UiB gjør oppmerksom på at de ikke har hovedoppgaver for salg ved instituttet. Men ved henvendelse hit kan interesserte få oppgitt adresse/telefonnummer til forfatterne.
Klungsøyr... (Høst 1982)
Kløv... (Vår 1985)
Knausgård, Kai-Åge: Litteraturundervisningen i dagens norske ungdomsskole i lys av svensk litteraturpedagogisk debatt. (Vår 1980)
Knudsen, A...
Knudsen, Jo... (Vår 1978)
fredag 29. januar 2010
Drømmen om Amerika - igjen
Denne korte anmeldelsen blir brakt i Gjørmepreiks papirorgan, en lokalavis ved Oslofjorden, en gang i nærmeste framtid:
Det er en tvers igjennom stilig bok de har satt til verden, Dagbladets journalistpoet Tom Stalsberg og fotograf Lars Eivind Bones, sammen med Lars Saabye Christensen, forfatteren som vel ikke trenger nærmere presentasjon.
Boken er forresten ikke bare stilig, den er formfullendt, vakker. I en bunnlinjeorientert forlagsverden er det ikke hverdagskost med så mange fotografier, så lekre detaljer og så god papirkvalitet mellom to permer. Det er til og med poesi inni smussomslaget! Og det er neppe tilfeldig.
Dagbladlesere vil huske reportasjen i Magasinet for et drøyt år siden, der de samme tre herrene rapporterte poetisk fra jakten på Amerika, på Tom Waits og på spøkelset, eller var det hjertet, i lørdagskvelden. Allerede da hadde nok Aschehoug en idé om at dette burde bli bok. Og denne uken foreligger ”Men Buicken står her fremdeles” som en slags totalutgivelse, bok og lydbok utkommer samtidig i forseggjort utstyr.
Fotografier og poesi, altså, som til sammen skal fange Amerika, eller tre norske menns møte med litt av Amerika. Her er kafeer om natten og veiskilt i grøftekanten, her er jukebokser og butikkfasaders neonlys speilet i våt asfalt.
Et poeng med utgivelsen er at diktstemmene ikke skal la seg atskille, Saabye og Stalsberg skriver seg sammen gjennom drømmenes land. Likevel dukker det opp vel mange paraplymetaforer og bluesstrofer som minner stygt om noe vi kjenner fra Skillebekk-forfatter Christensens repertoar.
Det er i det hele tatt lett å kritisere både prosjektet og utførelsen for å gjenfortelle en serie klisjeer om USA. Men boken er litt smartere enn kritikeren som roper at han har hørt det før. Allerede åpningsdiktet hevder at ”reisen begynner i støvet på en diamantstift”, altså foran platespilleren der en vinylplate roterer knitrende og synger, må vi anta, om skjebner og drømmer fra landet over there.
Flere av diktene følger samme spor, de leker med klisjeene, sloss med dem og ber om klisjeens revansje. Diktene fungerer godt når motiver fra Tom Waits’ sanger er diskret til stede mellom linjene. Aller best er boken når dikterduoen sammenlikner skjebnen til en sosialt utstøtt kvinne med en ishockeypuck. Man må tåle en trøkk i Amerika.
Tom Stalberg,
Lars Saabye Christensen og
Eivind Bones
Men Buicken står her fremdeles
Reviderte servietter, dikt,
amerikanske huskelapper,
skrøner og fotografier
208 sider.
Aschehoug
Det er en tvers igjennom stilig bok de har satt til verden, Dagbladets journalistpoet Tom Stalsberg og fotograf Lars Eivind Bones, sammen med Lars Saabye Christensen, forfatteren som vel ikke trenger nærmere presentasjon.
Boken er forresten ikke bare stilig, den er formfullendt, vakker. I en bunnlinjeorientert forlagsverden er det ikke hverdagskost med så mange fotografier, så lekre detaljer og så god papirkvalitet mellom to permer. Det er til og med poesi inni smussomslaget! Og det er neppe tilfeldig.
Dagbladlesere vil huske reportasjen i Magasinet for et drøyt år siden, der de samme tre herrene rapporterte poetisk fra jakten på Amerika, på Tom Waits og på spøkelset, eller var det hjertet, i lørdagskvelden. Allerede da hadde nok Aschehoug en idé om at dette burde bli bok. Og denne uken foreligger ”Men Buicken står her fremdeles” som en slags totalutgivelse, bok og lydbok utkommer samtidig i forseggjort utstyr.
Fotografier og poesi, altså, som til sammen skal fange Amerika, eller tre norske menns møte med litt av Amerika. Her er kafeer om natten og veiskilt i grøftekanten, her er jukebokser og butikkfasaders neonlys speilet i våt asfalt.
