I Svenska Dagbladet har Björn Håkanson skrevet kommentaren "Akademin utestänger poesien" (28.9.). Han mener det er på tide at en poet får Nobelprisen i litteratur. Faktum er enkelt:
De siste 13 åra har bare prosaen - aldri poesien, blitt funnet prisen verdig. Men sist gang det skjedde var det jo veldig hyggelig, da, at Gjørmepreiks personlige favoritt, polske Wizława Szymborska, ble hedret.
I morgen klokka 12.00 mener vi derfor at disse bør hedres:
1) Tomas Tranströmer - selv om den siste boka hans er noe kitchy.
2) Robert Hass - fordi han i poesi og essayistikk har tegnet landskaper og skapt utrolig fine ting med språk.
3) Åpen plass for gjørmeleseren, fyll inn din poesifavoritt .....................
(her kan man føre inn navn som Les Murray eller Adonis, hvis man vil følge bookmakerne, eller man kan finne på noe eget: Tony Harrison!)
onsdag 6. oktober 2010
torsdag 23. september 2010
Etterlyst: poesikritikk
Gjørmepreik har tidligere dreid seg om den svært varierende litteraturkritikken som er å finne i norske medier. Det fins selvfølgelig rom for god tenking om litteratur både her og der i det norske medielandskapet, men man skal lete lenge for å finne en lokal- eller regionavis som gir kritikk prioritet i spalter og nettutgaver.
Årsaken er enkel. I den digitaliserte medievirkeligheten er lesernes aktivitet lett målbar. Aviser og andre medier veit at ord som "pupp", "sexlek" og "rompestunt" gir flere klikk enn en overskrift som "Debut med sobert, lyrisk uttrykk".
I gamledager, da abonnenter var lojale og fingerspissene farget av trykksverte, het det i avisredaksjonene at sjakkspalten var like hellig som "Dagen i dag"-seksjonen, for hvis man tuklet med det, ville de faste leserne si opp avisa på dagen.
Det foreligger ennå ikke så mye statistikk over hva folk fyller sin iPad og Kindle med. Hos Aamzon fyller Stieg Larsson de tre øverste plassene på lista over de mest populære betalte "kindlebooks". Illiaden når sjuendeplass på en tilsvarende liste over gratisbøker, mens The Economist er det mest solgte e-magasinet.
Konservative valg, altså. Men under overflaten lurer Anders Hegers enkle innsikt: "Får du spill og porno på det, vil dingsen slå an."
Om en tydelig og relevant poesikritikk kan redde oss fra pornoen? Ja, så avgjort.
Og Gjørmepreik vil dokumnetere det etter lunsj.
Årsaken er enkel. I den digitaliserte medievirkeligheten er lesernes aktivitet lett målbar. Aviser og andre medier veit at ord som "pupp", "sexlek" og "rompestunt" gir flere klikk enn en overskrift som "Debut med sobert, lyrisk uttrykk".
I gamledager, da abonnenter var lojale og fingerspissene farget av trykksverte, het det i avisredaksjonene at sjakkspalten var like hellig som "Dagen i dag"-seksjonen, for hvis man tuklet med det, ville de faste leserne si opp avisa på dagen.
Det foreligger ennå ikke så mye statistikk over hva folk fyller sin iPad og Kindle med. Hos Aamzon fyller Stieg Larsson de tre øverste plassene på lista over de mest populære betalte "kindlebooks". Illiaden når sjuendeplass på en tilsvarende liste over gratisbøker, mens The Economist er det mest solgte e-magasinet.
Konservative valg, altså. Men under overflaten lurer Anders Hegers enkle innsikt: "Får du spill og porno på det, vil dingsen slå an."
Om en tydelig og relevant poesikritikk kan redde oss fra pornoen? Ja, så avgjort.
Og Gjørmepreik vil dokumnetere det etter lunsj.
tirsdag 21. september 2010
Pedro på radio - et minne
Det er ikke lenger sommer. Men høst.
Derfor må det være lov å mimre, se tilbake på tida som har gått, tørke en tåre for det som ikke kommer igjen. Slike ting.
