Forlaget Oktober fyller 40 år i høst. Forlagssjef Geir Berdahls erindringer handler om hvordan et underbruk av Akp (ml) ble Norges viktigste skjønnlitterære forlag. ”40 års nervøsitet” gir medrivende glimt fra den nære kulturhistorien.
Og som om ikke det var nok: Boken ansporer også til lokalhistorisk mimring (hvis du har tilknytning til Moss). Det er ikke mange år siden, kanskje var det i 2005 da mosseforfatter Agnar Lirhus debuterte på Oktober med romanen Skogen er grønn, at jeg fikk dette spørsmålet fra en godt voksen mossing: ”Ja, Oktoberbokhandelen i Moss, hvor ligger den nå?”.
Dermed måtte jeg bruke noen sekunder på å forestille meg bokmarkedet slik det så ut for 40 år siden. Det var da Akp (ml) etablerte eget forlag helt ute i venstre ytterkant av den litterære offentligheten.
På den tiden var bokhandlene fortsatt ærverdige bok- og papirforhandlere som skjøttet den gode, borgerlige smak, og Oktober måtte distribuere og selge Lenin selv. Om dette forteller Berdahl.
Oktoberbokhandelen i Moss åpnet i 1972 (nokså sikre kilder sier den lå i Fjordveien), samme år som blant annet Oslo og Mo i Rana fikk sine revolusjonære bokutsalg. Primus motor var Jon Michelet fra Larkollen, trofast Oktoberforfatter siden starten. Men Moss har betydd mer.
Da Geir Berdahl kom til forlaget i 1979, bestod redaksjonen av altfor mange folk som utga altfor mange titler av Mao. Den nye forlagssjefen måtte kutte. ”Jeg vet ikke helt hvordan jeg oppførte meg, men målet var klart. Den eneste som skulle være igjen, var Knut”, skriver Berdahl om redaktøren og den da forhenværende forlagssjefen Knut Johansen, arbeiderklassegutt oppvokst på Verket under pipene til Cellulosen. ”Jeg forstod da at han var en kulturpersonlighet”, husker Berdahl om møtet med Johansen i studietiden.
Sportsidiot var han derimot ikke. Da Michelet og periodemossing Dag Solstad skrev sin første bok fra VM i fotball, en begivenhet i Oktobers historie, var Johansen ikke med på notene; ofte feilsnakket han og kalte det ”Håndball-VM”, minnes Berdahl i et varmt glimt av mannen som bar forlaget til sent på 1980-tallet.
”40 års nervøsitet” består av mange slike glimt, også noen av Knausgård, Petterson, Bauer og de andre. Men ”Min kamp 6” finner vi i den ordinære bokhandelen, ikke i Fjordveien.
Geir Berdahl
40 års nervøsitet
Erindringsbilder [subjektive]
Sakprosa
170 sider.
Forlaget Oktober
torsdag 16. desember 2010
søndag 21. november 2010
Ole Wivel
I Geir Berdahls lille bok om Oktober forlags 40 første år finner vi noen referanser til klassisk forlagslitteratur. Alle veit jo at det kan være ålreit å kikke på Harald Griegs erindringer - selv om temperaturen svinger gjennom de 800 sidene.
En forleggers historie som sjelden er omtalt, særlig her i Gjørmepreiks nærmiljø, er Ole Wivels erindringsverk i fire bind som kom ut på dansk Gyldedal mellom 1972 og 1977. Wivel skrev nærmere 20 diktbøker pluss en skokk artikkel- og essaysamlinger. Han er legendarisk forlagssjef for Gyldendal i Klareboderne, Kbh. I 1945 startet han sitt eget Wivel forlag, og før det var han jaggu med i redaksjonen til tidsskriftet Heretica.
Herved er bøkene anbefalt.
En forleggers historie som sjelden er omtalt, særlig her i Gjørmepreiks nærmiljø, er Ole Wivels erindringsverk i fire bind som kom ut på dansk Gyldedal mellom 1972 og 1977. Wivel skrev nærmere 20 diktbøker pluss en skokk artikkel- og essaysamlinger. Han er legendarisk forlagssjef for Gyldendal i Klareboderne, Kbh. I 1945 startet han sitt eget Wivel forlag, og før det var han jaggu med i redaksjonen til tidsskriftet Heretica.
Herved er bøkene anbefalt.
onsdag 6. oktober 2010
Nobelprisen til poet!
I Svenska Dagbladet har Björn Håkanson skrevet kommentaren "Akademin utestänger poesien" (28.9.). Han mener det er på tide at en poet får Nobelprisen i litteratur. Faktum er enkelt:
De siste 13 åra har bare prosaen - aldri poesien, blitt funnet prisen verdig. Men sist gang det skjedde var det jo veldig hyggelig, da, at Gjørmepreiks personlige favoritt, polske Wizława Szymborska, ble hedret.
