hennkarl
Einar O. Risas strømmende prosaflom om fotograffamilien Kanne fra Stavanger ser ikke ut til å avta i styrke. På tre år har forfatteren fortalt 80 års familie-, Stavanger- og verdenshistorie i tre helt særegne romaner. Særegne blant annet fordi enhver leser i en eventuell blindtest ville kunne gjenkjenne Risas stil etter en halv setning.
Og stilen er en strøm av prosa, slik som her, i avdelingen ”1951-1953”, der karakterene snakker om at tidene forandrer seg: ”Jeg vet ikke, sa Søren Kanne, det kom bare over meg, man må vokte seg for slikt, sa verkstedeier A. Fall og ristet på hodet, det kan være farlig, men det går vel over, sa han, det er snart over, sa Søren”.
Dialogen ruller, altså, og replikkene veksler, men bare et komma skiller dem. Risa fester blikket på en detalj, en enkelt hendelse i familien Kanne, og så løftes perspektivet langsomt slik at en større del av verden trenger inn i bildet.
For det er bilder det handler om. I det siterte tilfellet har Søren fotografert rivingen av Stavangers gamle trehusbebyggelse. Og på denne måten dokumenterer Risa det omskiftelige 1950- og 60-tallet i M. Kanne & søn, 1950-1970.
Hovedpersonen Søren Kanne fotograferer og registrerer alt fra bysanering via månelanding til oljeeventyr. Ofte er fortellingen elegant bygd rundt historiske begivenheter, andre steder kan man nesten se forfatterens tankekart bak realhistorie som utgjør skjelletter til kapitler. Men mest av alt tar Søren Kanne bilder av folk.
Og folk er det mange av i Risas tekst. Noen er sentrale, sammensatte og virkelig til å bli glad i, andre er utydelige, perifere og likner for mye på bipersoner i tv-serien ”Matador”.
Derfor er årets utgivelse den mest ujevne i romanserien, opprinnelig lansert som en trilogi, men nå utvidet til kvartett. Det er imidlertid mange grunner til å se frem til fjerde bind.
Et sikkert kort er den amerikanske tremenningen og Vietnam-veteranen Robert Hunter, som elsker blues og vitaliserer romanen stort i siste del.
En mørkere hest er den mystiske litteraturforskeren Hans Kanne fra Risas fabelaktige 2006-roman Jeg går ikke ut lenger, jeg svever over byen. Han er åpenbart en slektning, og er det retteferdighet i historien, så vender han tilbake.
Einar O. Risa
M. Kanne & søn
1950-1970
Roman
233 sider.
Tiden
søndag 12. september 2010
mandag 6. september 2010
Kvelden da NRK1 døde
I skrivende stund ruller helsemagasinet "Puls" over skjermen. Programmet er NRK1s trenings-, helse-, kropps- og velværeprogram, en programpost med historiske bånd til "Helse-refleks" og en rad andre programmer i den gamle folkeopplysningstradisjonen.
Hos familien Gjørmepreik sees det ikke mye fjernsyn, men kveldens Puls ble imøtesett med en viss forventning. For seks måneder siden ble familien utvidet med en datter, og tema i kveldens "Puls" skulle være noe i retning av kvinnekroppen etter graviditet. Altså burde vi være i målgruppen, altså burde vi kunne ha noe å lære, ja, vi burde kunne kjenne oss igjen.
Dessverre skulle det vise seg at NRK1 døde denne kvelden. Første stikkord i sendinga var de såkalte yummy mummies, altså unge, seksuelt attraktive mødre. Komiker Pernille Sørensen kom i studio til Helene Sandvig og måtte svare på om hun følte seg yummy.
Og så kom det. Den ellers så sindige reporter Arild Opheim hadde gått til Grünerløkka for å spørre menn (fortrinnsvis med barnevogn) hvor lang tid de syntes det var rimelig at kvinnene deres fikk restituere seg etter fødselen. Poenget? At herrene skulle le et brummende hø-hø! og si at kjerringa får se å være tilbake i bingen etter fjorten dager. Maks.
Det er vanskelig å tenke seg en verre forfalting av temaet kvinnekropp og graviditet. Man kan vanskelig tenke seg en bedre måte enn dette for å opprettholde all verdens kjønnsstereotypier og sementere et bilde av den oksekåte maskuliniteten, motsetningen til den svake kvinnenaturen som blir sliten av å føde barn.