I sommer kunne vi på NRK radio i mange uker høre programposten "Sommer i P2". Det var en blåkopi av det tradisjonsrike, svenske radiokonseptet "Sommar i P1", som visstnok så dagens sommarljus første gang i 1959. I Sverige er radioens sommerprating møtt med forventning og visse kvalitetskrav. Stort var det å oppdage - under en Skåne-ferie i år, at Aftonbladet faktisk anmelder hver eneste sommarsending. De kommenterer musikkvalg, setninger og radiostemme, de gir karakter og grundig vurdering over nesten 1/1 avisside.
Ikke alle sommerpraterne var verdt å lytte til i år. Ikke i norsk P2, sikkert heller ikke i Sverige. Men en var spesiell.
Den 14. august snakket forfatteren Pedro Carmona Alvarez til oss. Og det regnet sikkert den dagen, men likefullt var det sommer, og sommer var også hans tema - iallfall ett av dem.
Jeg tenker på dette programmet med Pedro nå, når det er sein kveld, mørkt og september. Det jeg tenker på, er den totale tilstedeværelsen hans. Rytmen og tonen i stemmen hans som også er så særegen og gåsehudfremkallende når han leser egne dikt. Og jeg tenker på alvoret hans.
Hos Cohen: den dype betoningen av "diktet som et barberblad", kunstens alvor
På skolebesøk som voksen forfatter: den totale identifikasjonen hans med de følsomme elevene som er nysgjerrige på kunst, pluss bevisstheten om at han er "en gamling som står og preiker om noe de ikke fatter en dritt av"
Hos Springsteen: at han velger seg "Bobby Jean", med all den ekte sentimentaliteten det innebærer
I språket om vennene: at han beskriver en kompis av seg - Fredrik? - som nettopp har blitt far, og at Fredriks sms eller e-post til Pedro kan bli til å gråte av for meg, radiolytteren, fordi han - Pedro - kler den i ord og fraseringer som tilfører dybde
Queen knuser faen meg alle.
Det tenker jeg nå når vinduene mine er kølsvarte kvadrater som bare er speil i speil som suger meg til seg.
Derfor må det være lov å mimre, se tilbake på tida som har gått, tørke en tåre for det som ikke kommer igjen. Slike ting.
I sommer kunne vi på NRK radio i mange uker høre programposten "Sommer i P2". Det var en blåkopi av det tradisjonsrike, svenske radiokonseptet "Sommar i P1", som visstnok så dagens sommarljus første gang i 1959. I Sverige er radioens sommerprating møtt med forventning og visse kvalitetskrav. Stort var det å oppdage - under en Skåne-ferie i år, at Aftonbladet faktisk anmelder hver eneste sommarsending. De kommenterer musikkvalg, setninger og radiostemme, de gir karakter og grundig vurdering over nesten 1/1 avisside.
Ikke alle sommerpraterne var verdt å lytte til i år. Ikke i norsk P2, sikkert heller ikke i Sverige. Men en var spesiell.
Den 14. august snakket forfatteren Pedro Carmona Alvarez til oss. Og det regnet sikkert den dagen, men likefullt var det sommer, og sommer var også hans tema - iallfall ett av dem.
Jeg tenker på dette programmet med Pedro nå, når det er sein kveld, mørkt og september. Det jeg tenker på, er den totale tilstedeværelsen hans. Rytmen og tonen i stemmen hans som også er så særegen og gåsehudfremkallende når han leser egne dikt. Og jeg tenker på alvoret hans.
Hos Cohen: den dype betoningen av "diktet som et barberblad", kunstens alvor
På skolebesøk som voksen forfatter: den totale identifikasjonen hans med de følsomme elevene som er nysgjerrige på kunst, pluss bevisstheten om at han er "en gamling som står og preiker om noe de ikke fatter en dritt av"
Hos Springsteen: at han velger seg "Bobby Jean", med all den ekte sentimentaliteten det innebærer
I språket om vennene: at han beskriver en kompis av seg - Fredrik? - som nettopp har blitt far, og at Fredriks sms eller e-post til Pedro kan bli til å gråte av for meg, radiolytteren, fordi han - Pedro - kler den i ord og fraseringer som tilfører dybde
Queen knuser faen meg alle.