Et poeng med utgivelsen er at diktstemmene ikke skal la seg atskille, Saabye og Stalsberg skriver seg sammen gjennom drømmenes land. Likevel dukker det opp vel mange paraplymetaforer og bluesstrofer som minner stygt om noe vi kjenner fra Skillebekk-forfatter Christensens repertoar.
Det er i det hele tatt lett å kritisere både prosjektet og utførelsen for å gjenfortelle en serie klisjeer om USA. Men boken er litt smartere enn kritikeren som roper at han har hørt det før. Allerede åpningsdiktet hevder at ”reisen begynner i støvet på en diamantstift”, altså foran platespilleren der en vinylplate roterer knitrende og synger, må vi anta, om skjebner og drømmer fra landet over there.
Flere av diktene følger samme spor, de leker med klisjeene, sloss med dem og ber om klisjeens revansje. Diktene fungerer godt når motiver fra Tom Waits’ sanger er diskret til stede mellom linjene. Aller best er boken når dikterduoen sammenlikner skjebnen til en sosialt utstøtt kvinne med en ishockeypuck. Man må tåle en trøkk i Amerika.
Tom Stalberg,
Lars Saabye Christensen og
Eivind Bones
Men Buicken står her fremdeles
Reviderte servietter, dikt,
amerikanske huskelapper,
skrøner og fotografier
208 sider.
Aschehoug
tirsdag 26. januar 2010
Kjepphester i prosa
I dagens utgave av Bok i P2 er Wencke Mühleisens "Jeg skulle ha løftet deg varsomt over" oppe til diskusjon. I studio sitter programleder Lisbeth David-Andersen, sakprosaanmelder i NRK Susanne Moen Stephansen og amanuensis og biografiforsker Marianne Egeland fra UiO.
Programlederen, tidligere kjent som fast studiovert i det nu hedengagne programmet Sakprosa, innleder sendinga og introduserer boka ved å problematisere sjangeren. Hun har nemlig lest den som sakprosa (fordi hun kjenner Mühleisen som sakprosaforfatter?) og føler seg lurt av at det faktisk er skjønnlitteratur.
- Hvordan kunne jeg ta så feil at jeg leste boka som en roman?, spør hun med adresse til Moen Stephansen, som skal klare opp skillet mellom roman og sakprosa for oss alle.
Og så ruller ballen.
Moen Stephansen innrømmer at hun tok feil sjøl. Hun ble til og med irritert, forteller hun, da hun, etter å ha fått boka tilsendt i kraft av å være sakprosakritiker, oppdaget at språket ikke oppfylte forventningene hun har til saklig prosa.
"Hva er det hun driver med her, egentlig?", spør sakprosaanmelderen indignert. Selv måtte hun gå hele veien til Gyldendals nettsider før hun skjønte at det egentlig var skjønnlitteratur hun leste.
Lisbeth David-Andersen omtaler utgivelsen som "en roman" en rekke ganger. Programlederen og Moen Stephansen er hoderystende enige om at noe er galt i kongeriket når litteraturen ikke lenger er hva de tror den skal være.
Marianne Egeland er den eneste som prøver å holde hodet kaldt. I sitt første innlegg tar hun til orde for å "gå et hakk tilbake", og hun peker på at teksten og forlagets beskrivelse av den ikke alltid er samme sak.
Det interessante spørsmålet, ifølge Egeland, er: Hvorfor skaper denne boka sjangerforvirring?
- Det står nemlig nedtegnelser på tittelbladet og omslaget, på baksiden står det at det er "en historie om ..." og "en bok om...". Boken vi holder i hånden er ikke nødvendigvis en roman, og hva forlaget skriver på sine nettsider, det er det ikke alle lesere som kjenner til, konkluderer hun.
Rett nok må også Egeland medgi at boka sender signaler om at den er - om ikke sakprosa direkte, så iallfall biografisk. Men igjen og igjen prøver hun - til ingen nytte, å pense samtalen bort fra maset om romanen og inn mot spørsmålet om prosaens sjangergrenseland.
Lisbeth David-Andersen gir seg imidlertid faen ikke: "Men når forlaget forteller oss at dette er en roman, så stoler vi vel på en faglig autoritet, gjør vi ikke det?", spør hun.
Egeland antyder at den skjønnlitterære sjangermerkingen kan ha sammenheng med innkjøpsordningen for skjønnlitteratur.
Og etter en kort opplesning fra boka, spør David-Andersen hvordan vi kan skille sakprosaspråk fra romanens språk. Stephansen tar opp tråden og peker på det hun mener er skjønnlitterært ved Mühleisens språk. Hun konkluderer med at det prosalyriske og fragmentariske ved det litterære språket gjør teksten mindre, ikke mer, presis. Og med ett er samtalen over.
