70 år med poetisk blikk

Vi håper Arne Ruste ble feiret med en skikkelig fest hjemme i Son da han fylte 70 tidligere i år. En sprakende rakettoppskyting kunne også vært på sin plass, som markering av poesien, av uendeligheten over oss og den konkrete hverdagen vår. For alt dette fins i Arne Rustes rike og tilgjengelige poetiske forfatterskap. Det vet vi ved selvsyn fordi forlaget Tiden har markert jubilanten på sitt vis. Den vakre utgivelsen “Kretsløp” inneholder Rustes dikt i utvalg, nesten hele produksjonen, fra debuten i 1973, via den hittil siste diktsamlingen “Søsken for en tid” (2001) til nye, tilfeldige dikt hvorav det siste er datert januar 2012. “Kretsløp” er blant annet en demonstrasjon av hvordan den konkrete virkeligheten – alt det rare som livet består av, kan bli synlig på ny gjennom originalt språkarbeid, for eksempel slik: “Meitemarken, nærmere kommer du ikke guds inkarnasjon i jorden, guds tanke, tunge og tarm”. Slik åpner samlingen “Indre krets” fra 1999, etter manges mening Rustes beste samling. Utgivelsen var spesiell da den kom, blant annet fordi det var forfatterens første publiserte dikt på 17 år, og den har forblitt en spesiell diktbok i norsk litteraturhistorie. Her slår den språklige kvaliteten oss i øynene, kjærligheten til verden likeså. “Indre krets” er “noe så uvanlig som en umiddelbart kanonisert diktsamling”, skriver Espen Stueland, med henvisning til den gode kritikken, i sitt perspektivrike etterord. Han spør også hvordan en poet som Ruste kan plasseres litteraturhistorisk når diktene avstår fra å være bare nyenkle, bare politiske eller bare naturromantiske. En mulig karakteristikk av denne poesien er at den føyer sammen det naivt nysgjerrige og innsiktsfulle, det kloke. Kanskje skaper Arne Rustes dikt sin egen kategori. De er ikke forutsigbare, ikke entydige, og de er absolutt ikke utilgjengelige. Isteden lager de sine egne kretsløp med motiver av dyr, epletrær, hus og huskelapper; rekvisitter i livene våre tegnet med det samme språket som vi hver dag bruker i forsøket på å forstå livene våre. Arne Ruste Kretsløp Dikt 1973-2012 461 sider. Tiden.

Å nekte eller satse

Per Pettersons nye roman “Jeg nekter” vil bli lest med stor innlevelse i mange tiår framover. Den er humanistisk og åpen, den er formfullendt, men ikke fullstendig selvforklarende. Den er stor litterær kunst. Det er ni år siden Pettersons gjennombrudd med “Ut og stjæle hester”, og fire år siden han mottok Nordisk råds litteraturpris og Kritikerprisen for “Jeg forbanner tidens elv”. I likhet med “Ut og stjæle hester” handler “Jeg nekter” om at fortiden aldri vil forsvinne. Men i høstens roman er et myntkast like sentralt for handlingen som et vådeskudd og skyggene fra krigen var i “Ut og stjæle hester”. Til tross for grov vold og mishandling er “Jeg nekter” altså først og fremst en antydende roman om vennskap, om forholdet mellom folk. Vennene er Jim og Tommy som vokste opp i samme bygd på Romerike på 1960-tallet. Som 18-åringer gikk de hvert til sitt, men i åpningen av romanen krysses veiene deres. Boken er fortalt vekselvis av Jim og Tommy, men også Tommys søster Siri fører ordet i noen kapitler, det gjør også en nokså allvitende forteller. Historien er altså sett fra fire vinkler, noe som gjør at perspektivene kan vise fram nærheten mellom karakterene. Det skjer blant annet i den sentrale scenen på skøyteisen der vennskapet skjærer seg: “Og det ville gå gærent, det kjente de begge, eller iallfall kjente Jim det, så med vilje eller ikke vilje slo han ut med den høyre armen”. Slik anskueliggjør fortelleren nærhet til både Jim og Tommy og at det fins grenser for hva romanen kan vite. “Jeg nekter” borer i mange klassiske Petterson-motiver: Forholdet mellom far og sønn, kvinner som bryter seg ut av trange liv, og de store temaene vilje, valg og tilfeldigheter og følelsen av mindreverd. Jeg tror tittelen bør leses i en eksistensfilosofisk sammenheng; hvor fritt er et valg? Hva styrer oss, og hva skjer hvis noe vi ikke er herre over, tar over for virkeligheten? Fordi romanen sender leseren inn i store spørsmål om det å være menneske, men unnlater å gi klare svar, er det bare å lese igjen og igjen, med stadige støt av litterær lykke og forståelse. Per Petterson Jeg nekter Roman 294 sider Forlaget Oktober

Sørgesang for fabrikken

Utgivelsen av den praktfulle dikt- og fotoboken Min Buick er lastet med skjedde så å si på samme kalenderblad som eierne av M. Peterson & søn – gode, gamle cellulosen, erklærte at de skulle proppe igjen pipa og stenge porten for godt. Det var kanskje en tilfeldighet, men hvis noen nå skulle gå rundt og føle tomhet i en by uten mosselukt, er det trøst å finne mellom disse permene. Det er to år siden Dagbladets Tom Stalsberg og Lars Eivind Bones sammen med Lars Saabye Christensen beskrev den norske, populærkulturelle drømmen om jukeboxenes Amerika i "Men Buicken står her fremdeles". I kjølvannet av utgivelsen dro forfatterne på turne, i samarbeid med Arbeidernes Opplysningsforbund (AOF), til et utvalg kantiner på norske bedrifter fra Fredrikstad til Kirkenes og bortenfor. "Min Buick er lastet med er" den kreative merverdien av turneen. Fotografiene viser maskindeler, hender og kjøleskap fra fabrikker og kantiner, i seg selv små og store fortellinger. Tekstene er blitt til underveis, påstås det i forordet, men kvaliteten sier oss at inntrykkene er bearbeidet grundig av poetene. Her er mange sørgesanger, men sjelden uten munter undertone. Her er det solidaritet – oppfordringer til å ta samse tak, men også skeivt blikk på den arbeideren som må redde seg selv. Og her er assosiasjoner og nye assosiasjoner i en tilgjengelig poesi som løfter leserens blikk og tanke. Fellesskapsidealet skjærer inn i virkeligheten og viser seg bærekraftige i noen skånselløse dikt om 22. juli. Flere ganger under lesingen går tankene til Bjørn Aamodts forfatterskap, men hos buicken-trioen er det vesentlig at forfatterkollektivet kan kombinere alvor og skjemt, klisjé og originalitet, i et sammensatt kunstverk som på mange nivåer er en betydningsfull kommentar til samtiden. Designen ved Andreas Bache-Wiig burde vært premiert med egen terning; sju prikker! Min Buick er lastet med peker på det som er vakkert ved arbeidet, hverdagen, drømmen, og den snakker til alle som vet hva et respatexbord og en røykepause er verdt. Lars Saabye Christensen, Tom Stalsberg, Lars Eivind Bones Min Buick er lastet med dikt og fargefotografier 171 sider Aschehoug