Det tenker jeg nå når vinduene mine er kølsvarte kvadrater som bare er speil i speil som suger meg til seg.
mandag 20. september 2010
Verdensmestere - årets tittel
I Danmark kommer i disse dager romanen "Verdensmestre" av forfatteren Nikolaj Zeuthen på forlaget Samleren. Boka er historien om en liten familie i København på 00-tallet, om å oppdra barn og leve familieliv med perfeksjon som eneste mål. Den er fortalt i tredjeperson flertall og er på mange måter en remake av George Perecs klassiker "Tingene - En historie fra sekstitallet" (1965).
I Norge har Tiden norsk forlag gitt ut Henrik H. Langelands roman "Verdensmestrene" om ett år, en by og fire familier, som det heter i forlagspresentasjonen.
Det er med andre ord fortsatt muligheter for å kapre tittelen "Verdensmesterne", hvis man skulle sitte inne med en historie om noen som hever seg enda høyere over gjennomsnittet.
I Norge har Tiden norsk forlag gitt ut Henrik H. Langelands roman "Verdensmestrene" om ett år, en by og fire familier, som det heter i forlagspresentasjonen.
Det er med andre ord fortsatt muligheter for å kapre tittelen "Verdensmesterne", hvis man skulle sitte inne med en historie om noen som hever seg enda høyere over gjennomsnittet.
onsdag 15. september 2010
Den nære sangen
Det hviler en vidunderlig letthet over Halvard Foynes seneste diktsamlinger. Letthet, undring og en smule uro.
I år foreligger knapt et halvt hundre sider poesi med utgivelsen Douglasgrana i Botanisk hage, men det er ikke dumt å lese den i forlengelsen av forfatterens tre foregående diktbøker, utgitt mellom 2005 og 2008. Da får man snart øye på sammenhenger, da kjenner man konturene av en kvartett.
De klassisk poetiske titlene I den tynne hinnen av tolket verden mellom oss (2007) og Der vind og lys rydder hverandre av veien (2008) antyder at betydningen ligger i de små skiftningene, i de ofte oversette detaljene.
Sånn er det også i årets Foynes-bok: ”Det meste passerer uten å etterlate spor”, heter det i et av samlingens sentrale dikt, som fortsetter: ”Trær som blir skadet, vokser seg ut av sårene”. Sporet etter at barken i en ask har lukket seg rundt en tjue år gammel greinfelling, blir i diktet sammenliknet med et utropstegn. Og plutselig har treet fått et slags stumt språk, og blikket i diktet har flyttet treet nærmere menneskene.
Foynes’ dikt handler ofte om å tolke, eller i det minste registrere, dette stumme språket i natur og minner. Samlingens eneste prosadikt, ”Været i Japan”, er en studie av nettopp den ufrivillige erindringen som ofte slår ned i en stakkar når han minst venter det.
Likevel virker ikke samlingen bare tilbakeskuende og mimrende. Her og der dukker det opp en navnløs ”hun” i diktene. Følelsene og refleksjonene hennes viser at hun står jeget i de andre tekstene svært nær, men tilstedeværelsen av det kvinnelige beriker tekstene og gjør dem større.
Den amerikanske poeten Robert Hass skrev en gang diktet ”Faint music”, om den svake musikken under alle ting, kanskje særlig under all elendigheten, som inngir en følelse av nåde. På sitt beste kan Halvard Foynes dikt avlytte den nære sangen som oftest blir overhørt.
I det kan leseren finne nåde.
Halvard Foynes
Douglasgrana i Botanisk hage
Dikt
48 sider
Gyldendal
I år foreligger knapt et halvt hundre sider poesi med utgivelsen Douglasgrana i Botanisk hage, men det er ikke dumt å lese den i forlengelsen av forfatterens tre foregående diktbøker, utgitt mellom 2005 og 2008. Da får man snart øye på sammenhenger, da kjenner man konturene av en kvartett.
De klassisk poetiske titlene I den tynne hinnen av tolket verden mellom oss (2007) og Der vind og lys rydder hverandre av veien (2008) antyder at betydningen ligger i de små skiftningene, i de ofte oversette detaljene.
Sånn er det også i årets Foynes-bok: ”Det meste passerer uten å etterlate spor”, heter det i et av samlingens sentrale dikt, som fortsetter: ”Trær som blir skadet, vokser seg ut av sårene”. Sporet etter at barken i en ask har lukket seg rundt en tjue år gammel greinfelling, blir i diktet sammenliknet med et utropstegn. Og plutselig har treet fått et slags stumt språk, og blikket i diktet har flyttet treet nærmere menneskene.
