Dylan hyller Petty

Under en konsert i Denver, Colorado, lørdag 21. oktober, spilte Bob Dylan gledelig nok en versjon av Tom Pettys "Learning to fly". Den dukket opp som aller, aller siste låt, låt nummer 21, etter "Ballad of a thin man".
 
Dylan starta høstdelen av 2017-turneen sin den 13. oktober, mindre enn to uker etter at Petty døde. Det har med andre ord ligget i lufta at han ville spille en Petty-låt, men mange ble nok litt overraska over "Learning to fly". Hvorfor velger Dylan en så stor Petty-hit? Hvorfor ikke en enda mer sjelfull, naken låt full av sårhet, for eksempel "Wildflowers" eller "It'll all work out"?
 
Dylans versjon av «Learning to fly» virker iallfall gjennomført, seriøs og god, skal vi dømme etter publikumsopptak på YouTube. Han synger svært godt, helt i samsvar med originalens sangmelodi. Charlie Sextons gitarer høres som en beskjeden etterlikning av Mike Campbell, men ingen bleik kopi, og George Recile er god som alltid.
 
Dermed kan vi si at Dylan slo Wilco i øvelsen Tom Petty-hyllest. Jeff Tweedy valgte nok en artigere låt ("The Waiting"), men han glemte teksten, lo litt ironisk, og ga ikke tolkningen et anstrøk av hyllest. Men Bob, altså, spilte på en måte som samsvarer med orda han leverte til Rolling Stone allerede da det første budskapet om Pettys død begynte å svirre:
 
«It's shocking, crushing news. I thought the world of Tom. He was a great performer, full of the light, a friend, and I’ll never forget him.»
 
Altså: the good ol' days may not return/ And the rocks might melt and the sea may burn. Men Bob holder liv i Tom på scenen.  

 

På veggane

Alt menneska har på
veggane
sorga og skjønnheita
ser eg på

Ein sommarfuglplansje
med franske tekstar
vitskaplege namn

Eit portrett av ein
mann
frå 1910

Ei treskei skore ut av
eit stykke bjørk
for 70 eller var det 80 år
sidan
av ein friar
som er gløymt av alle
unntatt ei
men ho er daud
ser eg på

Og desse kvite rammene
abstrakte litografi
barneteikningane frå fredag
(mens) eg ventar

(er redd for det eg ventar)

Gjørmepreiks fem favoritter i anledning Stones i Oslo

1) "Lovin cup" - for en beautiful Buzz!


2) "100 years ago" - fordi det er wise not to grow up. Og Charlie! Alltid Charlie Watts!


3) "Torn and Frayed"- fordi slidegitaren ruller som en poetisk buss, en niteliner på vei til Paris.


4)  "Gimme Shelter" - fordi den minner om at rock var skummelt på 60-tallet.
 

5) "The Worst" - fordi vi blir rørt når Keef insisterer på å være evil and mean.

70 år med poetisk blikk

Vi håper Arne Ruste ble feiret med en skikkelig fest hjemme i Son da han fylte 70 tidligere i år. En sprakende rakettoppskyting kunne også vært på sin plass, som markering av poesien, av uendeligheten over oss og den konkrete hverdagen vår. For alt dette fins i Arne Rustes rike og tilgjengelige poetiske forfatterskap. Det vet vi ved selvsyn fordi forlaget Tiden har markert jubilanten på sitt vis. Den vakre utgivelsen “Kretsløp” inneholder Rustes dikt i utvalg, nesten hele produksjonen, fra debuten i 1973, via den hittil siste diktsamlingen “Søsken for en tid” (2001) til nye, tilfeldige dikt hvorav det siste er datert januar 2012. “Kretsløp” er blant annet en demonstrasjon av hvordan den konkrete virkeligheten – alt det rare som livet består av, kan bli synlig på ny gjennom originalt språkarbeid, for eksempel slik: “Meitemarken, nærmere kommer du ikke guds inkarnasjon i jorden, guds tanke, tunge og tarm”. Slik åpner samlingen “Indre krets” fra 1999, etter manges mening Rustes beste samling. Utgivelsen var spesiell da den kom, blant annet fordi det var forfatterens første publiserte dikt på 17 år, og den har forblitt en spesiell diktbok i norsk litteraturhistorie. Her slår den språklige kvaliteten oss i øynene, kjærligheten til verden likeså. “Indre krets” er “noe så uvanlig som en umiddelbart kanonisert diktsamling”, skriver Espen Stueland, med henvisning til den gode kritikken, i sitt perspektivrike etterord. Han spør også hvordan en poet som Ruste kan plasseres litteraturhistorisk når diktene avstår fra å være bare nyenkle, bare politiske eller bare naturromantiske. En mulig karakteristikk av denne poesien er at den føyer sammen det naivt nysgjerrige og innsiktsfulle, det kloke. Kanskje skaper Arne Rustes dikt sin egen kategori. De er ikke forutsigbare, ikke entydige, og de er absolutt ikke utilgjengelige. Isteden lager de sine egne kretsløp med motiver av dyr, epletrær, hus og huskelapper; rekvisitter i livene våre tegnet med det samme språket som vi hver dag bruker i forsøket på å forstå livene våre. Arne Ruste Kretsløp Dikt 1973-2012 461 sider. Tiden.