Gjørmepreik har ennå ikke lest Mühleisens bok. Men det forundrer oss at kjepphester som troen på det faglitterære språkets renhet, eller de faste og evige sjangergrensene, i så stor grad kan få prege en litterær samtale i Rikskringkastingen.
Først: det er etter mitt syn lite ved denne utgivelsen som peker mot at den er en tradisjonell sakprosautgivelse. Både format, omslag, tittel og viktigst: sjangerbetegnelsen "nedtegnelser", peker mot at boka er overveiende skjønnlitterær.
Dessuten: boka står oppført i den skjønnlitterære avdelingen av Gyldendals vårkatalog, den påstår selv å være "en bok om" og "en historie" om en mors død. Og den offisielle sjangerpåskriften er altså NEDTEGNELSER, ikke for eksempel sakprosa.
Bok i p2 forspiller sjansen til å utforske de spennende sidene ved litteraturen når programlederens affektive rundkast får dominere hele presentasjonen på denne måten.
På vegne av vanvittig mange.
Programlederen, tidligere kjent som fast studiovert i det nu hedengagne programmet Sakprosa, innleder sendinga og introduserer boka ved å problematisere sjangeren. Hun har nemlig lest den som sakprosa (fordi hun kjenner Mühleisen som sakprosaforfatter?) og føler seg lurt av at det faktisk er skjønnlitteratur.
- Hvordan kunne jeg ta så feil at jeg leste boka som en roman?, spør hun med adresse til Moen Stephansen, som skal klare opp skillet mellom roman og sakprosa for oss alle.
Og så ruller ballen.
Moen Stephansen innrømmer at hun tok feil sjøl. Hun ble til og med irritert, forteller hun, da hun, etter å ha fått boka tilsendt i kraft av å være sakprosakritiker, oppdaget at språket ikke oppfylte forventningene hun har til saklig prosa.
"Hva er det hun driver med her, egentlig?", spør sakprosaanmelderen indignert. Selv måtte hun gå hele veien til Gyldendals nettsider før hun skjønte at det egentlig var skjønnlitteratur hun leste.
Lisbeth David-Andersen omtaler utgivelsen som "en roman" en rekke ganger. Programlederen og Moen Stephansen er hoderystende enige om at noe er galt i kongeriket når litteraturen ikke lenger er hva de tror den skal være.
Marianne Egeland er den eneste som prøver å holde hodet kaldt. I sitt første innlegg tar hun til orde for å "gå et hakk tilbake", og hun peker på at teksten og forlagets beskrivelse av den ikke alltid er samme sak.
Det interessante spørsmålet, ifølge Egeland, er: Hvorfor skaper denne boka sjangerforvirring?
- Det står nemlig nedtegnelser på tittelbladet og omslaget, på baksiden står det at det er "en historie om ..." og "en bok om...". Boken vi holder i hånden er ikke nødvendigvis en roman, og hva forlaget skriver på sine nettsider, det er det ikke alle lesere som kjenner til, konkluderer hun.
Rett nok må også Egeland medgi at boka sender signaler om at den er - om ikke sakprosa direkte, så iallfall biografisk. Men igjen og igjen prøver hun - til ingen nytte, å pense samtalen bort fra maset om romanen og inn mot spørsmålet om prosaens sjangergrenseland.
Lisbeth David-Andersen gir seg imidlertid faen ikke: "Men når forlaget forteller oss at dette er en roman, så stoler vi vel på en faglig autoritet, gjør vi ikke det?", spør hun.
Egeland antyder at den skjønnlitterære sjangermerkingen kan ha sammenheng med innkjøpsordningen for skjønnlitteratur.
Og etter en kort opplesning fra boka, spør David-Andersen hvordan vi kan skille sakprosaspråk fra romanens språk. Stephansen tar opp tråden og peker på det hun mener er skjønnlitterært ved Mühleisens språk. Hun konkluderer med at det prosalyriske og fragmentariske ved det litterære språket gjør teksten mindre, ikke mer, presis. Og med ett er samtalen over.
Gjørmepreik har ennå ikke lest Mühleisens bok. Men det forundrer oss at kjepphester som troen på det faglitterære språkets renhet, eller de faste og evige sjangergrensene, i så stor grad kan få prege en litterær samtale i Rikskringkastingen.
Først: det er etter mitt syn lite ved denne utgivelsen som peker mot at den er en tradisjonell sakprosautgivelse. Både format, omslag, tittel og viktigst: sjangerbetegnelsen "nedtegnelser", peker mot at boka er overveiende skjønnlitterær.
