Det er bare med et nødskrik vi (i Gjørmepreiks papirorgan i en industriby ved Oslofjorden) rekker å anmelde andre del av Karl Ove Knausgårds romanverk Min kamp før tredje bind er på gaten en gang tidlig i desember.
Så langt har leseren mesket seg i en 1000 sider lang fortelling om forfatterens liv og levnet, og med fire bind og enda et par tusen sider i vente må man spørre seg: I hvilken retning skal det fortsette? Hvor skal det ende? Alt vi vet, er at vi ikke kan vite. Alt vi kan gjøre, er å lese og vente på at brikkene skal falle på plass en etter en.Det er en sjelden opplevelse for bokanmelderen å skimte helheten i et så gigantisk lerret, men bare ha tilgang til en liten flik av det.
Første del av Min kamp som ble tildelt Brageprisen 19. november, var en gripende roman blant annet fordi den skildret skjebnen til en karakter som heller ikke forfatteren så ut til å kjenne til bunns, nemlig Karl Ove Knausgårds far. Leseren lurte hele tiden på hvem denne faren var, hvorfor han drakk og hvordan han egentlig døde.
Andre bok er i langt mindre grad drevet fram av en intrige, her fins ikke et klart dramatisk forløp og heller ingen oppklaring. Romanen åpner sommeren 2008 med at Karl Ove og familien kjører hjemover fra sommerferie. Barna gråter, fornøyelsesparkene langs veien er gledeløse, trivialitetene tårner seg opp, og forfatteren og fortelleren Knausgård skulle gjerne vært et annet sted.
Via hverdagshendeleser hjemme i Malmö tar han oss tilbake til Stockholm fire-fem år tidligere. Hit reiste Knausgård da et ekteskap hjemme i Norge gikk i oppløsning, her startet han et nytt liv blant nye mennesker, og her møtte han sine barns mor, Linda. Dette livet er det "Min kamp. Andre bok" forteller om i en handlingsmettet beretning full av selvbetraktning og en ikke ubetydelig dose selvforakt.
I den grad vi finner en intrige her, dreier den seg om hvordan Linda og Karl Ove får hverdagen til å gå opp uten å slite både seg selv og hverandre i stykker. Leseren må innfinne seg i rollen som grafser i de mange hjerteskjærende og private scenene.
Selv om disse scenene er uhyre hjemlige, er romanens store prosjekt ikke til å ta feil av. ”Det var bare dit, mot det vesentligste, mot den menneskelige eksistens innerste kjerne, jeg skulle bevege meg”, tenker Knausgård på vegne av sin egen kunst etter å ha sett Ingmar Bergmans oppsetning av "Gengangere" på teaterscenen.
I Min kamp er veien til eksistensens innerste kjerne identisk med veien inn i kunstneren selv, og det er med en blanding av glede og gru vi tenker oss Knausgård som en moderne Peer Gynt og verket som en gigantisk løkscene for vår tid.
Karl Ove Knausgård
Min kamp
Andre bok
Roman
562 sider.
Oktober
lørdag 23. januar 2010
fredag 22. januar 2010
Elegi for Dagbladet - del I
Nei, det er ikke en
overmoden biff
tomat
som faller fra sin ranke
grein
faretruende fort
mot stein
hellene og
den sanne død,
det er Dagbla'
som faller
med en
mølle
stein
om halsen,
- Detta blir blodig!
sier gutten,
mens konkurrenten
roper:
Catch up! For helvete!
Vi trenger deg!
Som cola
trenger pepsi, som rimi
trenger rema, som hauk
trenger due, så cath-up,
sier konkurrenten
og tørker en tåre
...
det blir for
sterkt med
bare
sennep.
altfor
sterkt
sennep
trenger
overmoden biff
tomat
som faller fra sin ranke
grein
faretruende fort
mot stein
hellene og
den sanne død,
det er Dagbla'
som faller
med en
mølle
stein
om halsen,
- Detta blir blodig!
sier gutten,
mens konkurrenten
roper:
Catch up! For helvete!
Vi trenger deg!
Som cola
trenger pepsi, som rimi
trenger rema, som hauk
trenger due, så cath-up,
sier konkurrenten
og tørker en tåre
...
det blir for
sterkt med
bare
sennep.
altfor
sterkt
sennep
trenger
torsdag 21. januar 2010
På sporet av den tapte livskamp - Min kamp. Første bok.
Karl Ove Knausgårds gigantiske romanprosjekt Min kamp er i gang, og det kan sies alt nå: Utførelsen tegner til å bli like kolossalt vellykket som formatet!