Samme hvor mye ironi man beskytter seg bak, samme hvor uhøytidelig og uforpliktende det er å svare på en enquete i Birkelunden, kommer man ikke unna at denne tilnærmingen til saken er dypt reaksjonær.
Men programmet, som nå heldigvis er slutt, skulle synke dypere. I serien smakløse amerikanske urbanslang-uttrykk tok Sandvig også for seg de såkalte milf-erne. Hvem er de, disse mødrene som får lange blikk etter seg av tenåringssønnens kompiser? Redaksjonen oppsøkte forfatter Alexia Bohwim, aktuell med den sikkert utmerkede romanen "Milf". Etter Gjørmepreiks syn brøt Puls Vær varsom-plakaten da de intervjuet Bohwims åpenbart mindreårige sønn og spurte han hva han synes om at moren er en milf.
Oppsummert. Uten NRK2 (og radiotilbudet) ville det vært vanskelig å forsvare et linsensfinansiert NRK. Dagens Puls-sending bekrefter mistanken om at NRK1 er en underholdningskanal som konkurrerer i samme marked som TV2 og TVNorge. Ideen om å forene letthet og opplysning er død.
NRK1s puls forsvinner under en hud av plast.
Hos familien Gjørmepreik sees det ikke mye fjernsyn, men kveldens Puls ble imøtesett med en viss forventning. For seks måneder siden ble familien utvidet med en datter, og tema i kveldens "Puls" skulle være noe i retning av kvinnekroppen etter graviditet. Altså burde vi være i målgruppen, altså burde vi kunne ha noe å lære, ja, vi burde kunne kjenne oss igjen.
Dessverre skulle det vise seg at NRK1 døde denne kvelden. Første stikkord i sendinga var de såkalte yummy mummies, altså unge, seksuelt attraktive mødre. Komiker Pernille Sørensen kom i studio til Helene Sandvig og måtte svare på om hun følte seg yummy.
Og så kom det. Den ellers så sindige reporter Arild Opheim hadde gått til Grünerløkka for å spørre menn (fortrinnsvis med barnevogn) hvor lang tid de syntes det var rimelig at kvinnene deres fikk restituere seg etter fødselen. Poenget? At herrene skulle le et brummende hø-hø! og si at kjerringa får se å være tilbake i bingen etter fjorten dager. Maks.
Det er vanskelig å tenke seg en verre forfalting av temaet kvinnekropp og graviditet. Man kan vanskelig tenke seg en bedre måte enn dette for å opprettholde all verdens kjønnsstereotypier og sementere et bilde av den oksekåte maskuliniteten, motsetningen til den svake kvinnenaturen som blir sliten av å føde barn.
Samme hvor mye ironi man beskytter seg bak, samme hvor uhøytidelig og uforpliktende det er å svare på en enquete i Birkelunden, kommer man ikke unna at denne tilnærmingen til saken er dypt reaksjonær.
Men programmet, som nå heldigvis er slutt, skulle synke dypere. I serien smakløse amerikanske urbanslang-uttrykk tok Sandvig også for seg de såkalte milf-erne. Hvem er de, disse mødrene som får lange blikk etter seg av tenåringssønnens kompiser? Redaksjonen oppsøkte forfatter Alexia Bohwim, aktuell med den sikkert utmerkede romanen "Milf". Etter Gjørmepreiks syn brøt Puls Vær varsom-plakaten da de intervjuet Bohwims åpenbart mindreårige sønn og spurte han hva han synes om at moren er en milf.
Oppsummert. Uten NRK2 (og radiotilbudet) ville det vært vanskelig å forsvare et linsensfinansiert NRK. Dagens Puls-sending bekrefter mistanken om at NRK1 er en underholdningskanal som konkurrerer i samme marked som TV2 og TVNorge. Ideen om å forene letthet og opplysning er død.
NRK1s puls forsvinner under en hud av plast.
søndag 5. september 2010
To dikt av Wyslawa Szymborska
Wyslawa Szymborska blei fødd i Krakow i Polen i 1923. Ho bur der framleis. I 1996 vart ho tildelt Nobels litteraturpris. Dikta nedanfor er frå samlinga Her som kom i 2009. Dei er omsett frå svensk av meg.