Dessuten: boka står oppført i den skjønnlitterære avdelingen av Gyldendals vårkatalog, den påstår selv å være "en bok om" og "en historie" om en mors død. Og den offisielle sjangerpåskriften er altså NEDTEGNELSER, ikke for eksempel sakprosa.
Bok i p2 forspiller sjansen til å utforske de spennende sidene ved litteraturen når programlederens affektive rundkast får dominere hele presentasjonen på denne måten.
På vegne av vanvittig mange.
søndag 24. januar 2010
Barn og fulle folk - Min kamp. Tredje bok.
De første anmeldelsene av "Min Kamp. Tredje bok." ga inntrykk av at Karl Ove Knausgård nå hadde skrevet seg inn på trygg grunn, godt innenfor de sosiale konvensjonene. Men er nå det så sikkert?
Rett nok handler den tredje delen av det biografiske romanprosjektet om forfatterens barndom. Barndom er beskrevet i skjønnlitteraturen før, det skulle være et trygt emne. Her får vi ingen utidige utleveringer av forfatterens familieliv i Malmö, ingen avsløringer av svigermors alkoholvaner.
Likevel skiller boken seg fra andre barndomsskildringer, og det er forskjellene som utgjør det unike ved metoden i Min kamp.
I åpningen av Tredje bok kommer familien Knausgård flyttende til Tromøya ved Arendal. Karl Ove er nyfødt, og fortelleren slår fast at ”Jeg husker selvfølgelig ingen ting fra denne tiden”. Til tross for denne erkjennelsen forteller han som om han hadde direkte adgang til hver eneste detalj i livet sitt i perioden fra han var null til 14 år.
Denne demonstrasjonen av at det er diktning som skaper sann erindring, er både et viktig fortellergrep og en uhyre stor litterær kvalitet ved verket. Fortellingen i Tredje bok er dominert av barnets voldsomme følelser: gleden ved den første forelskelsen, sorgen over en feil badehette, og viktigst, barnets angst for en tyrannisk far. Farens raseri og vold fører til altomfattende usikkerhet og årvåkenhet hos Karl Ove og broren. Det er derfor rørende når den voksne fortelleren griper inn i historien og sier at han bare har ett ønske: at han som far skal være en selvfølge for sine egne barn, at de skal overse ham.
Vi glemmer heller ikke at denne boken er et portrett av kunstneren som svært ung mann. I flere scener får vi eksempler på at barnet bryter med de sosiale reglene. Når en nabo som mistenkes for alkoholisme, kommer sjanglende forbi på sykkel, løper Karl Ove etter ham og roper at mannen har øl i handleposene, til vennenes stumme forundring. Karl Ove sårer også en gutt i storebrorens klasse ved å påpeke at denne ikke har lært seg å lese. ”Men det er jo sant!”, hevder barnet i selvforsvar.
Slik peker guttungens avsløringer frem mot den kompromissløse forfatterens boring etter sannheten som voksen. Og sannheten om den lille gutten med utstående tenner blir sannheten om han som skriver det ned.
Karl Ove Knausgård
Min kamp. Tredje bok.
Roman
422 sider.
Oktober
Rett nok handler den tredje delen av det biografiske romanprosjektet om forfatterens barndom. Barndom er beskrevet i skjønnlitteraturen før, det skulle være et trygt emne. Her får vi ingen utidige utleveringer av forfatterens familieliv i Malmö, ingen avsløringer av svigermors alkoholvaner.
Likevel skiller boken seg fra andre barndomsskildringer, og det er forskjellene som utgjør det unike ved metoden i Min kamp.
I åpningen av Tredje bok kommer familien Knausgård flyttende til Tromøya ved Arendal. Karl Ove er nyfødt, og fortelleren slår fast at ”Jeg husker selvfølgelig ingen ting fra denne tiden”. Til tross for denne erkjennelsen forteller han som om han hadde direkte adgang til hver eneste detalj i livet sitt i perioden fra han var null til 14 år.
Denne demonstrasjonen av at det er diktning som skaper sann erindring, er både et viktig fortellergrep og en uhyre stor litterær kvalitet ved verket. Fortellingen i Tredje bok er dominert av barnets voldsomme følelser: gleden ved den første forelskelsen, sorgen over en feil badehette, og viktigst, barnets angst for en tyrannisk far. Farens raseri og vold fører til altomfattende usikkerhet og årvåkenhet hos Karl Ove og broren. Det er derfor rørende når den voksne fortelleren griper inn i historien og sier at han bare har ett ønske: at han som far skal være en selvfølge for sine egne barn, at de skal overse ham.
