Jeg er deilig!

Er det virkelig sånn med oss stakkars mennesker at alt vi gjør, gjør vi for å bli sett, for å bli beundret, bli anerkjent og begjært?
Er det et forbigående tegn i tiden at folk betrakter seg selv og andre bare som objekter, eller er det snarere naivt å tro at det ikke alltid har vært sånn?

I Kristin Marie Berstads andre roman, ”Ynde”, blir vi konfrontert med en ung kvinne som mister seg selv ved å by seg fram for andre. Ballettdanseren Maria øver med ensemblet til en oppsetning av ”Romeo og Julie”, mens hun går rundt i vårt samtidige Oslo og nyter seg selv. Hjemme elsker hun med ektemannen Stig, andre steder i byen ligger hun med danserkollegaen Antonio. Og denne oppførselen forsvarer hun retorisk med spørsmålet: hvorfor skal det være så farlig å stikke en tiss inn i en annen tiss i to minutter?
Maria vet at hun er deilig. Hun elsker først og fremst seg selv, men føler også en blanding av ømhet og forakt for ektemannen som er snill og kjedelig.
Det kan selvsagt ikke gå bra.

Berstad forteller historien om Stig og Marias undergang i korte enkeltsekvenser som på briljant vis utgjør en tett fortelling. Realismen i detaljene er påfallende, sexskildringene er svært nøyaktige. I noen partier virker språket like glatt som Marias amoralske overflate, og kanskje er det dette Anne B. Ragde sikter til når hun i en kommersielt anmassende ”blurb” på smussomslaget sier at boken er stramt og sexy fortalt. Boka sliter nok litt med at den er sterkt begrenset eller innsnevret både med hensyn til form og tema. Romanen viser fram Marias liv i en kort perioden, et drøyt halvår, kanskje. I denne perioden er det kun øyeblikkenes glede og sorg vi får vite noe om. Selv om boka er en førstepersonsfortelling er det forbausende lite vi får vite om Marias indre liv. Det kan bety at hun ikke tenker noe særlig, men det kan også tyde på at Berstad har valgt en form som ikke tillater motstridende tankeretninger. Tematisk er også begrensingen påfallende ved denne romanen: Den handler utelukkende om Marias relasjoner til ballett, seg selv, en venninne og noen menn, her er ingen refleksjon over sammenhengene mellom disse bekjentskapene, ei heller fins det en vei ut av egoismesporet. Jeg mener romanen hadde tjent på om Maria hadde en mor, tante eller i det minste en erindring om et annet liv.

Det er uansett godt gjort av forfatteren å balansere så fint mellom på den ene siden å stille ut personenes lyter, og på den andre siden fange essensen i en situasjon eller relasjon med poetens blikk for betydning.

Temaet i ”Ynde” vokser særlig fram i spenningen mellom Maria som yndig danser og Maria som privatperson. Jobben hennes er jo faktisk å ta seg vakkert ut på scenen – å behage tilskuerne. Romanen viser den ulekre konflikten mellom anstendighet og kynisme som oppstår når hun tar med jobben og rollene inn i det private, hjem i sofakroken. Det er ikke et yndig syn. Men slik blir det vel hvis livene våre leves mellom vegger av speil.

Kristin Marie Berstad
Ynde
Roman
130 sider
Tiden