Vente på Solstad

Vi er nok ganske mange som venter i spenning på den dagen i oktober da Dag Solstads nye roman, 17. roman, ligger klar i store stabler hos bokhandleren og venter på sine lesere.

For ganske nøyaktig tre år siden skrev Trond Haugen i Dagsavisen at det "er på tide å fastslå at Dag Solstad er Norges største prosaforfatter ja kanskje til og med stille spørsmålet nettopp i dette Ibsen-året om han ikke er den største gjennom tidene uansett sjanger." Og du kan si hva du vil om å utrope folk til de største, men det er uansett herlig å være leser i en tid da slike spørsmål er presserende!
Siden den gang har Inger Østenstad skrevet en hel doktoravhandling om strategiene hans - altså Solstads, de strategiene som har gjort at han på forunderlig vis minner litt om Ibsen der han går rundt i frakken sin, minner om de store europeiske modernistene, ja, at han har en aura av storhet rundt seg.
På Bjørnson-festivalen i Molde nylig leste han litt fra den nye boka. Selv om Dagbladet skriver at det er en roman uten handling, aner det oss det ligger en del handling i kim der - om ikke annet så utenfor romanens egen tid. Dette leste Solstad i Molde:

Den forhenværende kemneren på Konsberg, Bjørn Hansen, er forlengst sluppet ut av fengselet hvor han sonet en dom på tre og et halvt år for blant annet forsikringssvindel, det er nesten 15 år siden. Siden har han prøvd å gå under jorda, og forbli der i stillhet så godt det lar seg gjøre. Men nå står han på Sentralbanestasjonen i Oslo hvor han skal ha toget til en bestemt stasjonsby på Sørlandsbanen, der sønnen hans forhåpentligvis står og venter på ham. Han føler seg ikke akkurat ønsket, verken til denne beretning eller til de begivenheter som danner grunnlag for den og som han stadig er hovedperson i meget mot sin vilje. Bjørn Hansen er altså her igjen. Bjørn Hansen er tilbake igjen, min romanfigur fra 1992. Bjørn Hansen har dukket opp igjen. Den forhenværende kemneren på Kongsberg har vendt tilbake til en beretning han er en uomtvistelig del av.

Det er ikke mye. Kanskje er det bare en eneste lang setning, det kan man ikke vite, for kommatering og punktum er det jeg som står for - på rein feeling. Det er nokså lite tekst vi har tilgjengelig, men du verden for en rikdom! Både stilistisk og, jeg hadde nær sagt, episk er jo dette lille avsnittet proppfullt av ting å ta tak i.
For det første er det selveste Bjørn Hansen som dukker opp som (den sentrale) karakter. Mannen som satte seg i rullestol i 1992, som på slutten av Ellevte roman, bok atten reiste seg opp av rullestolen for å gå inn på dassen hos Herman Busk (og hans kone ... Berit? heter hun virkelig det? Berit Busk?) og pisse, kemneren som stod der inne på den trange dassen og pisset mens han følte et sterkt ønske om å bli sett, bli oppdaget, bli tatt på fersken. Han er altså tilbake.

For det andre er det tida: Det er 15 år siden Bjørn Hansen sonet dommen på tre og et halvt år, hva har skjedd på disse 15 åra? Betyr det at vi er i 2010? 1992+3,5+15=2010? Han har en periode prøvd å gå under jorda - "og forbli der i stillhet så godt det lar seg gjøre." For en formulering! Hvordan lever man under jorda i stillhet? Er det så forskjellig fra hvordan han levde i 1992? Hvorfor lot seg ikke gjøre?

For det tredje er det Peter Korpi Hansen (som nå må være en godt voksen mann, i 40 åra?). Han står altså og venter på Bjørn Hansen på en stasjon et sted langs Sørlandsbanen, der han driver optikerbutikk? I Blom-kjeden? Peter Korpi Hansen, ravne-Peter, en av de tristeste skikkelsene i forfatterskapet, skal han gjennom hele denne romanen forholde seg til sin far slik denne gjorde til sin sønn i forrige Korpi Hansen-roman?

For det fjerde er det motviljen. Bjørn Hansen føler seg ikke velkommen - ikke ønsket, verken i romanen eller i de begivenhetene som vel strengt tatt må sies å være hans eget liv. På samme måte som han følte seg fremmed i Kongsberg og utilpass i livet i 1992, er han nå altså ikke ønsket i romanen 17. roman (2009), skal vi forstå det slik? Er det hans egen eksistensielle sorg som gir ham denne følelsen av å være uønsket, eller er det snakk om (pirrende!) at fortelleren/romanforfatteren Dag Solstad bare motvillig ønkser ham velkommen tilbake??