I morgen klokka 12.00 mener vi derfor at disse bør hedres:
1) Tomas Tranströmer - selv om den siste boka hans er noe kitchy.
2) Robert Hass - fordi han i poesi og essayistikk har tegnet landskaper og skapt utrolig fine ting med språk.
3) Åpen plass for gjørmeleseren, fyll inn din poesifavoritt .....................
(her kan man føre inn navn som Les Murray eller Adonis, hvis man vil følge bookmakerne, eller man kan finne på noe eget: Tony Harrison!)
De siste 13 åra har bare prosaen - aldri poesien, blitt funnet prisen verdig. Men sist gang det skjedde var det jo veldig hyggelig, da, at Gjørmepreiks personlige favoritt, polske Wizława Szymborska, ble hedret.
I morgen klokka 12.00 mener vi derfor at disse bør hedres:
1) Tomas Tranströmer - selv om den siste boka hans er noe kitchy.
2) Robert Hass - fordi han i poesi og essayistikk har tegnet landskaper og skapt utrolig fine ting med språk.
3) Åpen plass for gjørmeleseren, fyll inn din poesifavoritt .....................
(her kan man føre inn navn som Les Murray eller Adonis, hvis man vil følge bookmakerne, eller man kan finne på noe eget: Tony Harrison!)
torsdag 23. september 2010
Etterlyst: poesikritikk
Gjørmepreik har tidligere dreid seg om den svært varierende litteraturkritikken som er å finne i norske medier. Det fins selvfølgelig rom for god tenking om litteratur både her og der i det norske medielandskapet, men man skal lete lenge for å finne en lokal- eller regionavis som gir kritikk prioritet i spalter og nettutgaver.
Årsaken er enkel. I den digitaliserte medievirkeligheten er lesernes aktivitet lett målbar. Aviser og andre medier veit at ord som "pupp", "sexlek" og "rompestunt" gir flere klikk enn en overskrift som "Debut med sobert, lyrisk uttrykk".
I gamledager, da abonnenter var lojale og fingerspissene farget av trykksverte, het det i avisredaksjonene at sjakkspalten var like hellig som "Dagen i dag"-seksjonen, for hvis man tuklet med det, ville de faste leserne si opp avisa på dagen.
Det foreligger ennå ikke så mye statistikk over hva folk fyller sin iPad og Kindle med. Hos Aamzon fyller Stieg Larsson de tre øverste plassene på lista over de mest populære betalte "kindlebooks". Illiaden når sjuendeplass på en tilsvarende liste over gratisbøker, mens The Economist er det mest solgte e-magasinet.
Konservative valg, altså. Men under overflaten lurer Anders Hegers enkle innsikt: "Får du spill og porno på det, vil dingsen slå an."
Om en tydelig og relevant poesikritikk kan redde oss fra pornoen? Ja, så avgjort.
Og Gjørmepreik vil dokumnetere det etter lunsj.
Årsaken er enkel. I den digitaliserte medievirkeligheten er lesernes aktivitet lett målbar. Aviser og andre medier veit at ord som "pupp", "sexlek" og "rompestunt" gir flere klikk enn en overskrift som "Debut med sobert, lyrisk uttrykk".
I gamledager, da abonnenter var lojale og fingerspissene farget av trykksverte, het det i avisredaksjonene at sjakkspalten var like hellig som "Dagen i dag"-seksjonen, for hvis man tuklet med det, ville de faste leserne si opp avisa på dagen.
Det foreligger ennå ikke så mye statistikk over hva folk fyller sin iPad og Kindle med. Hos Aamzon fyller Stieg Larsson de tre øverste plassene på lista over de mest populære betalte "kindlebooks". Illiaden når sjuendeplass på en tilsvarende liste over gratisbøker, mens The Economist er det mest solgte e-magasinet.
Konservative valg, altså. Men under overflaten lurer Anders Hegers enkle innsikt: "Får du spill og porno på det, vil dingsen slå an."
Om en tydelig og relevant poesikritikk kan redde oss fra pornoen? Ja, så avgjort.
Og Gjørmepreik vil dokumnetere det etter lunsj.
tirsdag 21. september 2010
Pedro på radio - et minne
Det er ikke lenger sommer. Men høst.
Derfor må det være lov å mimre, se tilbake på tida som har gått, tørke en tåre for det som ikke kommer igjen. Slike ting.
I sommer kunne vi på NRK radio i mange uker høre programposten "Sommer i P2". Det var en blåkopi av det tradisjonsrike, svenske radiokonseptet "Sommar i P1", som visstnok så dagens sommarljus første gang i 1959. I Sverige er radioens sommerprating møtt med forventning og visse kvalitetskrav. Stort var det å oppdage - under en Skåne-ferie i år, at Aftonbladet faktisk anmelder hver eneste sommarsending. De kommenterer musikkvalg, setninger og radiostemme, de gir karakter og grundig vurdering over nesten 1/1 avisside.
