsrollene, som er tema. Og de små prosastykkene om armeringsjern, betong og livet i anleggsbrakke fortjener all den oppmerksomheten de kan få. Dette er ordkonstruksjoner som står som støpt.
I det ytre stillaset beskriver Anleggsprosa arbeidet med å bygge et hus, eller nærmere bestemt ”mennesker som bygger for mennesker”. Jeget i tekstene er både jente og forskalingssnekker med fagbrev, et faktum som ikke lar seg skjule i det maskuline fellesskapet: ”navnet mitt skiller seg like mye ut som de polske, i begynnelsen trodde Willy T at jeg var reinholderen”. Jeget reflekterer flere steder over hva det vil si å være jente her og nå. Men tekstene er langt mer innstilt på å undersøke arbeidsprosessene, maskinene og menneskene, enn de er på å skildre motsetninger mellom kjønn.
Samtidig som boken altså viser at et hus blir til, danner tekstene også en tidslinje fra arbeidsfolkene kommer på jobb før klokka sju, via lunsj og til kvelden, arbeidets slutt. Tiden på jobb fylles av fellesskapet, og for fortelleren er det særlig en kollega, Harald Amundsen, som betyr mye – til tross for alle forskjellene dem imellom. ”Vi jobber med hver vår styrke, men veggen vi bygger kan man ikke se forskjell på”, heter det i en av de mange fine tekstene om det merkelige fellesskapet. Arbeidsfellesskapet er også et vennskap. Den innrøykte anleggsarbeideren i 60-årene og den 40 år yngre kvinnelige kollegaen behøver ikke forstå hverandre for å bygge sammen.
Uten at den prøver å være som en roman greier Anleggsprosa å skape både karakterer og en vag fortelling. Jeget bærer antakelig på et tap, hun finner en slags trøst både i arbeidet og i samværet med kollegaene, inntil det også er ferdig, fullført, og tapt? Tina Åmodt fanger inn både arbeidet og menneskene med tekstene sine. Anleggsprosa er et fundament hun kan bygge forfatterskap på.
Tina Åmodt
Anleggsprosa
Kortprosa
82 sider
Kolon forlag
I Anleggsprosa er det imidlertid først og fremst det unike arbeidsfellesskapet, ikke kjønnsrollene, som er tema. Og de små prosastykkene om armeringsjern, betong og livet i anleggsbrakke fortjener all den oppmerksomheten de kan få. Dette er ordkonstruksjoner som står som støpt.
I det ytre stillaset beskriver Anleggsprosa arbeidet med å bygge et hus, eller nærmere bestemt ”mennesker som bygger for mennesker”. Jeget i tekstene er både jente og forskalingssnekker med fagbrev, et faktum som ikke lar seg skjule i det maskuline fellesskapet: ”navnet mitt skiller seg like mye ut som de polske, i begynnelsen trodde Willy T at jeg var reinholderen”. Jeget reflekterer flere steder over hva det vil si å være jente her og nå. Men tekstene er langt mer innstilt på å undersøke arbeidsprosessene, maskinene og menneskene, enn de er på å skildre motsetninger mellom kjønn.
Samtidig som boken altså viser at et hus blir til, danner tekstene også en tidslinje fra arbeidsfolkene kommer på jobb før klokka sju, via lunsj og til kvelden, arbeidets slutt. Tiden på jobb fylles av fellesskapet, og for fortelleren er det særlig en kollega, Harald Amundsen, som betyr mye – til tross for alle forskjellene dem imellom. ”Vi jobber med hver vår styrke, men veggen vi bygger kan man ikke se forskjell på”, heter det i en av de mange fine tekstene om det merkelige fellesskapet. Arbeidsfellesskapet er også et vennskap. Den innrøykte anleggsarbeideren i 60-årene og den 40 år yngre kvinnelige kollegaen behøver ikke forstå hverandre for å bygge sammen.
Uten at den prøver å være som en roman greier Anleggsprosa å skape både karakterer og en vag fortelling. Jeget bærer antakelig på et tap, hun finner en slags trøst både i arbeidet og i samværet med kollegaene, inntil det også er ferdig, fullført, og tapt? Tina Åmodt fanger inn både arbeidet og menneskene med tekstene sine. Anleggsprosa er et fundament hun kan bygge forfatterskap på.
Tina Åmodt
Anleggsprosa
Kortprosa
82 sider
Kolon forlag
Abonner på:
Innlegg (Atom)