Denne uka har Gjørmepreiks nettansvarlige for første gang vært på nippet til å kjøpe bil. Selv om man egentlig bare skulle lese bokanmeldelser hos landets regionaviser.
Hendelsen inntraff da man skulle gå fra kulturforsiden til boksiden på hjemmesiden til Bergens Tidende eller Adresseavisen (det er ikke viktig hvem av dem som er skyldig, man skal ikke henge ut, men beskytte sine kilder). Hvorom allting er; da den aktuelle nettsiden åpnet seg, åpenbarte seg ikke aktuelle anmeldelser, men et bilde av en bil (en Ford?) som ikke bare fylte hele skjermen, men som fordret en lang og omstendelig rulling nedover skjermen før den aktuelle anmeldelsen av en tre måneder gammel roman kom til syne.
På Aftenbladet.no finner man ingen litteraturanmeldelser under bokfanen. Ingen. Kvinnelige lesere kan imidlertid glede seg over at en moteriktig poncho kun koster 199; hos H&M. Altså mindre enn en innbundet roman!
Adressa.no er på sin side fortsatt opptatt av Knausgårds "Min kamp 4", og dessuten mener de at Mikael Nyquists "Når barnet har lagt seg" (lansert av CappelenDamm 5.1.2010) - fremdeles er aktuell.
Dette er opplevingar som gjør at nettleseren (les: undertegnede) går og legger seg under en deilig, knitrende dyne av papiraviser.
mandag 30. august 2010
Lansering av Lirhus på House of Foundation
Fredag 27/8 hadde det alltid pulserende House of Foundation i Møllebyen i Moss ekstra mye puls i anledning Agnar Lirhus' nye roman. Videokunstner Markus Stabel vernisserte også sin utstilling "E.I.", og bandet Human Heat sørget for tonefølge.
Audiatur-bokhandelen, husets, ja, hele byens stolthet, var fylt til siste gardintrapp da mosseforfatter Lirhus lanserte sin fjerde roman "Affektlære" (Oktober).
Stemningen ble ikke lite lystig da forfatteren leste kapittel to fra boka, en beskrivelse av "... den lille byen han kom fra" - hovedpersonen som studerer ved Musikkhøgskolen og spiller i band med svært talentfulle rockemusikanter. Lirhus' skildring av hvordan ungdommene trakk hjem til foreldrenes hus, til hager med epletrær, til gutterom som hadde stått tomme hele studieåret med sine plakater av Tower of Power og Rolling Stones, men som nå igjen ble fylt av sigarettrøyk og høytflygende diskusjoner av Kafka, EU og sekstiåttere, alt dette som var så gjenkjennelig, vakte allmenn humring og voldsom applaus.
Ja, Gjørmepreiks utsendte kan slå fast at Agnar Lirhus' roman møtes med forventning på hjemmebane.
Audiatur-bokhandelen, husets, ja, hele byens stolthet, var fylt til siste gardintrapp da mosseforfatter Lirhus lanserte sin fjerde roman "Affektlære" (Oktober).
Stemningen ble ikke lite lystig da forfatteren leste kapittel to fra boka, en beskrivelse av "... den lille byen han kom fra" - hovedpersonen som studerer ved Musikkhøgskolen og spiller i band med svært talentfulle rockemusikanter. Lirhus' skildring av hvordan ungdommene trakk hjem til foreldrenes hus, til hager med epletrær, til gutterom som hadde stått tomme hele studieåret med sine plakater av Tower of Power og Rolling Stones, men som nå igjen ble fylt av sigarettrøyk og høytflygende diskusjoner av Kafka, EU og sekstiåttere, alt dette som var så gjenkjennelig, vakte allmenn humring og voldsom applaus.
Ja, Gjørmepreiks utsendte kan slå fast at Agnar Lirhus' roman møtes med forventning på hjemmebane.
Bjørn Aamodts Avskjed er ute
Den store men beskjedne poeten Bjørn Aamodt etterlot seg et manus da han døde våren 2006. Nå er det publisert, og boka Avskjed er en litterær begivenhet.
Tom Egil Hverven i Klassekampen skriver at "Bjørn Aamodt har skrevet et av norsk litteraturhistories beste dikt - om sin avdøde hund, boxeren Frodo."
Dette må leses!
Tom Egil Hverven i Klassekampen skriver at "Bjørn Aamodt har skrevet et av norsk litteraturhistories beste dikt - om sin avdøde hund, boxeren Frodo."
