Når kommer nykritikkens nye vår?

Onsdag 16.12.2009 skrev Ingunn Økland artikkelen "Akterutseilt teorifabrikk" i Aftenposten.

Der tok hun opp et par utfordringer som univeristetsfaget litteraturvitenskap står overfor i våre Knausgård-tider, f.eks. at det er utilstrekkelig bare å drive med estetisk vurdering av den reine teksten når verkene vitterlig er svært ureine og bl.a. henger ut virkelige personer i fiksjonens grenseland. Økland ønsker seg moralsk kritikk.

Det er denne vinteren visstnok 50 år siden allmenn litteraturvitenskap ble etablert som fag ved Universitetet i Oslo, og Økland søker i den anledning å ta tempen på faget eller miljøet, og samtidig vil hun undersøke om faget har noe særlig aktualitet i dag.

Hovedpoengene i Øklands artikkel kan oppsummeres i et par-tre punkter: litteraturvitenskap er ikke matnyttig, derfor var faget kunstig stort på 1990- og starten av 2000-tallet, men i dag er unge mennesker opptatt av å få jobb og velger andre fag. Faget er ikke et produktivt teorilaboratorium, forskerne tilpasser bare fransk og amerikansk teori til norske forhold. Og sist, viktigst: allmenn litteraturvitenskap er opptatt av (og lærer studentene) å lese tekster nøye og langsomt, men "samtidig har dette faget gitt oss en betydelig berøringsangst for hva som faktisk står i den [litteraturen]".

Et par dager seinere skrev professor Jon Haarberg fra UiO en vittig kommentar til Økland. Teksten hans åpner med å avsløre at han skriver på direkte oppfordring fra Aftenpostens debattredaksjon, som så gjerne skulle ønske de kunne få til litt debatt. Deretter tilbakeviser han Øklands påstander i lett hoverende prosa. Det var den debatten.

Nei, vent, der er mer! Lektor ved Århus universitet, Hans Hauge, tar opp hansken i Information 6.1.2010. "Giv nykritikken en ny chance", skriver Hauge, og plutselig blir Øklands tekst katalysator for et bitte lite paradigmehopp i litteraturfaget. Hauge har sett den samme anti-teoretiske tendens i Danmark, ikke i form av et eksplisitt opprør mot verdensfjerne dekonstruktører og strukturalister, men gjennom studentenes suverene skuldertrekk:

"Da jeg præsenterede mine studerende for en freudiansk tolkning, morede de sig kosteligt, og en anden gang viste jeg dem en indviklet model om fortællinger, lavet af en, der hedder M. Fludernick. De mistænkte modellen for at være en parodi. Jeg kunne kun give dem ret."

Det er med relativt lett hjerte Hauge konstaterer at teorien i litteraturfaget bare er såå 1987. Han løfter også fram Knausgård som eksempel på en type litteratur som teoretikerne (og kanskje til og med alle profesjonelle lesere?)vil avvise på grunn av det biografiske.

"Hen imod slutningen af sit indlæg nævner Ingunn Økland modtagelsen af de første tre bind af Karl Ove Knausgårds selvbiografiske ‘roman fleuve’ Min kamp. Hun anklager en kritiker for at undlade at tage stilling til de etiske problemstillinger, som romanserien rejser. Hvor langt kan man gå? Hvor privat kan man være?

Kritikeren er et produkt af den gamle teori. Den kritiserede kritiker tager ikke stilling til den slags, fordi det har med det biografiske at gøre, siger Økland, der vil have den biografiske metode tilbage. Hos Knausgård er der ingen leg med forholdet mellem fiktion og virkelighed. Romanen fiktionaliserer ikke, men er udtryk for ekstrem realisme eller fiktionsfri fiktion. Økland antyder, at litteraturteorien intet kan stille op med en roman som Knausgårds. Det har hun ret i. Det biografiske er mit stikord til nykritikken. En nykritiker ville straks afvise Knausgårds roman."