Gjennom seks selvbiografiske bind, som utgis fortløpende fram til våren 2010, skal forfatteren fortelle en historie ingen dikter kunne dikte, nemlig den virkelige historien om forfatteren Karl Ove Knausgård. Det er så vidt meg bekjent et arbeid uten like i norsk litteraturhistorie. Kanskje bortsett fra ett verk: Hans Jægers trebindserindring som kom ut mellom 1893 og 1902. Wikipedia skriver om disse tre dagboksromanene at trilogien "kretser om trekantforholdet mellom Jæger, Christian Krohg og den tilbedte Oda Krohg, og er selvutleverende i en grad som ikke senere er blitt overgått av noen norsk forfatter. Siste bok omhandler også materiale som omtaler Oda og Christian Kroghs kamp mot at boken skulle bli utgitt, etter at de hadde giftet seg og ekskludert Hans Jæger fra det gamle trekantdramaet." Stemmer det?
Likevel må vi huske at Jæger skrev for et ganske annet publikum enn Knauser'n gjør i dag, 1890-åra var en annen medievirkelighet, og Jæger ønsket å trykke til der det gjorde mest vondt for borgerskapet. Knausgård trykker der det gjør vondt for ham selv, sånn virker det iallfall foreløpig.
Nå kommer det neppe som noen overraskelse at akkurat Knausgårds forfatterskap vokser og finner nye veier. Etter at debuten Ute av verden ble belønnet med Kritikerprisen i 1998, forbløffet Knausgård leserne med å gjenfortelle Det gamle testamentet og servere englenes historie i oppfølgeren En tid for alt (2004).
Og den første delen av Min kamp representerer – for å si det litt tørt, både brudd og kontinuitet.
Det åpner med døden: ”For hjertet er livet enkelt: det slår så lenge det kan. Så stopper det.” Etter innledningen bryter forfatteren inn i romanuniverset med ordene ”I dag er det den 27. februar 2008. Klokken er 23:43. Jeg som skriver, Karl Ove Knausgård, ble født i desember 1968, og er altså i skrivende stund 39 år gammel.”
Dermed er den biografiske rammen etablert, eller, biografien er noe mer og annet enn ramme i denne romanen, den er snarere kjerne og igangsetter for hele skrivingen. Knausgård forteller om familielivet i Malmö, om kampen for å få plass til å skape kunst og om sin egen oppvekst og barndom i Kristiansand på 1980-tallet. Men i likhet med forfatterens tidligere romaner er Min kamp i svært stor grad en tekst om en sønns forhold til en far. Knausgårds barndom og ungdom har sterk farge av utrygghet og manglende anerkjennelse fra faren. Farens forvandling fra vellykket lærer og lokalpolitiker til dypt desillusjonert alkoholiker er romanens kanskje største gåte. Men det er ikke farens historie alene som gjør Min kamp til noe mer enn dagbok eller bekjennelse.
Ved hjelp av en uendelighet av pregnante scener i et tindrende klart språk etablerer Knausgård et helt nett av handlingstråder som fra start til slutt er stor romankunst. Flere tanker og motiver i romanen – for eksempel malerkunsten, skyene, minnene og foreldrenes forskjellige roller, kan lede tankene til Marcel Prousts livsverk På sporet av den tapte tid. Man bør være veldig forsiktig med å sammenlikne en norsk samtidsforfatter med den moderne romanens franske overhode, men med Min kamp 1 har Knausgård støpt fundamentet til en litterær katedral. Han er på sporet av et verk ingen leser bør gå glipp av.
Karl Ove Knausgård
Min kamp 1
Roman
434 sider.
Forlaget Oktober
Gjennom seks selvbiografiske bind, som utgis fortløpende fram til våren 2010, skal forfatteren fortelle en historie ingen dikter kunne dikte, nemlig den virkelige historien om forfatteren Karl Ove Knausgård. Det er så vidt meg bekjent et arbeid uten like i norsk litteraturhistorie. Kanskje bortsett fra ett verk: Hans Jægers trebindserindring som kom ut mellom 1893 og 1902. Wikipedia skriver om disse tre dagboksromanene at trilogien "kretser om trekantforholdet mellom Jæger, Christian Krohg og den tilbedte Oda Krohg, og er selvutleverende i en grad som ikke senere er blitt overgått av noen norsk forfatter. Siste bok omhandler også materiale som omtaler Oda og Christian Kroghs kamp mot at boken skulle bli utgitt, etter at de hadde giftet seg og ekskludert Hans Jæger fra det gamle trekantdramaet." Stemmer det?