Vi glemmer heller ikke at denne boken er et portrett av kunstneren som svært ung mann. I flere scener får vi eksempler på at barnet bryter med de sosiale reglene. Når en nabo som mistenkes for alkoholisme, kommer sjanglende forbi på sykkel, løper Karl Ove etter ham og roper at mannen har øl i handleposene, til vennenes stumme forundring. Karl Ove sårer også en gutt i storebrorens klasse ved å påpeke at denne ikke har lært seg å lese. ”Men det er jo sant!”, hevder barnet i selvforsvar.
Slik peker guttungens avsløringer frem mot den kompromissløse forfatterens boring etter sannheten som voksen. Og sannheten om den lille gutten med utstående tenner blir sannheten om han som skriver det ned.
Karl Ove Knausgård
Min kamp. Tredje bok.
Roman
422 sider.
Oktober
Når kommer nykritikkens nye vår?
Onsdag 16.12.2009 skrev Ingunn Økland artikkelen "Akterutseilt teorifabrikk" i Aftenposten.
Der tok hun opp et par utfordringer som univeristetsfaget litteraturvitenskap står overfor i våre Knausgård-tider, f.eks. at det er utilstrekkelig bare å drive med estetisk vurdering av den reine teksten når verkene vitterlig er svært ureine og bl.a. henger ut virkelige personer i fiksjonens grenseland. Økland ønsker seg moralsk kritikk.
Det er denne vinteren visstnok 50 år siden allmenn litteraturvitenskap ble etablert som fag ved Universitetet i Oslo, og Økland søker i den anledning å ta tempen på faget eller miljøet, og samtidig vil hun undersøke om faget har noe særlig aktualitet i dag.
Hovedpoengene i Øklands artikkel kan oppsummeres i et par-tre punkter: litteraturvitenskap er ikke matnyttig, derfor var faget kunstig stort på 1990- og starten av 2000-tallet, men i dag er unge mennesker opptatt av å få jobb og velger andre fag. Faget er ikke et produktivt teorilaboratorium, forskerne tilpasser bare fransk og amerikansk teori til norske forhold. Og sist, viktigst: allmenn litteraturvitenskap er opptatt av (og lærer studentene) å lese tekster nøye og langsomt, men "samtidig har dette faget gitt oss en betydelig berøringsangst for hva som faktisk står i den [litteraturen]".
Et par dager seinere skrev professor Jon Haarberg fra UiO en vittig kommentar til Økland. Teksten hans åpner med å avsløre at han skriver på direkte oppfordring fra Aftenpostens debattredaksjon, som så gjerne skulle ønske de kunne få til litt debatt. Deretter tilbakeviser han Øklands påstander i lett hoverende prosa. Det var den debatten.
Nei, vent, der er mer! Lektor ved Århus universitet, Hans Hauge, tar opp hansken i Information 6.1.2010. "Giv nykritikken en ny chance", skriver Hauge, og plutselig blir Øklands tekst katalysator for et bitte lite paradigmehopp i litteraturfaget. Hauge har sett den samme anti-teoretiske tendens i Danmark, ikke i form av et eksplisitt opprør mot verdensfjerne dekonstruktører og strukturalister, men gjennom studentenes suverene skuldertrekk:
"Da jeg præsenterede mine studerende for en freudiansk tolkning, morede de sig kosteligt, og en anden gang viste jeg dem en indviklet model om fortællinger, lavet af en, der hedder M. Fludernick. De mistænkte modellen for at være en parodi. Jeg kunne kun give dem ret."
Det er med relativt lett hjerte Hauge konstaterer at teorien i litteraturfaget bare er såå 1987. Han løfter også fram Knausgård som eksempel på en type litteratur som teoretikerne (og kanskje til og med alle profesjonelle lesere?)vil avvise på grunn av det biografiske.
"Hen imod slutningen af sit indlæg nævner Ingunn Økland modtagelsen af de første tre bind af Karl Ove Knausgårds selvbiografiske ‘roman fleuve’ Min kamp. Hun anklager en kritiker for at undlade at tage stilling til de etiske problemstillinger, som romanserien rejser. Hvor langt kan man gå? Hvor privat kan man være?
Kritikeren er et produkt af den gamle teori. Den kritiserede kritiker tager ikke stilling til den slags, fordi det har med det biografiske at gøre, siger Økland, der vil have den biografiske metode tilbage. Hos Knausgård er der ingen leg med forholdet mellem fiktion og virkelighed. Romanen fiktionaliserer ikke, men er udtryk for ekstrem realisme eller fiktionsfri fiktion. Økland antyder, at litteraturteorien intet kan stille op med en roman som Knausgårds. Det har hun ret i. Det biografiske er mit stikord til nykritikken. En nykritiker ville straks afvise Knausgårds roman."