Å nekte eller satse

Per Pettersons nye roman “Jeg nekter” vil bli lest med stor innlevelse i mange tiår framover. Den er humanistisk og åpen, den er formfullendt, men ikke fullstendig selvforklarende. Den er stor litterær kunst. Det er ni år siden Pettersons gjennombrudd med “Ut og stjæle hester”, og fire år siden han mottok Nordisk råds litteraturpris og Kritikerprisen for “Jeg forbanner tidens elv”. I likhet med “Ut og stjæle hester” handler “Jeg nekter” om at fortiden aldri vil forsvinne. Men i høstens roman er et myntkast like sentralt for handlingen som et vådeskudd og skyggene fra krigen var i “Ut og stjæle hester”. Til tross for grov vold og mishandling er “Jeg nekter” altså først og fremst en antydende roman om vennskap, om forholdet mellom folk. Vennene er Jim og Tommy som vokste opp i samme bygd på Romerike på 1960-tallet. Som 18-åringer gikk de hvert til sitt, men i åpningen av romanen krysses veiene deres. Boken er fortalt vekselvis av Jim og Tommy, men også Tommys søster Siri fører ordet i noen kapitler, det gjør også en nokså allvitende forteller. Historien er altså sett fra fire vinkler, noe som gjør at perspektivene kan vise fram nærheten mellom karakterene. Det skjer blant annet i den sentrale scenen på skøyteisen der vennskapet skjærer seg: “Og det ville gå gærent, det kjente de begge, eller iallfall kjente Jim det, så med vilje eller ikke vilje slo han ut med den høyre armen”. Slik anskueliggjør fortelleren nærhet til både Jim og Tommy og at det fins grenser for hva romanen kan vite. “Jeg nekter” borer i mange klassiske Petterson-motiver: Forholdet mellom far og sønn, kvinner som bryter seg ut av trange liv, og de store temaene vilje, valg og tilfeldigheter og følelsen av mindreverd. Jeg tror tittelen bør leses i en eksistensfilosofisk sammenheng; hvor fritt er et valg? Hva styrer oss, og hva skjer hvis noe vi ikke er herre over, tar over for virkeligheten? Fordi romanen sender leseren inn i store spørsmål om det å være menneske, men unnlater å gi klare svar, er det bare å lese igjen og igjen, med stadige støt av litterær lykke og forståelse. Per Petterson Jeg nekter Roman 294 sider Forlaget Oktober

Sørgesang for fabrikken

Utgivelsen av den praktfulle dikt- og fotoboken Min Buick er lastet med skjedde så å si på samme kalenderblad som eierne av M. Peterson & søn – gode, gamle cellulosen, erklærte at de skulle proppe igjen pipa og stenge porten for godt. Det var kanskje en tilfeldighet, men hvis noen nå skulle gå rundt og føle tomhet i en by uten mosselukt, er det trøst å finne mellom disse permene. Det er to år siden Dagbladets Tom Stalsberg og Lars Eivind Bones sammen med Lars Saabye Christensen beskrev den norske, populærkulturelle drømmen om jukeboxenes Amerika i "Men Buicken står her fremdeles". I kjølvannet av utgivelsen dro forfatterne på turne, i samarbeid med Arbeidernes Opplysningsforbund (AOF), til et utvalg kantiner på norske bedrifter fra Fredrikstad til Kirkenes og bortenfor. "Min Buick er lastet med er" den kreative merverdien av turneen. Fotografiene viser maskindeler, hender og kjøleskap fra fabrikker og kantiner, i seg selv små og store fortellinger. Tekstene er blitt til underveis, påstås det i forordet, men kvaliteten sier oss at inntrykkene er bearbeidet grundig av poetene. Her er mange sørgesanger, men sjelden uten munter undertone. Her er det solidaritet – oppfordringer til å ta samse tak, men også skeivt blikk på den arbeideren som må redde seg selv. Og her er assosiasjoner og nye assosiasjoner i en tilgjengelig poesi som løfter leserens blikk og tanke. Fellesskapsidealet skjærer inn i virkeligheten og viser seg bærekraftige i noen skånselløse dikt om 22. juli. Flere ganger under lesingen går tankene til Bjørn Aamodts forfatterskap, men hos buicken-trioen er det vesentlig at forfatterkollektivet kan kombinere alvor og skjemt, klisjé og originalitet, i et sammensatt kunstverk som på mange nivåer er en betydningsfull kommentar til samtiden. Designen ved Andreas Bache-Wiig burde vært premiert med egen terning; sju prikker! Min Buick er lastet med peker på det som er vakkert ved arbeidet, hverdagen, drømmen, og den snakker til alle som vet hva et respatexbord og en røykepause er verdt. Lars Saabye Christensen, Tom Stalsberg, Lars Eivind Bones Min Buick er lastet med dikt og fargefotografier 171 sider Aschehoug