Likevel må vi huske at Jæger skrev for et ganske annet publikum enn Knauser'n gjør i dag, 1890-åra var en annen medievirkelighet, og Jæger ønsket å trykke til der det gjorde mest vondt for borgerskapet. Knausgård trykker der det gjør vondt for ham selv, sånn virker det iallfall foreløpig.
Nå kommer det neppe som noen overraskelse at akkurat Knausgårds forfatterskap vokser og finner nye veier. Etter at debuten Ute av verden ble belønnet med Kritikerprisen i 1998, forbløffet Knausgård leserne med å gjenfortelle Det gamle testamentet og servere englenes historie i oppfølgeren En tid for alt (2004).
Og den første delen av Min kamp representerer – for å si det litt tørt, både brudd og kontinuitet.
Det åpner med døden: ”For hjertet er livet enkelt: det slår så lenge det kan. Så stopper det.” Etter innledningen bryter forfatteren inn i romanuniverset med ordene ”I dag er det den 27. februar 2008. Klokken er 23:43. Jeg som skriver, Karl Ove Knausgård, ble født i desember 1968, og er altså i skrivende stund 39 år gammel.”
Dermed er den biografiske rammen etablert, eller, biografien er noe mer og annet enn ramme i denne romanen, den er snarere kjerne og igangsetter for hele skrivingen. Knausgård forteller om familielivet i Malmö, om kampen for å få plass til å skape kunst og om sin egen oppvekst og barndom i Kristiansand på 1980-tallet. Men i likhet med forfatterens tidligere romaner er Min kamp i svært stor grad en tekst om en sønns forhold til en far. Knausgårds barndom og ungdom har sterk farge av utrygghet og manglende anerkjennelse fra faren. Farens forvandling fra vellykket lærer og lokalpolitiker til dypt desillusjonert alkoholiker er romanens kanskje største gåte. Men det er ikke farens historie alene som gjør Min kamp til noe mer enn dagbok eller bekjennelse.
Ved hjelp av en uendelighet av pregnante scener i et tindrende klart språk etablerer Knausgård et helt nett av handlingstråder som fra start til slutt er stor romankunst. Flere tanker og motiver i romanen – for eksempel malerkunsten, skyene, minnene og foreldrenes forskjellige roller, kan lede tankene til Marcel Prousts livsverk På sporet av den tapte tid. Man bør være veldig forsiktig med å sammenlikne en norsk samtidsforfatter med den moderne romanens franske overhode, men med Min kamp 1 har Knausgård støpt fundamentet til en litterær katedral. Han er på sporet av et verk ingen leser bør gå glipp av.
Karl Ove Knausgård
Min kamp 1
Roman
434 sider.
Forlaget Oktober
Anne Bøe: minimum
Livets laveste rop, i grønt?
Når bokåret 2009 en gang skal oppsummeres, og da mener jeg grundig og i etterpåklokskapens lys, er det ikke mulig å forbigå Anne Bøe i stillhet. Samlingen ”minimum” – med liten forbokstav, er med sine over 160 sider ikke akkurat en minimalistisk diktbok. Og innholdet er overveldende.
Kanskje kan den kalles en reise mellom liv og død, eller kanskje en stor bølge av motiver som beveger seg inn og ut av leserens forestillingsevne mens betydningene vokser frem. Så hva slags poesi er dette?
Siden Anne Bøe debuterte og fikk Vesaas-prisen i 1984, har hun ofte benyttet diskrete, lydlige virkemidler. Flere kommentatorer omtaler poesien hennes som vanskelig. Dessuten er hun en flittig bruker av oksymoronen: Diktene har hatt en tendens til å føre sammen objekter og sansinger som ikke har noe med hverandre å gjøre; debuten bærer for eksempel den vakre og litt umulige tittelen ”Silkestein”.
Men med ”minimum” er mye annerledes. I bokens første del forstår leseren at en alvorlig sykdom er under oppseiling. Stemmen i diktet venter på innleggelse og skal opereres for kreft. Det fortellende innslaget er tydelig, men abrupt, til stede gjennom hele boken. Stemmen i diktene er imidlertid ikke et vanlig lyrisk jeg, i stedet snakker diktet gjennom eller til et du, uten påtrengende intimitet, men likevel med intenst nærvær. Når innleggelsen er et faktum, heter det for eksempel: ”der ligger du, bølgen stiger”. Bølgen er her både tsunamibølgen i India-havet julen 2004 og den grafiske bølgen på apparatene som overvåker pasienten i sykesengen.