Ifølge Hauge er Økland ute etter å gjeninnføre en slags historisk-biografisk metode. Men i stedet for å gi stemme til Øklands kor som etterlyser moralen og den stillingstagende leser, åpner Hauge døra for god, gammal nykritisk close reading. Det er likevel ikke godt å bli klok på hva han mener nykritikken skal gjøre med det biografiske. Sitatet over viser nokså tydelig at nykritikken - både den av Cleanth Brooks og den danske varianten av Johan Fjord Jensen, er uten begreper og teori som kan takle den biografiske roman. "Det biografiske er mit stikord til nykritikken.", skriver Hauge. Men hva kan nykritikken anno 2010 gjøre og si? Hans Hauge avslører det ikke, men han har trua:
"Kunne man genindføre nykritikken eller for første gang indføre den?
Den ville være en kritik af den videnskabeliggørelse, der finder sted på humaniora. Den ville være et alternativ til gold narratologi, kold kognitivisme og politisk korrekt neodarwinisme.
Den ville også passe til en fremtid, hvor færre og færre vil læse litteratur. Nykritiske læsninger er ikke videnskabelige, men kunstneriske og håndværksmæssige.
Dernæst er nykritikken en poetik, det vil sige et forsvar for poesien som tænkning. Ikke mange læser lyrik længere. Der er brug for at forsvare litteraturen som erkendelsesform. Og det formår nykritikken. Francis Fukuyama havde ret i, at det, der er godt for markedet, ikke er godt for kunsten. Går det dårligt for kunsten, går det værre for kunstvidenskaberne, der tvinges til at forvandle sig til forvaltere af oplevelsesøkonomien og begivenhedskulturen. Disse to er det sorte hul, hvori litteratur og god musik forsvinder. James Joyce er turisme i Irland."
Gjennom en (gjen-)innføring av nykritikken eller den nykritiske poetikk, vil studentene lære forskjell på godt og dårlig, se kjernen i det poetiske språk, det vil se få øynene opp for det spesifikke ved det litterære språket som kunst. Men det biografiske må vi finne opp selv.
I Aftenposten 16.12.2009 er ikke Økland helt redelig når hun leser Atle Kittangs 2009-utgivelse "Diktekunstens relasjonar" som et slags symptom på at litteraturvitenskapen har smørt seg bort i litteraturdebatten. Tidlig i artikkelen slår hun fast at det ikke er overraskende at Kittangs bok er utstyrt med en "prototypisk litteraturvitenskapelig tittel", nei, akkurat. Og i bildeteksten under Kittangs portrett som illustrer artikkelen, heter det at "Atle Kittang er nestor i allmenn litteraturvitenskap i Norge. Men faget har ikke avlet en eneste original teoretiker på 50 år."
"Diktekunstens relasjonar" er neppe tenkt som et litteraturteoretisk nybrottsarbeid, jeg tror ikke Kittang her er ute etter å produsere ny teori. Snarere er boka en essaysamling om tolkning av litteratur i lys av helt akutte samtidsspørmål: litteratur og politikk, litteratur og samfunn, litteratur og kvalitet, samtidslitteratur og kanon. Når Økland hånlig slår fast at norsk litteraturvitenskap kun "driver ... med formidling - og justering - av utenlandske teoretikere ...", vil jeg skynde meg å uttrykke glede over at Atle Kittang f.eks. gjør meg oppmerksom på teoretikeren Jacques Rancière. Jeg tror imidlertid ikke verken Kittang, Rancière, Hauge, Arne Melberg eller andre kan skape den ene teorien som trengs i møte med litteraturen i samtida vår. Det jeg imidlertid har trua på, er å sette av et par timer til å lese de gamle (Wellek & Warren, Genette pluss den aldri falmende Northorp Frye), og la disse stemmene brytes mot f.eks. Terry Eagletons "How to read a poem". Og så tenke litt mer, og så lese litt Espedal og Knausgård, og så tenke høyt i stadig nye blogger.
Slik kan vårt daglige gjørmepreik øke forståelsen av kunsten i samtida vår.
Der tok hun opp et par utfordringer som univeristetsfaget litteraturvitenskap står overfor i våre Knausgård-tider, f.eks. at det er utilstrekkelig bare å drive med estetisk vurdering av den reine teksten når verkene vitterlig er svært ureine og bl.a. henger ut virkelige personer i fiksjonens grenseland. Økland ønsker seg moralsk kritikk.
Det er denne vinteren visstnok 50 år siden allmenn litteraturvitenskap ble etablert som fag ved Universitetet i Oslo, og Økland søker i den anledning å ta tempen på faget eller miljøet, og samtidig vil hun undersøke om faget har noe særlig aktualitet i dag.
