Korrekturlakk = snø?

I forrige uke fikk Anne Grete Preus nokså negativ omtale i Dagbladet av musikkritiker Anne Gunn Halvorsen. Et hovedpoeng i kritikken var at Preus' metaforbruk er så lettparodiert: ""Jeg er en by", liksom, fnis!", skriver Halvorsen. Og selvfølgelig peker hun på noe viktig. Sanglyrikk må være bra, norske tekster må holde høyt nivå, ellers går det ikke an å la være å le, eller bli flau av dem.
Nå kan man selvsagt innvende at det som lett lar seg parodiere ikke nødvendigvis må være mindre godt når det kommer til poesien. Hvis jeg skriver at noe om at "mitt hjertes lengsel er en sten/ en måne/ et speil for ditt ansikt", er det en stygg Stein Mehren-parodi, men det er ikke dermed sagt at han er en svak lyriker. Eller hva med "vinden/ gjennom/ regnet / gjennom/ oss begge / og ein hund", som bare i kraft av linjedelingene viser seg som en Jon Fosse-parodi, sier det noe om Fosses kvalitet som lyriker? Kanskje gjør det det - i positiv forstand. Kanskje betyr det at Fosse har et poetisk språk som er så karakteristisk at det lar seg gjenkjenne og bruke på nye og likevel velkjente måter.

Men metaforene, altså, de gamle overføringene av betydning fra ett område til et annet, de må være treffende og helst originale. Halvorsens Preus-kritikk fikk meg til å tenke to ting. Først: hvorfor anmelder vi ikke den nye plata hennes ("Nesten alene", Warner) som sanglyrikk over en 1/1 side, på 7000 tegn? Dernest: hva er det egentlig med disse metaforene hennes som gjør dem minneverdige, nesten uforglemmelige, men samtidig også litt dårlige?

På samleplata "Mosaikk" (1998) finner vi låten "Når himmelen faller ned"


Det snør ... himmelsk korrekturlakk
over feilstavet sommer
og hør ... bylarmen forsvinner
under dalende flommer
Vi har hørt at ingen snøfnugg er like
og sånne under kan en tenke på en stund
jeg lener hodet helt tilbake
og får iskyss på min munn
og får et iskyss ...
Det snør ... stumme stjernesøstre
fra usynlig munner