Erling Lægreid er død

Fredag kom melding om at Erling Lægreid er borte.
Difor sender eg ut bursdagsteksten eg skreiv då han fylte 70, hausten 2009. Verdsveven og lesarane får ha meg orsaka at eg ikkje redigerer posten i lys av den siste, djupt triste hendinga.
Ein gong fekk eg snakka med han og trur eg gitt uttrykk for at han har vore viktig. Takk for tankane.




6. september 2009
Erling Lægreid og tida vår

I går fylte Erling Lægreid 70. Det tyder mellom anna at han skal på pensjon, at han skal vekk frå eteren og at ein epoke er over. Fredag fekk han om lag fire minutt i eit oppsummerande intervju hos Steinfeld i Dagsnytt Atten - eitt av magasinprogramma han har vore med å starte opp hos kringkatsinga i løpet av dei 40 åra han har halde til der. Eg har lytta gjennom alle Kulturnytt-sendingane denne veka, heile Ukeslutt og sett Laurdagsrevyen i håp om at han skulle bli nemt. Ikkje eit ord. Eg synest eg kan høyre diskusjonen i Dagsrevy-redaksjonen då dei la planane for helga: "Skulle vi ha noko magasinaktig på at Lægreiden går av? Han har jo vore her lenge, han er jo litt kjent."
"Nei, det er ikkje verdt det. Han er jo så gammal og sur, og så er det nynorsken hans, dessutan er det ingen av kjernesjåarane våre som bryr seg om han. Nei, det der får P2 ta seg av."
Eg har lese fleire enn sju aviser i helga, det og med eit håp om finne eit lite portrett ein stad. Og eg fann - eitt. I Dag og tid. Der har Agnes Ravatn skrive flott om kvifor det er lurt å leve kompromisslaust og utan lojalitet til redaksjonar og kjelder. Eg lo av historia om korleis han fekk hybel på vestkanten då han kom til Oslo. Dessutan brukte ho eit avsnitt på "Du bestemmer sjøl når det skal gjøre vondt" frå hesteboka til Petterson.
Og eg har googla det eg har vore kar om. Til slutt fann eg laurdagsutgåva av Sogn Avis, med Erling på framsida. Eg registrerte meg som brukar av nettutgåva for å få lese intervjuet. Der har vi ei stolt lokalavis som ikkje teier der andre held kjeft! Kva han skal gjere på måndag? "Eg skal gå gjennom hundrevis av råstoffopptak som eg har på kontoret. Difor får eg behalda kontoret mitt ein periode framover. Eg har veldig mykje råstoff som eg skal registrera. NRK sletta diverre veldig mykje materiale på 70- og 80-talet og det kan henda at ein del av det eg vil finna vil ha stor historisk verdi."
Men sjølv Sogn Avis kan ta feil, til dømes her kor dei tek vel hardt i: "I dag blir Noreg teppebomba med Lægreid, blant anna gjennom portrettintervju i ein del av dei større avisene i Noreg."

Eg veit ikkje kva ein kan gjere for at ting ikkje skal ta slutt, men eg veit at eg vil komme til å sakne. Meir enn ein gong dei siste par åra har eg vitja nettradiosida til NRK Gull på leiting etter den uforgløymelege Søndagsavisa då Andrea Bræin Hovig og Finn Skårderud var gjestar i samband med ei oppsetting av Romeo og Julie på Det Norske. Dei snakka om kjærleiken, rett og slett, og samtalen berre glei av garde, spørsmåla til Lægreid opna tankar, og tankane fletta seg i kvarandre, og dei fann eit felles språk, slik at rytmen i praten stod i stil med emnet dei drøfta. Slik radio skulle vore gitt ut på plate, eller i det minste på ein gullkanta podcast.

Og jo meir eg tenkjer på det, dess klårare står det føre meg at pensjonsdagen til Erling Lægreid råkar eit punkt i historia der noko er i ferd med å endrast. Det er ei veke til valet, linsensen er eit nokså heitt tema, og NRK får motstandarar av å selje VM i fotball. Og sentrum av Nurge ligg i Oslo og her snakkar og tenkjer vi som ei balanding av ein sjeføkonom og Jonas Gahr Støre. Og periferi er så langt uti utkanten at han ikkje er til å få auge på.
Og Lægreid som ikkje held ut dumme folk, må se å få seg ein drøss arvtakarar som kan seie ting slik dei er. På fleire nivå.