Hovedpoengene i Øklands artikkel kan oppsummeres i et par-tre punkter: litteraturvitenskap er ikke matnyttig, derfor var faget kunstig stort på 1990- og starten av 2000-tallet, men i dag er unge mennesker opptatt av å få jobb og velger andre fag. Faget er ikke et produktivt teorilaboratorium, forskerne tilpasser bare fransk og amerikansk teori til norske forhold. Og sist, viktigst: allmenn litteraturvitenskap er opptatt av (og lærer studentene) å lese tekster nøye og langsomt, men "samtidig har dette faget gitt oss en betydelig berøringsangst for hva som faktisk står i den [litteraturen]".
Et par dager seinere skrev professor Jon Haarberg fra UiO en vittig kommentar til Økland. Teksten hans åpner med å avsløre at han skriver på direkte oppfordring fra Aftenpostens debattredaksjon, som så gjerne skulle ønske de kunne få til litt debatt. Deretter tilbakeviser han Øklands påstander i lett hoverende prosa. Det var den debatten.
Nei, vent, der er mer! Lektor ved Århus universitet, Hans Hauge, tar opp hansken i Information 6.1.2010. "Giv nykritikken en ny chance", skriver Hauge, og plutselig blir Øklands tekst katalysator for et bitte lite paradigmehopp i litteraturfaget. Hauge har sett den samme anti-teoretiske tendens i Danmark, ikke i form av et eksplisitt opprør mot verdensfjerne dekonstruktører og strukturalister, men gjennom studentenes suverene skuldertrekk:
"Da jeg præsenterede mine studerende for en freudiansk tolkning, morede de sig kosteligt, og en anden gang viste jeg dem en indviklet model om fortællinger, lavet af en, der hedder M. Fludernick. De mistænkte modellen for at være en parodi. Jeg kunne kun give dem ret."
Det er med relativt lett hjerte Hauge konstaterer at teorien i litteraturfaget bare er såå 1987. Han løfter også fram Knausgård som eksempel på en type litteratur som teoretikerne (og kanskje til og med alle profesjonelle lesere?)vil avvise på grunn av det biografiske.
"Hen imod slutningen af sit indlæg nævner Ingunn Økland modtagelsen af de første tre bind af Karl Ove Knausgårds selvbiografiske ‘roman fleuve’ Min kamp. Hun anklager en kritiker for at undlade at tage stilling til de etiske problemstillinger, som romanserien rejser. Hvor langt kan man gå? Hvor privat kan man være?
Kritikeren er et produkt af den gamle teori. Den kritiserede kritiker tager ikke stilling til den slags, fordi det har med det biografiske at gøre, siger Økland, der vil have den biografiske metode tilbage. Hos Knausgård er der ingen leg med forholdet mellem fiktion og virkelighed. Romanen fiktionaliserer ikke, men er udtryk for ekstrem realisme eller fiktionsfri fiktion. Økland antyder, at litteraturteorien intet kan stille op med en roman som Knausgårds. Det har hun ret i. Det biografiske er mit stikord til nykritikken. En nykritiker ville straks afvise Knausgårds roman."
Ifølge Hauge er Økland ute etter å gjeninnføre en slags historisk-biografisk metode. Men i stedet for å gi stemme til Øklands kor som etterlyser moralen og den stillingstagende leser, åpner Hauge døra for god, gammal nykritisk close reading. Det er likevel ikke godt å bli klok på hva han mener nykritikken skal gjøre med det biografiske. Sitatet over viser nokså tydelig at nykritikken - både den av Cleanth Brooks og den danske varianten av Johan Fjord Jensen, er uten begreper og teori som kan takle den biografiske roman. "Det biografiske er mit stikord til nykritikken.", skriver Hauge. Men hva kan nykritikken anno 2010 gjøre og si? Hans Hauge avslører det ikke, men han har trua:
"Kunne man genindføre nykritikken eller for første gang indføre den?
Den ville være en kritik af den videnskabeliggørelse, der finder sted på humaniora. Den ville være et alternativ til gold narratologi, kold kognitivisme og politisk korrekt neodarwinisme.
Den ville også passe til en fremtid, hvor færre og færre vil læse litteratur. Nykritiske læsninger er ikke videnskabelige, men kunstneriske og håndværksmæssige.
Dernæst er nykritikken en poetik, det vil sige et forsvar for poesien som tænkning. Ikke mange læser lyrik længere. Der er brug for at forsvare litteraturen som erkendelsesform. Og det formår nykritikken. Francis Fukuyama havde ret i, at det, der er godt for markedet, ikke er godt for kunsten. Går det dårligt for kunsten, går det værre for kunstvidenskaberne, der tvinges til at forvandle sig til forvaltere af oplevelsesøkonomien og begivenhedskulturen. Disse to er det sorte hul, hvori litteratur og god musik forsvinder. James Joyce er turisme i Irland."