Det femte ar gjentakelsene, det anaforiske maset om at han er tilbake. Uttrykker denne firedoble understrekingen av at Bjørn Hansen er tilbake et sukk fra romanens skaper som sier noe sånn som at "Jeg prøvde å unngå det, men ikke faen, han kom tilbake, han er ikke ønsket, men inn skulle han i denne beretningen som han uomtvistelig er en del av, enten jeg vil eller ikke"!?

Hvordan kan denne beretningen passe inn i og forholde seg til resten av forfatterskapet?
Noen som trodde det vil komme en roman om lykken?

Erling Lægreid og tida vår

I går fylte Erling Lægreid 70. Det tyder mellom anna at han skal på pensjon, at han skal vekk frå eteren og at ein epoke er over. Fredag fekk han om lag fire minutt i eit oppsummerande intervju hos Steinfeld i Dagsnytt Atten - eitt av magasinprogramma han har vore med å starte opp hos kringkatsinga i løpet av dei 40 åra han har halde til der. Eg har lytta gjennom alle Kulturnytt-sendingane denne veka, heile Ukeslutt og sett Laurdagsrevyen i håp om at han skulle bli nemt. Ikkje eit ord. Eg synest eg kan høyre diskusjonen i Dagsrevy-redaksjonen då dei la planane for helga: "Skulle vi ha noko magasinaktig på at Lægreiden går av? Han har jo vore her lenge, han er jo litt kjent."
"Nei, det er ikkje verdt det. Han er jo så gammal og sur, og så er det nynorsken hans, dessutan er det ingen av kjernesjåarane våre som bryr seg om han. Nei, det der får P2 ta seg av."
Eg har lese fleire enn sju aviser i helga, det og med eit håp om finne eit lite portrett ein stad. Og eg fann - eitt. I Dag og tid. Der har Agnes Ravatn skrive flott om kvifor det er lurt å leve kompromisslaust og utan lojalitet til redaksjonar og kjelder. Eg lo av historia om korleis han fekk hybel på vestkanten då han kom til Oslo. Dessutan brukte ho eit avsnitt på "Du bestemmer sjøl når det skal gjøre vondt" frå hesteboka til Petterson.
Og eg har googla det eg har vore kar om. Til slutt fann eg laurdagsutgåva av Sogn Avis, med Erling på framsida. Eg registrerte meg som brukar av nettutgåva for å få lese intervjuet. Der har vi ei stolt lokalavis som ikkje teier der andre held kjeft! Kva han skal gjere på måndag? "Eg skal gå gjennom hundrevis av råstoffopptak som eg har på kontoret. Difor får eg behalda kontoret mitt ein periode framover. Eg har veldig mykje råstoff som eg skal registrera. NRK sletta diverre veldig mykje materiale på 70- og 80-talet og det kan henda at ein del av det eg vil finna vil ha stor historisk verdi."
Men sjølv Sogn Avis kan ta feil, til dømes her kor dei tek vel hardt i: "I dag blir Noreg teppebomba med Lægreid, blant anna gjennom portrettintervju i ein del av dei større avisene i Noreg."

Eg veit ikkje kva ein kan gjere for at ting ikkje skal ta slutt, men eg veit at eg vil komme til å sakne. Meir enn ein gong dei siste par åra har eg vitja nettradiosida til NRK Gull på leiting etter den uforgløymelege Søndagsavisa då Andrea Bræin Hovig og Finn Skårderud var gjestar i samband med ei oppsetting av Romeo og Julie på Det Norske. Dei snakka om kjærleiken, rett og slett, og samtalen berre glei av garde, spørsmåla til Lægreid opna tankar, og tankane fletta seg i kvarandre, og dei fann eit felles språk, slik at rytmen i praten stod i stil med emnet dei drøfta. Slik radio skulle vore gitt ut på plate, eller i det minste på ein gullkanta podcast.

Og jo meir eg tenkjer på det, dess klårare står det føre meg at pensjonsdagen til Erling Lægreid råkar eit punkt i historia der noko er i ferd med å endrast. Det er ei veke til valet, linsensen er eit nokså heitt tema, og NRK får motstandarar av å selje VM i fotball. Og sentrum av Nurge ligg i Oslo og her snakkar og tenkjer vi som ei balanding av ein sjeføkonom og Jonas Gahr Støre. Og periferi er så langt uti utkanten at han ikkje er til å få auge på.
Og Lægreid som ikkje held ut dumme folk, må se å få seg ein drøss arvtakarar som kan seie ting slik dei er. På fleire nivå.
Men likevel: Gratulerer!