Vente på Solstad

Vi er nok ganske mange som venter i spenning på den dagen i oktober da Dag Solstads nye roman, 17. roman, ligger klar i store stabler hos bokhandleren og venter på sine lesere.

For ganske nøyaktig tre år siden skrev Trond Haugen i Dagsavisen at det "er på tide å fastslå at Dag Solstad er Norges største prosaforfatter ja kanskje til og med stille spørsmålet nettopp i dette Ibsen-året om han ikke er den største gjennom tidene uansett sjanger." Og du kan si hva du vil om å utrope folk til de største, men det er uansett herlig å være leser i en tid da slike spørsmål er presserende!
Siden den gang har Inger Østenstad skrevet en hel doktoravhandling om strategiene hans - altså Solstads, de strategiene som har gjort at han på forunderlig vis minner litt om Ibsen der han går rundt i frakken sin, minner om de store europeiske modernistene, ja, at han har en aura av storhet rundt seg.
På Bjørnson-festivalen i Molde nylig leste han litt fra den nye boka. Selv om Dagbladet skriver at det er en roman uten handling, aner det oss det ligger en del handling i kim der - om ikke annet så utenfor romanens egen tid. Dette leste Solstad i Molde:

Den forhenværende kemneren på Konsberg, Bjørn Hansen, er forlengst sluppet ut av fengselet hvor han sonet en dom på tre og et halvt år for blant annet forsikringssvindel, det er nesten 15 år siden. Siden har han prøvd å gå under jorda, og forbli der i stillhet så godt det lar seg gjøre. Men nå står han på Sentralbanestasjonen i Oslo hvor han skal ha toget til en bestemt stasjonsby på Sørlandsbanen, der sønnen hans forhåpentligvis står og venter på ham. Han føler seg ikke akkurat ønsket, verken til denne beretning eller til de begivenheter som danner grunnlag for den og som han stadig er hovedperson i meget mot sin vilje. Bjørn Hansen er altså her igjen. Bjørn Hansen er tilbake igjen, min romanfigur fra 1992. Bjørn Hansen har dukket opp igjen. Den forhenværende kemneren på Kongsberg har vendt tilbake til en beretning han er en uomtvistelig del av.

Det er ikke mye. Kanskje er det bare en eneste lang setning, det kan man ikke vite, for kommatering og punktum er det jeg som står for - på rein feeling. Det er nokså lite tekst vi har tilgjengelig, men du verden for en rikdom! Både stilistisk og, jeg hadde nær sagt, episk er jo dette lille avsnittet proppfullt av ting å ta tak i.
For det første er det selveste Bjørn Hansen som dukker opp som (den sentrale) karakter. Mannen som satte seg i rullestol i 1992, som på slutten av Ellevte roman, bok atten reiste seg opp av rullestolen for å gå inn på dassen hos Herman Busk (og hans kone ... Berit? heter hun virkelig det? Berit Busk?) og pisse, kemneren som stod der inne på den trange dassen og pisset mens han følte et sterkt ønske om å bli sett, bli oppdaget, bli tatt på fersken. Han er altså tilbake.

For det andre er det tida: Det er 15 år siden Bjørn Hansen sonet dommen på tre og et halvt år, hva har skjedd på disse 15 åra? Betyr det at vi er i 2010? 1992+3,5+15=2010? Han har en periode prøvd å gå under jorda - "og forbli der i stillhet så godt det lar seg gjøre." For en formulering! Hvordan lever man under jorda i stillhet? Er det så forskjellig fra hvordan han levde i 1992? Hvorfor lot seg ikke gjøre?

For det tredje er det Peter Korpi Hansen (som nå må være en godt voksen mann, i 40 åra?). Han står altså og venter på Bjørn Hansen på en stasjon et sted langs Sørlandsbanen, der han driver optikerbutikk? I Blom-kjeden? Peter Korpi Hansen, ravne-Peter, en av de tristeste skikkelsene i forfatterskapet, skal han gjennom hele denne romanen forholde seg til sin far slik denne gjorde til sin sønn i forrige Korpi Hansen-roman?

For det fjerde er det motviljen. Bjørn Hansen føler seg ikke velkommen - ikke ønsket, verken i romanen eller i de begivenhetene som vel strengt tatt må sies å være hans eget liv. På samme måte som han følte seg fremmed i Kongsberg og utilpass i livet i 1992, er han nå altså ikke ønsket i romanen 17. roman (2009), skal vi forstå det slik? Er det hans egen eksistensielle sorg som gir ham denne følelsen av å være uønsket, eller er det snakk om (pirrende!) at fortelleren/romanforfatteren Dag Solstad bare motvillig ønkser ham velkommen tilbake??

Det femte ar gjentakelsene, det anaforiske maset om at han er tilbake. Uttrykker denne firedoble understrekingen av at Bjørn Hansen er tilbake et sukk fra romanens skaper som sier noe sånn som at "Jeg prøvde å unngå det, men ikke faen, han kom tilbake, han er ikke ønsket, men inn skulle han i denne beretningen som han uomtvistelig er en del av, enten jeg vil eller ikke"!?

Hvordan kan denne beretningen passe inn i og forholde seg til resten av forfatterskapet?
Noen som trodde det vil komme en roman om lykken?