Den nære sangen

Det hviler en vidunderlig letthet over Halvard Foynes seneste diktsamlinger. Letthet, undring og en smule uro.

I år foreligger knapt et halvt hundre sider poesi med utgivelsen Douglasgrana i Botanisk hage, men det er ikke dumt å lese den i forlengelsen av forfatterens tre foregående diktbøker, utgitt mellom 2005 og 2008. Da får man snart øye på sammenhenger, da kjenner man konturene av en kvartett.

De klassisk poetiske titlene I den tynne hinnen av tolket verden mellom oss (2007) og Der vind og lys rydder hverandre av veien (2008) antyder at betydningen ligger i de små skiftningene, i de ofte oversette detaljene.

Sånn er det også i årets Foynes-bok: ”Det meste passerer uten å etterlate spor”, heter det i et av samlingens sentrale dikt, som fortsetter: ”Trær som blir skadet, vokser seg ut av sårene”. Sporet etter at barken i en ask har lukket seg rundt en tjue år gammel greinfelling, blir i diktet sammenliknet med et utropstegn. Og plutselig har treet fått et slags stumt språk, og blikket i diktet har flyttet treet nærmere menneskene.

Foynes’ dikt handler ofte om å tolke, eller i det minste registrere, dette stumme språket i natur og minner. Samlingens eneste prosadikt, ”Været i Japan”, er en studie av nettopp den ufrivillige erindringen som ofte slår ned i en stakkar når han minst venter det.

Likevel virker ikke samlingen bare tilbakeskuende og mimrende. Her og der dukker det opp en navnløs ”hun” i diktene. Følelsene og refleksjonene hennes viser at hun står jeget i de andre tekstene svært nær, men tilstedeværelsen av det kvinnelige beriker tekstene og gjør dem større.

Den amerikanske poeten Robert Hass skrev en gang diktet ”Faint music”, om den svake musikken under alle ting, kanskje særlig under all elendigheten, som inngir en følelse av nåde. På sitt beste kan Halvard Foynes dikt avlytte den nære sangen som oftest blir overhørt.

I det kan leseren finne nåde.


Halvard Foynes
Douglasgrana i Botanisk hage
Dikt
48 sider
Gyldendal