Bøe tegner aldri slike doble betydninger med overtydelig strek, og leseren opplever hele veien glidninger mellom nivåene i forståelsen. Det samme er tilfelle når terskler blir til skjebnesvangre grenser, når heisen blir en ferge mellom vår verden og dødsriket, eller når et grønt tre blir livssymbol på en forfriskende og fornyet, men ikke helt avklart måte. Diktene balanserer ofte – mesterlig, skremmende, på språkets og bevissthetens ytterste grenser. I den skjøre sekvensen ”orfeus, evrydike” er eksistensen på et minimum. Men heldigvis følger boken sykdomsforløpet og rekonvalesensen til det igjen er tegn til liv.
Kanskje er Anne Bøes dikt et minimalt språklig rop som beskriver et maksimum av liv. Etter å ha lest ”minimum” gleder jeg meg i alle fall til bjørkene grønnes og knoppene brister. Skjønner?
Anne Bøe
minimum
Dikt
Gyldendal.
161 sider.
Når bokåret 2009 en gang skal oppsummeres, og da mener jeg grundig og i etterpåklokskapens lys, er det ikke mulig å forbigå Anne Bøe i stillhet. Samlingen ”minimum” – med liten forbokstav, er med sine over 160 sider ikke akkurat en minimalistisk diktbok. Og innholdet er overveldende.
Kanskje kan den kalles en reise mellom liv og død, eller kanskje en stor bølge av motiver som beveger seg inn og ut av leserens forestillingsevne mens betydningene vokser frem. Så hva slags poesi er dette?
Siden Anne Bøe debuterte og fikk Vesaas-prisen i 1984, har hun ofte benyttet diskrete, lydlige virkemidler. Flere kommentatorer omtaler poesien hennes som vanskelig. Dessuten er hun en flittig bruker av oksymoronen: Diktene har hatt en tendens til å føre sammen objekter og sansinger som ikke har noe med hverandre å gjøre; debuten bærer for eksempel den vakre og litt umulige tittelen ”Silkestein”.
Men med ”minimum” er mye annerledes. I bokens første del forstår leseren at en alvorlig sykdom er under oppseiling. Stemmen i diktet venter på innleggelse og skal opereres for kreft. Det fortellende innslaget er tydelig, men abrupt, til stede gjennom hele boken. Stemmen i diktene er imidlertid ikke et vanlig lyrisk jeg, i stedet snakker diktet gjennom eller til et du, uten påtrengende intimitet, men likevel med intenst nærvær. Når innleggelsen er et faktum, heter det for eksempel: ”der ligger du, bølgen stiger”. Bølgen er her både tsunamibølgen i India-havet julen 2004 og den grafiske bølgen på apparatene som overvåker pasienten i sykesengen.
Bøe tegner aldri slike doble betydninger med overtydelig strek, og leseren opplever hele veien glidninger mellom nivåene i forståelsen. Det samme er tilfelle når terskler blir til skjebnesvangre grenser, når heisen blir en ferge mellom vår verden og dødsriket, eller når et grønt tre blir livssymbol på en forfriskende og fornyet, men ikke helt avklart måte. Diktene balanserer ofte – mesterlig, skremmende, på språkets og bevissthetens ytterste grenser. I den skjøre sekvensen ”orfeus, evrydike” er eksistensen på et minimum. Men heldigvis følger boken sykdomsforløpet og rekonvalesensen til det igjen er tegn til liv.
Kanskje er Anne Bøes dikt et minimalt språklig rop som beskriver et maksimum av liv. Etter å ha lest ”minimum” gleder jeg meg i alle fall til bjørkene grønnes og knoppene brister. Skjønner?
Anne Bøe
minimum
Dikt
Gyldendal.
161 sider.
tirsdag 19. januar 2010
Ratatosk rider igjen
Trondheim-tidsskriftet Ratatosk er på gata med et firedobbelt nummer om ny, norsk lyrikk.
Det koster bare 90 kroner, og pass på: det er kun trykt i 300 eksemplarer, så her gjelder det å komme tidlig til mølla.
Det koster bare 90 kroner, og pass på: det er kun trykt i 300 eksemplarer, så her gjelder det å komme tidlig til mølla.
mandag 18. januar 2010
Stæren - et sort får?
Gjørmebloggen har en uhyre provoserende overskrift i dag, er stæren et får eller fe? Er en fugl lik en sau, liksom?
En bok som har fått litt oppmerksomhet i Danmark den siste tida, er Johannes Riis' Hva' satan skal vi med stæren?
For en litteraturelsker med hang til det ornitologiske er tittelen selvsagt uhyre provoserende, men heldigvis og takk og pris: boka er ikke en oppfordring til klappjakt på utvalgte sangfugler eller et antiøkologisk kampskrift for utrensing av faunaen. Heller ikke Johannes Riis har noe imot at våren kommer og stæren synger.