Ifølge Hauge er Økland ute etter å gjeninnføre en slags historisk-biografisk metode. Men i stedet for å gi stemme til Øklands kor som etterlyser moralen og den stillingstagende leser, åpner Hauge døra for god, gammal nykritisk close reading. Det er likevel ikke godt å bli klok på hva han mener nykritikken skal gjøre med det biografiske. Sitatet over viser nokså tydelig at nykritikken - både den av Cleanth Brooks og den danske varianten av Johan Fjord Jensen, er uten begreper og teori som kan takle den biografiske roman. "Det biografiske er mit stikord til nykritikken.", skriver Hauge. Men hva kan nykritikken anno 2010 gjøre og si? Hans Hauge avslører det ikke, men han har trua:

"Kunne man genindføre nykritikken eller for første gang indføre den?

Den ville være en kritik af den videnskabeliggørelse, der finder sted på humaniora. Den ville være et alternativ til gold narratologi, kold kognitivisme og politisk korrekt neodarwinisme.
Den ville også passe til en fremtid, hvor færre og færre vil læse litteratur. Nykritiske læsninger er ikke videnskabelige, men kunstneriske og håndværksmæssige.

Dernæst er nykritikken en poetik, det vil sige et forsvar for poesien som tænkning. Ikke mange læser lyrik længere. Der er brug for at forsvare litteraturen som erkendelsesform. Og det formår nykritikken. Francis Fukuyama havde ret i, at det, der er godt for markedet, ikke er godt for kunsten. Går det dårligt for kunsten, går det værre for kunstvidenskaberne, der tvinges til at forvandle sig til forvaltere af oplevelsesøkonomien og begivenhedskulturen. Disse to er det sorte hul, hvori litteratur og god musik forsvinder. James Joyce er turisme i Irland."


Gjennom en (gjen-)innføring av nykritikken eller den nykritiske poetikk, vil studentene lære forskjell på godt og dårlig, se kjernen i det poetiske språk, det vil se få øynene opp for det spesifikke ved det litterære språket som kunst. Men det biografiske må vi finne opp selv.

I Aftenposten 16.12.2009 er ikke Økland helt redelig når hun leser Atle Kittangs 2009-utgivelse "Diktekunstens relasjonar" som et slags symptom på at litteraturvitenskapen har smørt seg bort i litteraturdebatten. Tidlig i artikkelen slår hun fast at det ikke er overraskende at Kittangs bok er utstyrt med en "prototypisk litteraturvitenskapelig tittel", nei, akkurat. Og i bildeteksten under Kittangs portrett som illustrer artikkelen, heter det at "Atle Kittang er nestor i allmenn litteraturvitenskap i Norge. Men faget har ikke avlet en eneste original teoretiker på 50 år."

"Diktekunstens relasjonar" er neppe tenkt som et litteraturteoretisk nybrottsarbeid, jeg tror ikke Kittang her er ute etter å produsere ny teori. Snarere er boka en essaysamling om tolkning av litteratur i lys av helt akutte samtidsspørmål: litteratur og politikk, litteratur og samfunn, litteratur og kvalitet, samtidslitteratur og kanon. Når Økland hånlig slår fast at norsk litteraturvitenskap kun "driver ... med formidling - og justering - av utenlandske teoretikere ...", vil jeg skynde meg å uttrykke glede over at Atle Kittang f.eks. gjør meg oppmerksom på teoretikeren Jacques Rancière. Jeg tror imidlertid ikke verken Kittang, Rancière, Hauge, Arne Melberg eller andre kan skape den ene teorien som trengs i møte med litteraturen i samtida vår. Det jeg imidlertid har trua på, er å sette av et par timer til å lese de gamle (Wellek & Warren, Genette pluss den aldri falmende Northorp Frye), og la disse stemmene brytes mot f.eks. Terry Eagletons "How to read a poem". Og så tenke litt mer, og så lese litt Espedal og Knausgård, og så tenke høyt i stadig nye blogger.

Slik kan vårt daglige gjørmepreik øke forståelsen av kunsten i samtida vår.