Ikke alle sommerpraterne var verdt å lytte til i år. Ikke i norsk P2, sikkert heller ikke i Sverige. Men en var spesiell.
Den 14. august snakket forfatteren Pedro Carmona Alvarez til oss. Og det regnet sikkert den dagen, men likefullt var det sommer, og sommer var også hans tema - iallfall ett av dem.
Jeg tenker på dette programmet med Pedro nå, når det er sein kveld, mørkt og september. Det jeg tenker på, er den totale tilstedeværelsen hans. Rytmen og tonen i stemmen hans som også er så særegen og gåsehudfremkallende når han leser egne dikt. Og jeg tenker på alvoret hans.
Hos Cohen: den dype betoningen av "diktet som et barberblad", kunstens alvor
På skolebesøk som voksen forfatter: den totale identifikasjonen hans med de følsomme elevene som er nysgjerrige på kunst, pluss bevisstheten om at han er "en gamling som står og preiker om noe de ikke fatter en dritt av"
Hos Springsteen: at han velger seg "Bobby Jean", med all den ekte sentimentaliteten det innebærer
I språket om vennene: at han beskriver en kompis av seg - Fredrik? - som nettopp har blitt far, og at Fredriks sms eller e-post til Pedro kan bli til å gråte av for meg, radiolytteren, fordi han - Pedro - kler den i ord og fraseringer som tilfører dybde
Queen knuser faen meg alle.
Det tenker jeg nå når vinduene mine er kølsvarte kvadrater som bare er speil i speil som suger meg til seg.
Derfor må det være lov å mimre, se tilbake på tida som har gått, tørke en tåre for det som ikke kommer igjen. Slike ting.
I sommer kunne vi på NRK radio i mange uker høre programposten "Sommer i P2". Det var en blåkopi av det tradisjonsrike, svenske radiokonseptet "Sommar i P1", som visstnok så dagens sommarljus første gang i 1959. I Sverige er radioens sommerprating møtt med forventning og visse kvalitetskrav. Stort var det å oppdage - under en Skåne-ferie i år, at Aftonbladet faktisk anmelder hver eneste sommarsending. De kommenterer musikkvalg, setninger og radiostemme, de gir karakter og grundig vurdering over nesten 1/1 avisside.
Ikke alle sommerpraterne var verdt å lytte til i år. Ikke i norsk P2, sikkert heller ikke i Sverige. Men en var spesiell.
Den 14. august snakket forfatteren Pedro Carmona Alvarez til oss. Og det regnet sikkert den dagen, men likefullt var det sommer, og sommer var også hans tema - iallfall ett av dem.
Jeg tenker på dette programmet med Pedro nå, når det er sein kveld, mørkt og september. Det jeg tenker på, er den totale tilstedeværelsen hans. Rytmen og tonen i stemmen hans som også er så særegen og gåsehudfremkallende når han leser egne dikt. Og jeg tenker på alvoret hans.
Hos Cohen: den dype betoningen av "diktet som et barberblad", kunstens alvor
På skolebesøk som voksen forfatter: den totale identifikasjonen hans med de følsomme elevene som er nysgjerrige på kunst, pluss bevisstheten om at han er "en gamling som står og preiker om noe de ikke fatter en dritt av"
Hos Springsteen: at han velger seg "Bobby Jean", med all den ekte sentimentaliteten det innebærer
I språket om vennene: at han beskriver en kompis av seg - Fredrik? - som nettopp har blitt far, og at Fredriks sms eller e-post til Pedro kan bli til å gråte av for meg, radiolytteren, fordi han - Pedro - kler den i ord og fraseringer som tilfører dybde
Queen knuser faen meg alle.
Det tenker jeg nå når vinduene mine er kølsvarte kvadrater som bare er speil i speil som suger meg til seg.
mandag 20. september 2010
Verdensmestere - årets tittel
I Danmark kommer i disse dager romanen "Verdensmestre" av forfatteren Nikolaj Zeuthen på forlaget Samleren. Boka er historien om en liten familie i København på 00-tallet, om å oppdra barn og leve familieliv med perfeksjon som eneste mål. Den er fortalt i tredjeperson flertall og er på mange måter en remake av George Perecs klassiker "Tingene - En historie fra sekstitallet" (1965).
I Norge har Tiden norsk forlag gitt ut Henrik H. Langelands roman "Verdensmestrene" om ett år, en by og fire familier, som det heter i forlagspresentasjonen.
Det er med andre ord fortsatt muligheter for å kapre tittelen "Verdensmesterne", hvis man skulle sitte inne med en historie om noen som hever seg enda høyere over gjennomsnittet.