Johannes Riis har de siste cirka 15 årene vært direktør og redaktør i dansk Gyldendal, et forlag som fortsatt - 85 år etter at Gyldendal norsk forlag kjøpte hjem de fire store, er en kjempe i dansk litterær offentlighet.
En kjempe er også Riis i ferd med å bli, en diskret kjempe, riktig nok, særlig som taler. Hva' satan skal vi med stæren? er et utvalg av Riis' taler fra det siste drøye tiåret. Her er pristaler til sentrale danske forfattere som Pia Tafdrup, Klaus Rifbjerg og Suzanne Brøgger, her er nekrologer eller gravferdtaler ved viktige forfatteres bortgang (i særstilling rørende: talen ved Jacob Ejersbos båre sommeren 2008), men her også brannfakler i dansk kulturdebatt.
Der den norske forlagsbransjen svermer rundt champagneglassene på Aschehougs hagefest hver august, går danske bokfolk til efterårsreception hos Gyldendal. Og hvert år står Johannes Riis der med blikket festet i et manus og forteller dansk kulturell og politisk offentlighet et par sannhetens ord.
Og det var her, under efterårsreceptionen i 2002, at Riis stilte det store spørsmålet: Hva' satan skal vi med stæren? I et sterkt polemisk forsvar for litteraturen, kulturen og kontinuiteten i tradisjonen angriper han blåruss og bunnlinjelesere. For på samme måte som vi ikke vet hva vi egentlig skal med stæren før den slutter å synge, finner vi sjelden et enkelt svar på hva vi skal med den eksperimentelle litteraturen som selger i 72 eksemplarer. Altså ikke annet svar enn at svaret er feil stilt. Vi merker ikke at vi savner sangen før den er stilnet.
En bok som har fått litt oppmerksomhet i Danmark den siste tida, er Johannes Riis' Hva' satan skal vi med stæren?
For en litteraturelsker med hang til det ornitologiske er tittelen selvsagt uhyre provoserende, men heldigvis og takk og pris: boka er ikke en oppfordring til klappjakt på utvalgte sangfugler eller et antiøkologisk kampskrift for utrensing av faunaen. Heller ikke Johannes Riis har noe imot at våren kommer og stæren synger.
Johannes Riis har de siste cirka 15 årene vært direktør og redaktør i dansk Gyldendal, et forlag som fortsatt - 85 år etter at Gyldendal norsk forlag kjøpte hjem de fire store, er en kjempe i dansk litterær offentlighet.
En kjempe er også Riis i ferd med å bli, en diskret kjempe, riktig nok, særlig som taler. Hva' satan skal vi med stæren? er et utvalg av Riis' taler fra det siste drøye tiåret. Her er pristaler til sentrale danske forfattere som Pia Tafdrup, Klaus Rifbjerg og Suzanne Brøgger, her er nekrologer eller gravferdtaler ved viktige forfatteres bortgang (i særstilling rørende: talen ved Jacob Ejersbos båre sommeren 2008), men her også brannfakler i dansk kulturdebatt.
Der den norske forlagsbransjen svermer rundt champagneglassene på Aschehougs hagefest hver august, går danske bokfolk til efterårsreception hos Gyldendal. Og hvert år står Johannes Riis der med blikket festet i et manus og forteller dansk kulturell og politisk offentlighet et par sannhetens ord.
Og det var her, under efterårsreceptionen i 2002, at Riis stilte det store spørsmålet: Hva' satan skal vi med stæren? I et sterkt polemisk forsvar for litteraturen, kulturen og kontinuiteten i tradisjonen angriper han blåruss og bunnlinjelesere. For på samme måte som vi ikke vet hva vi egentlig skal med stæren før den slutter å synge, finner vi sjelden et enkelt svar på hva vi skal med den eksperimentelle litteraturen som selger i 72 eksemplarer. Altså ikke annet svar enn at svaret er feil stilt. Vi merker ikke at vi savner sangen før den er stilnet.
tirsdag 8. desember 2009
Prosalyrikk i NRK radio: Jeg kaller dem lyrikere, jeg.
I Bok i P2 den 11. mai 2009 rapporterte Leif Ekle fra sitt besøk på Trondheim litteraturfestival ÆÅ i en samtale med programleder Cille Biermann.
Det er i skrivende stund sju måneder siden programmet ble sendt på radio, men det er fortsatt tilgjengelig i NRKs nettarkiv (du kan feks søke på "bok i p2 ÆÅ" i Google).