Tenåring
Eg – ein tenåring?
Om ho stod framføre meg, her og nå,
burde eg då helse på henne som ei av dei næraste,
sjølv om ho for meg er så fjern og framand?
Felle ei tåre, kysse panna hennar
av den eine grunnen
at vi er fødde på same dag?
Så mykje er ulikt mellom oss
at berre beina i kroppen kan vere dei same,
skallens velving, augehola.
Ja, jamvel augo hennar er liksom større,
augevippane lengre, ho er lengre av vokster,
og heile kroppen fint innhylla
i slett og feilfri hud.
Visst har vi felles slektningar og vener,
men i verda hennar er nesten alle i live,
og i mi nesten ingen
frå den felles krinsen.
Så mykje skil oss,
så ulike saker tenkjer vi og seier.
Ho veit så lite,
men gjer det med ei fast tru verdt ei betre sak.
Eg veit så mykje meir,
men slett ikkje så sikkert.
Ho viser meg nokre dikt,
skrivne med ei pynteleg handskrift
som eg ikkje har skrive med på årevis.
Eg les desse dikta, les.
Tja, kanskje eitt kunne vorte til noko
viss vi kutta det ned
og retta det opp her og der.
Resten lovar ikkje bra.
Samtalen køyrer seg fast.
På den vesle klokka hennar er tida uviss og billig.
På mi dyrare, og eksakt.
Til avskil ingen ting, ein upersonleg lått
og inga blanke augo.
Ikkje før ho blir borte
og i hastverken gløymer skjerfet sitt.
Eit skjerf av ekte ull,
med fargerike render,
som mora vår
har strikka til ho.
Eg har det her enno.
Mitt vanskelege liv med minnet
Eg er eit dårleg publikum for minnet mitt.
Ho vil at eg jamt og trutt skal høyre på henne,
og eg vrir meg, strever,
høyrer, høyrer ikkje,
eg går ut, kjem attende, går ut att.
Ho vil bruke all merksemd og tid på tiltalen.
Då eg søv gjer ho det lett som ingen ting.
Om dagen går det i rykk og napp, og det likar ho ikkje.
Ho stikk ivrig til meg gamle brev og bilete,
tek opp viktige og uviktige hendingar,
leier auget til augeblink eg har blunda for,
ho buset dei med mine avlidne.
I forteljingane hennar er eg alltid yngre.
Det er fint, kvifor heile same tema?
Kvar spegel har for meg sine eigne helsingar.
Ho blir arg når eg drar på akslene.
Med hemnlyst drar ho fram nederlaga mine,
som har vore vanskelege, men seinare lette å gløyme.
Ho ser meg i augo, ventar på kva eg vil seie.
Trøyster til slutt: det kunne vore verre.
Ho vil at eg skal leve berre for og med henne.
Aller helst i eit mørkt og lukka rom,
men i mine planar skin framleis ei nåtidig sol,
på dei aktuelle skyene, langs dei vegane eg går.
Iblant får eg nok av selskapet hennar.
Eg foreslår at vi går kvar vår veg. Frå no, ein gong for alle.
Då ler ho sin medkjenslelått,
for ho veit at den avgjersla ville ramt sjølv meg.
Tenåring
Eg – ein tenåring?
Om ho stod framføre meg, her og nå,
burde eg då helse på henne som ei av dei næraste,
sjølv om ho for meg er så fjern og framand?
Felle ei tåre, kysse panna hennar
av den eine grunnen
at vi er fødde på same dag?
Så mykje er ulikt mellom oss
at berre beina i kroppen kan vere dei same,
skallens velving, augehola.
Ja, jamvel augo hennar er liksom større,
augevippane lengre, ho er lengre av vokster,
og heile kroppen fint innhylla
i slett og feilfri hud.
Visst har vi felles slektningar og vener,
men i verda hennar er nesten alle i live,
og i mi nesten ingen
frå den felles krinsen.
Så mykje skil oss,
så ulike saker tenkjer vi og seier.
Ho veit så lite,
men gjer det med ei fast tru verdt ei betre sak.