Dette må leses!
tirsdag 17. august 2010
Snill kamp fem
Høsten kommer som kjent tidsnok. Og denne høsten bærer med seg svaret på hvordan Karl Ove Knausgårds romanmonster ”Min kamp” vil bli husket i den nære, norske litteraturhistorien. Bind seks er annonsert for utgivelse i september, og etter det femte står det klarere enn noen sinne at finalen må være knallsterk for at ikke prosjektet skal ende i noe middels og forglemmelig.
”Min kamp. Femte bok” er allerede omtalt som en stor studentroman – det vil si en fortelling i tradisjonen fra Mykle, om en ung manns famling fra pub til pub, fra eksamen til eksamen, fra kjæreste til kjæreste og så videre.
Romanen forteller om Karl Oves 14 år i Bergen fra 1988 til 2002, da han som vi husker fra første bok, reiste til Stockholm for å starte et nytt liv etter et havarert ekteskap. 14 år er lang tid, og for Knausgårds del rommet de blant annet forfatterstudier og famlende forsøk på å etablere seg som kritiker, men også knallsuksess som romandebutant i 1998 og tomheten etterpå.
I likhet med de fire første Min kamp-bøkene er også denne organisert rundt noen spenningsdrivende motorer – noe som demonstrerer at vi har å gjøre med nettopp romaner. En av motorene kan sies å være Karl Oves kamp for å skape litteratur, eller rydde seg en plass i det litterære landskapet.
Det første året i Bergen er Knausgård student ved Skrivekunstakademiet. Han skildrer medstudenter og forfatterlærerne Ragnar Hovland og Jon Fosse, senere møter han Espen Stueland og Tore Renberg som blir nære venner og forfatterkolleger. Men ingen av møtene eller livsfasene er beskrevet med samme eksistensielle risiko som leseren følte så brennende i bind en og to.
Den viktigste fortellermotoren i romanens siste del er knyttet til kjærlighet og utroskap. Da leser vi selvsagt som besatt, akkurat som vi gjør med en hvilken som helst dramatisk samlivsroman. Men vi savner mer essayistisk selvrefleksjon og flere kløktige kryss av tid.
”Min kamp. Femte bok” er snill mot alle involverte – også sin opphavsmann. Kanskje tyder det på at utgravingen av den innerste kjernen ikke har vært det viktigste denne gangen. Eller kanskje betyr det at Knausgård vil spare litterært krutt til bind seks.
Karl Ove Knusgård
Min kamp. Femte bok.
Roman
607 sider
Forlaget Oktober
”Min kamp. Femte bok” er allerede omtalt som en stor studentroman – det vil si en fortelling i tradisjonen fra Mykle, om en ung manns famling fra pub til pub, fra eksamen til eksamen, fra kjæreste til kjæreste og så videre.
Romanen forteller om Karl Oves 14 år i Bergen fra 1988 til 2002, da han som vi husker fra første bok, reiste til Stockholm for å starte et nytt liv etter et havarert ekteskap. 14 år er lang tid, og for Knausgårds del rommet de blant annet forfatterstudier og famlende forsøk på å etablere seg som kritiker, men også knallsuksess som romandebutant i 1998 og tomheten etterpå.
I likhet med de fire første Min kamp-bøkene er også denne organisert rundt noen spenningsdrivende motorer – noe som demonstrerer at vi har å gjøre med nettopp romaner. En av motorene kan sies å være Karl Oves kamp for å skape litteratur, eller rydde seg en plass i det litterære landskapet.
Det første året i Bergen er Knausgård student ved Skrivekunstakademiet. Han skildrer medstudenter og forfatterlærerne Ragnar Hovland og Jon Fosse, senere møter han Espen Stueland og Tore Renberg som blir nære venner og forfatterkolleger. Men ingen av møtene eller livsfasene er beskrevet med samme eksistensielle risiko som leseren følte så brennende i bind en og to.
Den viktigste fortellermotoren i romanens siste del er knyttet til kjærlighet og utroskap. Da leser vi selvsagt som besatt, akkurat som vi gjør med en hvilken som helst dramatisk samlivsroman. Men vi savner mer essayistisk selvrefleksjon og flere kløktige kryss av tid.
”Min kamp. Femte bok” er snill mot alle involverte – også sin opphavsmann. Kanskje tyder det på at utgravingen av den innerste kjernen ikke har vært det viktigste denne gangen. Eller kanskje betyr det at Knausgård vil spare litterært krutt til bind seks.
Karl Ove Knusgård
Min kamp. Femte bok.
Roman
607 sider
Forlaget Oktober
mandag 10. mai 2010
Lyden av ensomhet
Når komponisten Eivind Buene (født 1973) debuterer som forfatter, skjer det med et mangfoldig flettverk av historier om musikken, tiden, livet og om alle valgene som leder frem til døden.
