Anne Bøe: minimum

Livets laveste rop, i grønt?


Når bokåret 2009 en gang skal oppsummeres, og da mener jeg grundig og i etterpåklokskapens lys, er det ikke mulig å forbigå Anne Bøe i stillhet. Samlingen ”minimum” – med liten forbokstav, er med sine over 160 sider ikke akkurat en minimalistisk diktbok. Og innholdet er overveldende.
Kanskje kan den kalles en reise mellom liv og død, eller kanskje en stor bølge av motiver som beveger seg inn og ut av leserens forestillingsevne mens betydningene vokser frem. Så hva slags poesi er dette?

Siden Anne Bøe debuterte og fikk Vesaas-prisen i 1984, har hun ofte benyttet diskrete, lydlige virkemidler. Flere kommentatorer omtaler poesien hennes som vanskelig. Dessuten er hun en flittig bruker av oksymoronen: Diktene har hatt en tendens til å føre sammen objekter og sansinger som ikke har noe med hverandre å gjøre; debuten bærer for eksempel den vakre og litt umulige tittelen ”Silkestein”.

Men med ”minimum” er mye annerledes. I bokens første del forstår leseren at en alvorlig sykdom er under oppseiling. Stemmen i diktet venter på innleggelse og skal opereres for kreft. Det fortellende innslaget er tydelig, men abrupt, til stede gjennom hele boken. Stemmen i diktene er imidlertid ikke et vanlig lyrisk jeg, i stedet snakker diktet gjennom eller til et du, uten påtrengende intimitet, men likevel med intenst nærvær. Når innleggelsen er et faktum, heter det for eksempel: ”der ligger du, bølgen stiger”. Bølgen er her både tsunamibølgen i India-havet julen 2004 og den grafiske bølgen på apparatene som overvåker pasienten i sykesengen.
Bøe tegner aldri slike doble betydninger med overtydelig strek, og leseren opplever hele veien glidninger mellom nivåene i forståelsen. Det samme er tilfelle når terskler blir til skjebnesvangre grenser, når heisen blir en ferge mellom vår verden og dødsriket, eller når et grønt tre blir livssymbol på en forfriskende og fornyet, men ikke helt avklart måte. Diktene balanserer ofte – mesterlig, skremmende, på språkets og bevissthetens ytterste grenser. I den skjøre sekvensen ”orfeus, evrydike” er eksistensen på et minimum. Men heldigvis følger boken sykdomsforløpet og rekonvalesensen til det igjen er tegn til liv.

Kanskje er Anne Bøes dikt et minimalt språklig rop som beskriver et maksimum av liv. Etter å ha lest ”minimum” gleder jeg meg i alle fall til bjørkene grønnes og knoppene brister. Skjønner?

Anne Bøe
minimum
Dikt
Gyldendal.
161 sider.