Eg veit så mykje meir,
men slett ikkje så sikkert.
Ho viser meg nokre dikt,
skrivne med ei pynteleg handskrift
som eg ikkje har skrive med på årevis.
Eg les desse dikta, les.
Tja, kanskje eitt kunne vorte til noko
viss vi kutta det ned
og retta det opp her og der.
Resten lovar ikkje bra.
Samtalen køyrer seg fast.
På den vesle klokka hennar er tida uviss og billig.
På mi dyrare, og eksakt.
Til avskil ingen ting, ein upersonleg lått
og inga blanke augo.
Ikkje før ho blir borte
og i hastverken gløymer skjerfet sitt.
Eit skjerf av ekte ull,
med fargerike render,
som mora vår
har strikka til ho.
Eg har det her enno.
Mitt vanskelege liv med minnet
Eg er eit dårleg publikum for minnet mitt.
Ho vil at eg jamt og trutt skal høyre på henne,
og eg vrir meg, strever,
høyrer, høyrer ikkje,
eg går ut, kjem attende, går ut att.
Ho vil bruke all merksemd og tid på tiltalen.
Då eg søv gjer ho det lett som ingen ting.
Om dagen går det i rykk og napp, og det likar ho ikkje.
Ho stikk ivrig til meg gamle brev og bilete,
tek opp viktige og uviktige hendingar,
leier auget til augeblink eg har blunda for,
ho buset dei med mine avlidne.
I forteljingane hennar er eg alltid yngre.
Det er fint, kvifor heile same tema?
Kvar spegel har for meg sine eigne helsingar.
Ho blir arg når eg drar på akslene.
Med hemnlyst drar ho fram nederlaga mine,
som har vore vanskelege, men seinare lette å gløyme.
Ho ser meg i augo, ventar på kva eg vil seie.
Trøyster til slutt: det kunne vore verre.
Ho vil at eg skal leve berre for og med henne.
Aller helst i eit mørkt og lukka rom,
men i mine planar skin framleis ei nåtidig sol,
på dei aktuelle skyene, langs dei vegane eg går.
Iblant får eg nok av selskapet hennar.
Eg foreslår at vi går kvar vår veg. Frå no, ein gong for alle.
Då ler ho sin medkjenslelått,
for ho veit at den avgjersla ville ramt sjølv meg.
mandag 30. august 2010
Litteratur og nettaviser
Denne uka har Gjørmepreiks nettansvarlige for første gang vært på nippet til å kjøpe bil. Selv om man egentlig bare skulle lese bokanmeldelser hos landets regionaviser.
Hendelsen inntraff da man skulle gå fra kulturforsiden til boksiden på hjemmesiden til Bergens Tidende eller Adresseavisen (det er ikke viktig hvem av dem som er skyldig, man skal ikke henge ut, men beskytte sine kilder). Hvorom allting er; da den aktuelle nettsiden åpnet seg, åpenbarte seg ikke aktuelle anmeldelser, men et bilde av en bil (en Ford?) som ikke bare fylte hele skjermen, men som fordret en lang og omstendelig rulling nedover skjermen før den aktuelle anmeldelsen av en tre måneder gammel roman kom til syne.
På Aftenbladet.no finner man ingen litteraturanmeldelser under bokfanen. Ingen. Kvinnelige lesere kan imidlertid glede seg over at en moteriktig poncho kun koster 199; hos H&M. Altså mindre enn en innbundet roman!
Adressa.no er på sin side fortsatt opptatt av Knausgårds "Min kamp 4", og dessuten mener de at Mikael Nyquists "Når barnet har lagt seg" (lansert av CappelenDamm 5.1.2010) - fremdeles er aktuell.
Dette er opplevingar som gjør at nettleseren (les: undertegnede) går og legger seg under en deilig, knitrende dyne av papiraviser.
Hendelsen inntraff da man skulle gå fra kulturforsiden til boksiden på hjemmesiden til Bergens Tidende eller Adresseavisen (det er ikke viktig hvem av dem som er skyldig, man skal ikke henge ut, men beskytte sine kilder). Hvorom allting er; da den aktuelle nettsiden åpnet seg, åpenbarte seg ikke aktuelle anmeldelser, men et bilde av en bil (en Ford?) som ikke bare fylte hele skjermen, men som fordret en lang og omstendelig rulling nedover skjermen før den aktuelle anmeldelsen av en tre måneder gammel roman kom til syne.