Så vidt meg bekjent har Buene ingen spede svenneprøveforsøk i obskure litterære tidsskrifter bak seg. Komponisten Buene har derimot høstet anerkjennelse i inn- og utland, blant annet som fast leverandør av ny musikk til samtidsmusikkgruppa Oslo Sinfonietta.
Den skjønnlitterære urpremieren framstår likevel ikke som et famlende forsøk. Romanen hans er rett og slett en fremragende litterærmusikalsk vandringssang. Først og fremst skyldes det at ”Enmannsorkester” er en velkomponert fortelling, uten overtydelige elementer, men med en framdrift som fenger. Dernest er det imponerende at boken svulmer av evige temaer som er presentert i en sindig, avbalansert tone.
Det hele begynner nokså komisk når den aldrende ungarske dirigenten Tristan Szabo gjennomlever en middels alvorlig krise under et konsertoppdrag i Bergen. På vei fra hotellrommet til konsertsalen går han simpelthen i vannet – han faller i Vågen, i noe som kan minne om et halvhjertet selvmordsforsøk. Han kommer seg imidlertid opp igjen, og noen dager etter trår han asfalten i Oslo i et forsøk på å finne mening i tilværelsen.
Dirigenten er imidlertid bare en liten karakter i romanens store univers. En bemerkelsesverdig kvalitet ved ”Enmannsorkester” er sammenflettingen av de mange historiene. En handler om fysikeren Arvid Pettersen som meditererer over alle tings samtidighet mens han venter på å dø av kreft. En tredje historie handler om den unge studenten Sondre Sæter som etter en alkoholrelatert blackout vil gjenskape hver dag i hele livet sitt ved hjelp av notater på A5-lapper. Fiolinvirtuosen Johannes Hellweg og advokaten Anna Dahl hører også med i den store veven, og felles for dem er at de begge frykter de har valgt feil i et av livets veikryss.
Alle historiene er bundet sammen av toner, klang og magisk ladde sekunder av stillhet. Særlig Franz Schuberts ”Winterreise” og Alban Bergs ”Violinkonzert” spiller avgjørende roller. Det er ikke bare musikken, men også temaene død, valg og samtidighet som kulminerer i et crescendo ved romanens slutt.
Eivind Buene
Enmannsorkester
Roman
237 sider
Cappelen Damm
Så vidt meg bekjent har Buene ingen spede svenneprøveforsøk i obskure litterære tidsskrifter bak seg. Komponisten Buene har derimot høstet anerkjennelse i inn- og utland, blant annet som fast leverandør av ny musikk til samtidsmusikkgruppa Oslo Sinfonietta.
Den skjønnlitterære urpremieren framstår likevel ikke som et famlende forsøk. Romanen hans er rett og slett en fremragende litterærmusikalsk vandringssang. Først og fremst skyldes det at ”Enmannsorkester” er en velkomponert fortelling, uten overtydelige elementer, men med en framdrift som fenger. Dernest er det imponerende at boken svulmer av evige temaer som er presentert i en sindig, avbalansert tone.
Det hele begynner nokså komisk når den aldrende ungarske dirigenten Tristan Szabo gjennomlever en middels alvorlig krise under et konsertoppdrag i Bergen. På vei fra hotellrommet til konsertsalen går han simpelthen i vannet – han faller i Vågen, i noe som kan minne om et halvhjertet selvmordsforsøk. Han kommer seg imidlertid opp igjen, og noen dager etter trår han asfalten i Oslo i et forsøk på å finne mening i tilværelsen.
Dirigenten er imidlertid bare en liten karakter i romanens store univers. En bemerkelsesverdig kvalitet ved ”Enmannsorkester” er sammenflettingen av de mange historiene. En handler om fysikeren Arvid Pettersen som meditererer over alle tings samtidighet mens han venter på å dø av kreft. En tredje historie handler om den unge studenten Sondre Sæter som etter en alkoholrelatert blackout vil gjenskape hver dag i hele livet sitt ved hjelp av notater på A5-lapper. Fiolinvirtuosen Johannes Hellweg og advokaten Anna Dahl hører også med i den store veven, og felles for dem er at de begge frykter de har valgt feil i et av livets veikryss.
Alle historiene er bundet sammen av toner, klang og magisk ladde sekunder av stillhet. Særlig Franz Schuberts ”Winterreise” og Alban Bergs ”Violinkonzert” spiller avgjørende roller. Det er ikke bare musikken, men også temaene død, valg og samtidighet som kulminerer i et crescendo ved romanens slutt.
Eivind Buene
Enmannsorkester
Roman
237 sider
Cappelen Damm
Ord i betong
Det er unektelig noe litt uvanlig ved at det er på en byggeplass 25 år gamle Tina Åmodt finner materialet til bokdebuten sin.