Foynes’ dikt handler ofte om å tolke, eller i det minste registrere, dette stumme språket i natur og minner. Samlingens eneste prosadikt, ”Været i Japan”, er en studie av nettopp den ufrivillige erindringen som ofte slår ned i en stakkar når han minst venter det.
Likevel virker ikke samlingen bare tilbakeskuende og mimrende. Her og der dukker det opp en navnløs ”hun” i diktene. Følelsene og refleksjonene hennes viser at hun står jeget i de andre tekstene svært nær, men tilstedeværelsen av det kvinnelige beriker tekstene og gjør dem større.
Den amerikanske poeten Robert Hass skrev en gang diktet ”Faint music”, om den svake musikken under alle ting, kanskje særlig under all elendigheten, som inngir en følelse av nåde. På sitt beste kan Halvard Foynes dikt avlytte den nære sangen som oftest blir overhørt.
I det kan leseren finne nåde.
Halvard Foynes
Douglasgrana i Botanisk hage
Dikt
48 sider
Gyldendal
mandag 13. september 2010
Ukens dikt
En värld är varje människa, befolkad
av blinda varelser i dunkelt uppror
mot jaget konungen som härskar över dem.
I varje själ är tusen själar fångna,
i varje värld er tusen världar dolda
och dessa blinda, dessa undre världar
är verkliga och levande, fast ofullgångna,
så sant som jag är verklig. Och vi konungar
och furstar av de tusen möjliga inom oss
är själva undersåtar, fångna själva
i någon större varelse, vars jag och väsen
vi lika litet fattar som vår överman
sin övaerman. Av deras död och kärlek
har våra egna känslor fått en färgton.
Som när en väldig ångare passerar
långt ute, under horisonten, där den ligger
så aftonblank. - Och vi vet inte om den
förrän en svallvåg når til oss på stranden,
först en, så ännu en och många flera
som slår och brusar til dess allt har blivit
som förut. - Allt är ändå annarlunda.
Så grips vi skuggor av en sällsam oro
när något säger oss at folk har färdats,
att några av de möjliga befriats.
Gunnar Ekelöf
av blinda varelser i dunkelt uppror
mot jaget konungen som härskar över dem.
I varje själ är tusen själar fångna,
i varje värld er tusen världar dolda
och dessa blinda, dessa undre världar
är verkliga och levande, fast ofullgångna,
så sant som jag är verklig. Och vi konungar
och furstar av de tusen möjliga inom oss
är själva undersåtar, fångna själva
i någon större varelse, vars jag och väsen
vi lika litet fattar som vår överman
sin övaerman. Av deras död och kärlek
har våra egna känslor fått en färgton.
Som när en väldig ångare passerar
långt ute, under horisonten, där den ligger
så aftonblank. - Och vi vet inte om den
förrän en svallvåg når til oss på stranden,
först en, så ännu en och många flera
som slår och brusar til dess allt har blivit
som förut. - Allt är ändå annarlunda.
Så grips vi skuggor av en sällsam oro
när något säger oss at folk har färdats,
att några av de möjliga befriats.
Gunnar Ekelöf
søndag 12. september 2010
Om Jonathan Franzens "Freedom" ...
... er sagt i Politiken:
"Romanen er fuld af vidunderligt velkonstruerede sætninger af en sådan kaliber, at man har lyst til at få dem korsstingsbroderet og hængt op på væggen.
Trods sin murstenstykkelse er ’Freedom’ ikke et bogstav for lang. Den tager sin tid at læse, men er det hele værd.
For det er en mesterligt skrevet og fortalt roman; en dyb og tilfredsstillende litterær oplevelse, som det har været værd at vente ni år på."
"Romanen er fuld af vidunderligt velkonstruerede sætninger af en sådan kaliber, at man har lyst til at få dem korsstingsbroderet og hængt op på væggen.
Trods sin murstenstykkelse er ’Freedom’ ikke et bogstav for lang. Den tager sin tid at læse, men er det hele værd.
For det er en mesterligt skrevet og fortalt roman; en dyb og tilfredsstillende litterær oplevelse, som det har været værd at vente ni år på."
Abonner på:
Innlegg (Atom)