Samtalen gjorde et visst inntrykk på meg, og husker jeg ikke feil, endte det med at jeg skrudde av radioen i irritasjon, eller mer presist: med skamrødme ved ørene og en bestemt følelse av å være undervurdert som lytter og litteraturinteressert menneske.
Bok i p2 dukket opp i eteren 5. januar 2009 og representerte en ny storsatsing på litteratur i kulturkanalen. Programmet avløste etablerte poster som Poesitid og Boktilsynet, men lytterne trengte ikke bekymre seg for litteraturen, fikk vi vite, Bok i P2 skulle gi igjen i rikt monn.
Programmet sender, som gjørmepreiks ene leser og forfatter er godt klar over, fem halvtimer med bokstoff per uke, tre av sendingene er studiosamtaler om litteratur(altså fortrinnsvis kritikk og reportasjer om nye bokutgivelser), en ukentlig sending er en forhåndsprodusert dokumentar om et klassisk litterært verk, mens den femte sendingen, på fredager, består av opplesning.
Det er uhyre interessant å lytte til innslaget om ÆÅ i sendingen fra 11. mai - i denne korte samtalen finner vi nemlig P2s problem som formidler av litteratur i essens. Og denne essens heter manglende faglighet, undervurdering av publikum.
Innslaget åpner med at Leif Ekle ønskes velkommen av programleder Biermann med ordene "... nyss hjemkommet fra litteraturfestival i Trondheim ...". Ekle bekrefter, takker og introduserer festivalen gjennom å kommentere at den ikke bare heter Trondheim litteraturfestival, men den heter ÆÅ, "... hvilket er utlagt 'jeg også'...". Deretter sier Ekle noen setninger om at navnet ÆÅ signaliserer festivalens trønderske tilknytning og at "... bokstavene i språket er det vi kommuniserer med ...", men at han ellers ikke har fått øye på noe utpreget trøndersk ved festivalen.
"Hva var overskriften?", spør Biermann for å konkretisere og pense samtalen inn på det den jo skal handle om.
Ekle forklarer enkelt og utvetydig at på fredag var temaet lyrisk prosa, på lørdag var lyrikk hovedsaken. Når jeg har kursivert ordet lyrisk i linjen over, er det fordi Ekle også uttaler ordet med ekstra emfase. Dermed signaliserer han at ordet er spesielt, iallfall i sammenheng med prosa, og uttalen hans markerer også, slik jeg oppfatter det, at ordet vil bli tatt opp og drøftet, kanskje også forklart, i fortsettelsen.
Ekle bekrefter vår mistanke når han sier at vi (dvs radiostemmene og lytterne i fellesskap) særlig skal ta for oss den lyriske prosaen. "Og kanskje vi skal høre litt på Inghill Johansen ...", legger han umiddelbart til, som introduksjon til et opptak av en opplesning hun ga fredag kveld, like "... etter at ho hadde frabedt seg å være lyrisk prosaist ...".
Opplesningen byr på et både festlig og prosaisk utdrag fra Johansens roman Ingenting (Gyldendal 2009), der forfatteren - til tilhørernes begeistring, driver gjøn med feng shui og interiørdesign.
Tilbake i studio spøker Biermann med at Johansen iallfall fraber seg "interiør-hallelulja-greier". Deretter spør hun Ekle, igjen lett og humoristisk, hva han kalte det igjen, dette lysrikts pro ...?
At Biermann må få gjentatt termen lyrisk prosa, er bemerkelsesverdig. Er det altså en pedagogisk hensikt bak den spørrende innstilling hennes? Tenker hun simpelthen bare på de stakkars lytterne som ikke har så lett for å forholde seg til vanskelige fremmedord som lyrisk og prosaisk? Er det kanskje slik at hun stiller retorisk-pedagogiske spørsmål, ikke for å få svar for sin egen del, men for å bidra til forenkling av den muntlige studioteksten og dermed øke lytterens forståelse? Kanskje er det sånn.
Men umiddelbart etterpå lanserer Leif Ekle forfatteren Kristin Ribe som eksempel på en skribent som ikke motsetter seg merkelappen "lyrisk prosaist". I et kort intervju får vi høre henne snakke blant annet om prosaens åndedrettsrytme og klang. På en glimrende måte gir hun begrepet lyrisk prosa et tydelig innhold. Alle har nå skjønt at lyrisk prosa er fortellende tekster med lyrikkens kjennetegn.
Dessverre var ikke dette nok for personen som av statskanalen har fått i oppdrag å lede et litteraturprogram opptil tre-fire halvtimer per uke i p2. Cille Biermann hadde enda ikke fått tak på begrepet.