I Anleggsprosa er det imidlertid først og fremst det unike arbeidsfellesskapet, ikke kjønnsrollene, som er tema. Og de små prosastykkene om armeringsjern, betong og livet i anleggsbrakke fortjener all den oppmerksomheten de kan få. Dette er ordkonstruksjoner som står som støpt.
I det ytre stillaset beskriver Anleggsprosa arbeidet med å bygge et hus, eller nærmere bestemt ”mennesker som bygger for mennesker”. Jeget i tekstene er både jente og forskalingssnekker med fagbrev, et faktum som ikke lar seg skjule i det maskuline fellesskapet: ”navnet mitt skiller seg like mye ut som de polske, i begynnelsen trodde Willy T at jeg var reinholderen”. Jeget reflekterer flere steder over hva det vil si å være jente her og nå. Men tekstene er langt mer innstilt på å undersøke arbeidsprosessene, maskinene og menneskene, enn de er på å skildre motsetninger mellom kjønn.
Samtidig som boken altså viser at et hus blir til, danner tekstene også en tidslinje fra arbeidsfolkene kommer på jobb før klokka sju, via lunsj og til kvelden, arbeidets slutt. Tiden på jobb fylles av fellesskapet, og for fortelleren er det særlig en kollega, Harald Amundsen, som betyr mye – til tross for alle forskjellene dem imellom. ”Vi jobber med hver vår styrke, men veggen vi bygger kan man ikke se forskjell på”, heter det i en av de mange fine tekstene om det merkelige fellesskapet. Arbeidsfellesskapet er også et vennskap. Den innrøykte anleggsarbeideren i 60-årene og den 40 år yngre kvinnelige kollegaen behøver ikke forstå hverandre for å bygge sammen.
Uten at den prøver å være som en roman greier Anleggsprosa å skape både karakterer og en vag fortelling. Jeget bærer antakelig på et tap, hun finner en slags trøst både i arbeidet og i samværet med kollegaene, inntil det også er ferdig, fullført, og tapt? Tina Åmodt fanger inn både arbeidet og menneskene med tekstene sine. Anleggsprosa er et fundament hun kan bygge forfatterskap på.
Tina Åmodt
Anleggsprosa
Kortprosa
82 sider
Kolon forlag
I Anleggsprosa er det imidlertid først og fremst det unike arbeidsfellesskapet, ikke kjønnsrollene, som er tema. Og de små prosastykkene om armeringsjern, betong og livet i anleggsbrakke fortjener all den oppmerksomheten de kan få. Dette er ordkonstruksjoner som står som støpt.
I det ytre stillaset beskriver Anleggsprosa arbeidet med å bygge et hus, eller nærmere bestemt ”mennesker som bygger for mennesker”. Jeget i tekstene er både jente og forskalingssnekker med fagbrev, et faktum som ikke lar seg skjule i det maskuline fellesskapet: ”navnet mitt skiller seg like mye ut som de polske, i begynnelsen trodde Willy T at jeg var reinholderen”. Jeget reflekterer flere steder over hva det vil si å være jente her og nå. Men tekstene er langt mer innstilt på å undersøke arbeidsprosessene, maskinene og menneskene, enn de er på å skildre motsetninger mellom kjønn.
Samtidig som boken altså viser at et hus blir til, danner tekstene også en tidslinje fra arbeidsfolkene kommer på jobb før klokka sju, via lunsj og til kvelden, arbeidets slutt. Tiden på jobb fylles av fellesskapet, og for fortelleren er det særlig en kollega, Harald Amundsen, som betyr mye – til tross for alle forskjellene dem imellom. ”Vi jobber med hver vår styrke, men veggen vi bygger kan man ikke se forskjell på”, heter det i en av de mange fine tekstene om det merkelige fellesskapet. Arbeidsfellesskapet er også et vennskap. Den innrøykte anleggsarbeideren i 60-årene og den 40 år yngre kvinnelige kollegaen behøver ikke forstå hverandre for å bygge sammen.
Uten at den prøver å være som en roman greier Anleggsprosa å skape både karakterer og en vag fortelling. Jeget bærer antakelig på et tap, hun finner en slags trøst både i arbeidet og i samværet med kollegaene, inntil det også er ferdig, fullført, og tapt? Tina Åmodt fanger inn både arbeidet og menneskene med tekstene sine. Anleggsprosa er et fundament hun kan bygge forfatterskap på.
Tina Åmodt
Anleggsprosa
Kortprosa
82 sider
Kolon forlag
Abonner på:
Innlegg (Atom)