På Aftenbladet.no finner man ingen litteraturanmeldelser under bokfanen. Ingen. Kvinnelige lesere kan imidlertid glede seg over at en moteriktig poncho kun koster 199; hos H&M. Altså mindre enn en innbundet roman!
Adressa.no er på sin side fortsatt opptatt av Knausgårds "Min kamp 4", og dessuten mener de at Mikael Nyquists "Når barnet har lagt seg" (lansert av CappelenDamm 5.1.2010) - fremdeles er aktuell.
Dette er opplevingar som gjør at nettleseren (les: undertegnede) går og legger seg under en deilig, knitrende dyne av papiraviser.
Lansering av Lirhus på House of Foundation
Fredag 27/8 hadde det alltid pulserende House of Foundation i Møllebyen i Moss ekstra mye puls i anledning Agnar Lirhus' nye roman. Videokunstner Markus Stabel vernisserte også sin utstilling "E.I.", og bandet Human Heat sørget for tonefølge.
Audiatur-bokhandelen, husets, ja, hele byens stolthet, var fylt til siste gardintrapp da mosseforfatter Lirhus lanserte sin fjerde roman "Affektlære" (Oktober).
Stemningen ble ikke lite lystig da forfatteren leste kapittel to fra boka, en beskrivelse av "... den lille byen han kom fra" - hovedpersonen som studerer ved Musikkhøgskolen og spiller i band med svært talentfulle rockemusikanter. Lirhus' skildring av hvordan ungdommene trakk hjem til foreldrenes hus, til hager med epletrær, til gutterom som hadde stått tomme hele studieåret med sine plakater av Tower of Power og Rolling Stones, men som nå igjen ble fylt av sigarettrøyk og høytflygende diskusjoner av Kafka, EU og sekstiåttere, alt dette som var så gjenkjennelig, vakte allmenn humring og voldsom applaus.
Ja, Gjørmepreiks utsendte kan slå fast at Agnar Lirhus' roman møtes med forventning på hjemmebane.
Audiatur-bokhandelen, husets, ja, hele byens stolthet, var fylt til siste gardintrapp da mosseforfatter Lirhus lanserte sin fjerde roman "Affektlære" (Oktober).
Stemningen ble ikke lite lystig da forfatteren leste kapittel to fra boka, en beskrivelse av "... den lille byen han kom fra" - hovedpersonen som studerer ved Musikkhøgskolen og spiller i band med svært talentfulle rockemusikanter. Lirhus' skildring av hvordan ungdommene trakk hjem til foreldrenes hus, til hager med epletrær, til gutterom som hadde stått tomme hele studieåret med sine plakater av Tower of Power og Rolling Stones, men som nå igjen ble fylt av sigarettrøyk og høytflygende diskusjoner av Kafka, EU og sekstiåttere, alt dette som var så gjenkjennelig, vakte allmenn humring og voldsom applaus.
Ja, Gjørmepreiks utsendte kan slå fast at Agnar Lirhus' roman møtes med forventning på hjemmebane.
Bjørn Aamodts Avskjed er ute
Den store men beskjedne poeten Bjørn Aamodt etterlot seg et manus da han døde våren 2006. Nå er det publisert, og boka Avskjed er en litterær begivenhet.
Tom Egil Hverven i Klassekampen skriver at "Bjørn Aamodt har skrevet et av norsk litteraturhistories beste dikt - om sin avdøde hund, boxeren Frodo."
Dette må leses!
Tom Egil Hverven i Klassekampen skriver at "Bjørn Aamodt har skrevet et av norsk litteraturhistories beste dikt - om sin avdøde hund, boxeren Frodo."
Dette må leses!
tirsdag 17. august 2010
Snill kamp fem
Høsten kommer som kjent tidsnok. Og denne høsten bærer med seg svaret på hvordan Karl Ove Knausgårds romanmonster ”Min kamp” vil bli husket i den nære, norske litteraturhistorien. Bind seks er annonsert for utgivelse i september, og etter det femte står det klarere enn noen sinne at finalen må være knallsterk for at ikke prosjektet skal ende i noe middels og forglemmelig.