Den tredje deltakeren i ÆÅ-seminaret om lyrisk prosa, Inger Bråtveit, skal også introduseres, og Biermann bruker anledningen til å avsløre sin absolutte og totale uvitenhet. Slik hørtes det i noen forferdelige radiosekunder:
Biermann: "Men det var en annen ... lyri... Kan jeg kalle dem ... jeg kaller dem lyriker jeg, jeg tråkker ingen på tærne da?"
Ekle: "Nei, ikke lyriker, du kan si prosaist."
Biermann: "Som var ja, var hun for eller mot?"
Og her kan lytteren høre at Ekle nesten er i ferd med å miste tålmodigheten. Det unnslipper ham et så vidt hørbart sukk når han svarer at det nok kanskje ikke er det det er snakk om, at de har nok ikke så mye imot verken lyrikk eller prosa noen av dem, men ...
Og her skrudde jeg av radioapparatet. Påkjenningen ble for stor. Pinlighetene ble for mange.
Alle som har grunnskoleutdanning i Norge skal ha et vagt kjennskap til litterære sjangrer og bør vite at lyrikk er noe annet enn prosa, men at sjangrer ikke er atskilte verdener, ikke noe man er for eller imot, men språklige framstillingsformer som hele tiden er bevegelse, som hele tiden låner trekk av hverandre.
Etter som Biermann er programleder for et program om litteratur, bør hun for det første ha et minimum av kunnskp om litteratur som hun kan bruke til å opplyse lytterne.
Dessuten bør hun kunne gå ut fra at lytterne har mer enn bare litt interesse for utforming av skjønnlitterære tekster, og at de - lytterne, vil forstå nye eller nesten-nye begreper som dukker i litteraturens verden.
Dessverre er det slik at selv om man er en kvikk og kjekk og festlig vestkantkvinne som kan snakke med alle om alt i kvitrende sprog, så kreves det et minstemål av kunnsakp for å behandle seriøse temaer slik at det kommer noe ut av samtalen.
Den som ikke veit forskjell på lyrikk og prosa, som mener det er veldig vanskelig å samtale om den lyriske prosaen i nyere norsk litteratur, oppfordres med dette vennligst å søke seg jobb i avdelingen for svært lett underholdning.
Det er i skrivende stund sju måneder siden programmet ble sendt på radio, men det er fortsatt tilgjengelig i NRKs nettarkiv (du kan feks søke på "bok i p2 ÆÅ" i Google).
Samtalen gjorde et visst inntrykk på meg, og husker jeg ikke feil, endte det med at jeg skrudde av radioen i irritasjon, eller mer presist: med skamrødme ved ørene og en bestemt følelse av å være undervurdert som lytter og litteraturinteressert menneske.
Bok i p2 dukket opp i eteren 5. januar 2009 og representerte en ny storsatsing på litteratur i kulturkanalen. Programmet avløste etablerte poster som Poesitid og Boktilsynet, men lytterne trengte ikke bekymre seg for litteraturen, fikk vi vite, Bok i P2 skulle gi igjen i rikt monn.
Programmet sender, som gjørmepreiks ene leser og forfatter er godt klar over, fem halvtimer med bokstoff per uke, tre av sendingene er studiosamtaler om litteratur(altså fortrinnsvis kritikk og reportasjer om nye bokutgivelser), en ukentlig sending er en forhåndsprodusert dokumentar om et klassisk litterært verk, mens den femte sendingen, på fredager, består av opplesning.
Det er uhyre interessant å lytte til innslaget om ÆÅ i sendingen fra 11. mai - i denne korte samtalen finner vi nemlig P2s problem som formidler av litteratur i essens. Og denne essens heter manglende faglighet, undervurdering av publikum.
Innslaget åpner med at Leif Ekle ønskes velkommen av programleder Biermann med ordene "... nyss hjemkommet fra litteraturfestival i Trondheim ...". Ekle bekrefter, takker og introduserer festivalen gjennom å kommentere at den ikke bare heter Trondheim litteraturfestival, men den heter ÆÅ, "... hvilket er utlagt 'jeg også'...". Deretter sier Ekle noen setninger om at navnet ÆÅ signaliserer festivalens trønderske tilknytning og at "... bokstavene i språket er det vi kommuniserer med ...", men at han ellers ikke har fått øye på noe utpreget trøndersk ved festivalen.
"Hva var overskriften?", spør Biermann for å konkretisere og pense samtalen inn på det den jo skal handle om.
Ekle forklarer enkelt og utvetydig at på fredag var temaet lyrisk prosa, på lørdag var lyrikk hovedsaken. Når jeg har kursivert ordet lyrisk i linjen over, er det fordi Ekle også uttaler ordet med ekstra emfase. Dermed signaliserer han at ordet er spesielt, iallfall i sammenheng med prosa, og uttalen hans markerer også, slik jeg oppfatter det, at ordet vil bli tatt opp og drøftet, kanskje også forklart, i fortsettelsen.