I Norge har Tiden norsk forlag gitt ut Henrik H. Langelands roman "Verdensmestrene" om ett år, en by og fire familier, som det heter i forlagspresentasjonen.
Det er med andre ord fortsatt muligheter for å kapre tittelen "Verdensmesterne", hvis man skulle sitte inne med en historie om noen som hever seg enda høyere over gjennomsnittet.
onsdag 15. september 2010
Den nære sangen
Det hviler en vidunderlig letthet over Halvard Foynes seneste diktsamlinger. Letthet, undring og en smule uro.
I år foreligger knapt et halvt hundre sider poesi med utgivelsen Douglasgrana i Botanisk hage, men det er ikke dumt å lese den i forlengelsen av forfatterens tre foregående diktbøker, utgitt mellom 2005 og 2008. Da får man snart øye på sammenhenger, da kjenner man konturene av en kvartett.
De klassisk poetiske titlene I den tynne hinnen av tolket verden mellom oss (2007) og Der vind og lys rydder hverandre av veien (2008) antyder at betydningen ligger i de små skiftningene, i de ofte oversette detaljene.
Sånn er det også i årets Foynes-bok: ”Det meste passerer uten å etterlate spor”, heter det i et av samlingens sentrale dikt, som fortsetter: ”Trær som blir skadet, vokser seg ut av sårene”. Sporet etter at barken i en ask har lukket seg rundt en tjue år gammel greinfelling, blir i diktet sammenliknet med et utropstegn. Og plutselig har treet fått et slags stumt språk, og blikket i diktet har flyttet treet nærmere menneskene.
Foynes’ dikt handler ofte om å tolke, eller i det minste registrere, dette stumme språket i natur og minner. Samlingens eneste prosadikt, ”Været i Japan”, er en studie av nettopp den ufrivillige erindringen som ofte slår ned i en stakkar når han minst venter det.
Likevel virker ikke samlingen bare tilbakeskuende og mimrende. Her og der dukker det opp en navnløs ”hun” i diktene. Følelsene og refleksjonene hennes viser at hun står jeget i de andre tekstene svært nær, men tilstedeværelsen av det kvinnelige beriker tekstene og gjør dem større.
Den amerikanske poeten Robert Hass skrev en gang diktet ”Faint music”, om den svake musikken under alle ting, kanskje særlig under all elendigheten, som inngir en følelse av nåde. På sitt beste kan Halvard Foynes dikt avlytte den nære sangen som oftest blir overhørt.
I det kan leseren finne nåde.
Halvard Foynes
Douglasgrana i Botanisk hage
Dikt
48 sider
Gyldendal
I år foreligger knapt et halvt hundre sider poesi med utgivelsen Douglasgrana i Botanisk hage, men det er ikke dumt å lese den i forlengelsen av forfatterens tre foregående diktbøker, utgitt mellom 2005 og 2008. Da får man snart øye på sammenhenger, da kjenner man konturene av en kvartett.
De klassisk poetiske titlene I den tynne hinnen av tolket verden mellom oss (2007) og Der vind og lys rydder hverandre av veien (2008) antyder at betydningen ligger i de små skiftningene, i de ofte oversette detaljene.
Sånn er det også i årets Foynes-bok: ”Det meste passerer uten å etterlate spor”, heter det i et av samlingens sentrale dikt, som fortsetter: ”Trær som blir skadet, vokser seg ut av sårene”. Sporet etter at barken i en ask har lukket seg rundt en tjue år gammel greinfelling, blir i diktet sammenliknet med et utropstegn. Og plutselig har treet fått et slags stumt språk, og blikket i diktet har flyttet treet nærmere menneskene.
Foynes’ dikt handler ofte om å tolke, eller i det minste registrere, dette stumme språket i natur og minner. Samlingens eneste prosadikt, ”Været i Japan”, er en studie av nettopp den ufrivillige erindringen som ofte slår ned i en stakkar når han minst venter det.
Likevel virker ikke samlingen bare tilbakeskuende og mimrende. Her og der dukker det opp en navnløs ”hun” i diktene. Følelsene og refleksjonene hennes viser at hun står jeget i de andre tekstene svært nær, men tilstedeværelsen av det kvinnelige beriker tekstene og gjør dem større.
Den amerikanske poeten Robert Hass skrev en gang diktet ”Faint music”, om den svake musikken under alle ting, kanskje særlig under all elendigheten, som inngir en følelse av nåde. På sitt beste kan Halvard Foynes dikt avlytte den nære sangen som oftest blir overhørt.
I det kan leseren finne nåde.
Halvard Foynes
Douglasgrana i Botanisk hage
Dikt
48 sider
Gyldendal
Abonner på:
Innlegg (Atom)