”Min kamp. Femte bok” er allerede omtalt som en stor studentroman – det vil si en fortelling i tradisjonen fra Mykle, om en ung manns famling fra pub til pub, fra eksamen til eksamen, fra kjæreste til kjæreste og så videre.
Romanen forteller om Karl Oves 14 år i Bergen fra 1988 til 2002, da han som vi husker fra første bok, reiste til Stockholm for å starte et nytt liv etter et havarert ekteskap. 14 år er lang tid, og for Knausgårds del rommet de blant annet forfatterstudier og famlende forsøk på å etablere seg som kritiker, men også knallsuksess som romandebutant i 1998 og tomheten etterpå.
I likhet med de fire første Min kamp-bøkene er også denne organisert rundt noen spenningsdrivende motorer – noe som demonstrerer at vi har å gjøre med nettopp romaner. En av motorene kan sies å være Karl Oves kamp for å skape litteratur, eller rydde seg en plass i det litterære landskapet.
Det første året i Bergen er Knausgård student ved Skrivekunstakademiet. Han skildrer medstudenter og forfatterlærerne Ragnar Hovland og Jon Fosse, senere møter han Espen Stueland og Tore Renberg som blir nære venner og forfatterkolleger. Men ingen av møtene eller livsfasene er beskrevet med samme eksistensielle risiko som leseren følte så brennende i bind en og to.
Den viktigste fortellermotoren i romanens siste del er knyttet til kjærlighet og utroskap. Da leser vi selvsagt som besatt, akkurat som vi gjør med en hvilken som helst dramatisk samlivsroman. Men vi savner mer essayistisk selvrefleksjon og flere kløktige kryss av tid.
”Min kamp. Femte bok” er snill mot alle involverte – også sin opphavsmann. Kanskje tyder det på at utgravingen av den innerste kjernen ikke har vært det viktigste denne gangen. Eller kanskje betyr det at Knausgård vil spare litterært krutt til bind seks.
Karl Ove Knusgård
Min kamp. Femte bok.
Roman
607 sider
Forlaget Oktober
”Min kamp. Femte bok” er allerede omtalt som en stor studentroman – det vil si en fortelling i tradisjonen fra Mykle, om en ung manns famling fra pub til pub, fra eksamen til eksamen, fra kjæreste til kjæreste og så videre.
Romanen forteller om Karl Oves 14 år i Bergen fra 1988 til 2002, da han som vi husker fra første bok, reiste til Stockholm for å starte et nytt liv etter et havarert ekteskap. 14 år er lang tid, og for Knausgårds del rommet de blant annet forfatterstudier og famlende forsøk på å etablere seg som kritiker, men også knallsuksess som romandebutant i 1998 og tomheten etterpå.
I likhet med de fire første Min kamp-bøkene er også denne organisert rundt noen spenningsdrivende motorer – noe som demonstrerer at vi har å gjøre med nettopp romaner. En av motorene kan sies å være Karl Oves kamp for å skape litteratur, eller rydde seg en plass i det litterære landskapet.
Det første året i Bergen er Knausgård student ved Skrivekunstakademiet. Han skildrer medstudenter og forfatterlærerne Ragnar Hovland og Jon Fosse, senere møter han Espen Stueland og Tore Renberg som blir nære venner og forfatterkolleger. Men ingen av møtene eller livsfasene er beskrevet med samme eksistensielle risiko som leseren følte så brennende i bind en og to.
Den viktigste fortellermotoren i romanens siste del er knyttet til kjærlighet og utroskap. Da leser vi selvsagt som besatt, akkurat som vi gjør med en hvilken som helst dramatisk samlivsroman. Men vi savner mer essayistisk selvrefleksjon og flere kløktige kryss av tid.
”Min kamp. Femte bok” er snill mot alle involverte – også sin opphavsmann. Kanskje tyder det på at utgravingen av den innerste kjernen ikke har vært det viktigste denne gangen. Eller kanskje betyr det at Knausgård vil spare litterært krutt til bind seks.
Karl Ove Knusgård
Min kamp. Femte bok.
Roman
607 sider
Forlaget Oktober
Abonner på:
Innlegg (Atom)