Ekle bekrefter vår mistanke når han sier at vi (dvs radiostemmene og lytterne i fellesskap) særlig skal ta for oss den lyriske prosaen. "Og kanskje vi skal høre litt på Inghill Johansen ...", legger han umiddelbart til, som introduksjon til et opptak av en opplesning hun ga fredag kveld, like "... etter at ho hadde frabedt seg å være lyrisk prosaist ...".
Opplesningen byr på et både festlig og prosaisk utdrag fra Johansens roman Ingenting (Gyldendal 2009), der forfatteren - til tilhørernes begeistring, driver gjøn med feng shui og interiørdesign.
Tilbake i studio spøker Biermann med at Johansen iallfall fraber seg "interiør-hallelulja-greier". Deretter spør hun Ekle, igjen lett og humoristisk, hva han kalte det igjen, dette lysrikts pro ...?
At Biermann må få gjentatt termen lyrisk prosa, er bemerkelsesverdig. Er det altså en pedagogisk hensikt bak den spørrende innstilling hennes? Tenker hun simpelthen bare på de stakkars lytterne som ikke har så lett for å forholde seg til vanskelige fremmedord som lyrisk og prosaisk? Er det kanskje slik at hun stiller retorisk-pedagogiske spørsmål, ikke for å få svar for sin egen del, men for å bidra til forenkling av den muntlige studioteksten og dermed øke lytterens forståelse? Kanskje er det sånn.
Men umiddelbart etterpå lanserer Leif Ekle forfatteren Kristin Ribe som eksempel på en skribent som ikke motsetter seg merkelappen "lyrisk prosaist". I et kort intervju får vi høre henne snakke blant annet om prosaens åndedrettsrytme og klang. På en glimrende måte gir hun begrepet lyrisk prosa et tydelig innhold. Alle har nå skjønt at lyrisk prosa er fortellende tekster med lyrikkens kjennetegn.
Dessverre var ikke dette nok for personen som av statskanalen har fått i oppdrag å lede et litteraturprogram opptil tre-fire halvtimer per uke i p2. Cille Biermann hadde enda ikke fått tak på begrepet.
Den tredje deltakeren i ÆÅ-seminaret om lyrisk prosa, Inger Bråtveit, skal også introduseres, og Biermann bruker anledningen til å avsløre sin absolutte og totale uvitenhet. Slik hørtes det i noen forferdelige radiosekunder:
Biermann: "Men det var en annen ... lyri... Kan jeg kalle dem ... jeg kaller dem lyriker jeg, jeg tråkker ingen på tærne da?"
Ekle: "Nei, ikke lyriker, du kan si prosaist."
Biermann: "Som var ja, var hun for eller mot?"
Og her kan lytteren høre at Ekle nesten er i ferd med å miste tålmodigheten. Det unnslipper ham et så vidt hørbart sukk når han svarer at det nok kanskje ikke er det det er snakk om, at de har nok ikke så mye imot verken lyrikk eller prosa noen av dem, men ...
Og her skrudde jeg av radioapparatet. Påkjenningen ble for stor. Pinlighetene ble for mange.
Alle som har grunnskoleutdanning i Norge skal ha et vagt kjennskap til litterære sjangrer og bør vite at lyrikk er noe annet enn prosa, men at sjangrer ikke er atskilte verdener, ikke noe man er for eller imot, men språklige framstillingsformer som hele tiden er bevegelse, som hele tiden låner trekk av hverandre.
Etter som Biermann er programleder for et program om litteratur, bør hun for det første ha et minimum av kunnskp om litteratur som hun kan bruke til å opplyse lytterne.
Dessuten bør hun kunne gå ut fra at lytterne har mer enn bare litt interesse for utforming av skjønnlitterære tekster, og at de - lytterne, vil forstå nye eller nesten-nye begreper som dukker i litteraturens verden.
Dessverre er det slik at selv om man er en kvikk og kjekk og festlig vestkantkvinne som kan snakke med alle om alt i kvitrende sprog, så kreves det et minstemål av kunnsakp for å behandle seriøse temaer slik at det kommer noe ut av samtalen.
Den som ikke veit forskjell på lyrikk og prosa, som mener det er veldig vanskelig å samtale om den lyriske prosaen i nyere norsk litteratur, oppfordres med dette vennligst å søke seg jobb i avdelingen for svært lett underholdning.
Abonner på:
Innlegg (Atom)