Gjennom en (gjen-)innføring av nykritikken eller den nykritiske poetikk, vil studentene lære forskjell på godt og dårlig, se kjernen i det poetiske språk, det vil se få øynene opp for det spesifikke ved det litterære språket som kunst. Men det biografiske må vi finne opp selv.
I Aftenposten 16.12.2009 er ikke Økland helt redelig når hun leser Atle Kittangs 2009-utgivelse "Diktekunstens relasjonar" som et slags symptom på at litteraturvitenskapen har smørt seg bort i litteraturdebatten. Tidlig i artikkelen slår hun fast at det ikke er overraskende at Kittangs bok er utstyrt med en "prototypisk litteraturvitenskapelig tittel", nei, akkurat. Og i bildeteksten under Kittangs portrett som illustrer artikkelen, heter det at "Atle Kittang er nestor i allmenn litteraturvitenskap i Norge. Men faget har ikke avlet en eneste original teoretiker på 50 år."
"Diktekunstens relasjonar" er neppe tenkt som et litteraturteoretisk nybrottsarbeid, jeg tror ikke Kittang her er ute etter å produsere ny teori. Snarere er boka en essaysamling om tolkning av litteratur i lys av helt akutte samtidsspørmål: litteratur og politikk, litteratur og samfunn, litteratur og kvalitet, samtidslitteratur og kanon. Når Økland hånlig slår fast at norsk litteraturvitenskap kun "driver ... med formidling - og justering - av utenlandske teoretikere ...", vil jeg skynde meg å uttrykke glede over at Atle Kittang f.eks. gjør meg oppmerksom på teoretikeren Jacques Rancière. Jeg tror imidlertid ikke verken Kittang, Rancière, Hauge, Arne Melberg eller andre kan skape den ene teorien som trengs i møte med litteraturen i samtida vår. Det jeg imidlertid har trua på, er å sette av et par timer til å lese de gamle (Wellek & Warren, Genette pluss den aldri falmende Northorp Frye), og la disse stemmene brytes mot f.eks. Terry Eagletons "How to read a poem". Og så tenke litt mer, og så lese litt Espedal og Knausgård, og så tenke høyt i stadig nye blogger.
Slik kan vårt daglige gjørmepreik øke forståelsen av kunsten i samtida vår.
lørdag 23. januar 2010
Til den innerste kjernen - Min kamp. Andre bok.
Det er bare med et nødskrik vi (i Gjørmepreiks papirorgan i en industriby ved Oslofjorden) rekker å anmelde andre del av Karl Ove Knausgårds romanverk Min kamp før tredje bind er på gaten en gang tidlig i desember.
Så langt har leseren mesket seg i en 1000 sider lang fortelling om forfatterens liv og levnet, og med fire bind og enda et par tusen sider i vente må man spørre seg: I hvilken retning skal det fortsette? Hvor skal det ende? Alt vi vet, er at vi ikke kan vite. Alt vi kan gjøre, er å lese og vente på at brikkene skal falle på plass en etter en.Det er en sjelden opplevelse for bokanmelderen å skimte helheten i et så gigantisk lerret, men bare ha tilgang til en liten flik av det.
Første del av Min kamp som ble tildelt Brageprisen 19. november, var en gripende roman blant annet fordi den skildret skjebnen til en karakter som heller ikke forfatteren så ut til å kjenne til bunns, nemlig Karl Ove Knausgårds far. Leseren lurte hele tiden på hvem denne faren var, hvorfor han drakk og hvordan han egentlig døde.
Andre bok er i langt mindre grad drevet fram av en intrige, her fins ikke et klart dramatisk forløp og heller ingen oppklaring. Romanen åpner sommeren 2008 med at Karl Ove og familien kjører hjemover fra sommerferie. Barna gråter, fornøyelsesparkene langs veien er gledeløse, trivialitetene tårner seg opp, og forfatteren og fortelleren Knausgård skulle gjerne vært et annet sted.
Via hverdagshendeleser hjemme i Malmö tar han oss tilbake til Stockholm fire-fem år tidligere. Hit reiste Knausgård da et ekteskap hjemme i Norge gikk i oppløsning, her startet han et nytt liv blant nye mennesker, og her møtte han sine barns mor, Linda. Dette livet er det "Min kamp. Andre bok" forteller om i en handlingsmettet beretning full av selvbetraktning og en ikke ubetydelig dose selvforakt.
I den grad vi finner en intrige her, dreier den seg om hvordan Linda og Karl Ove får hverdagen til å gå opp uten å slite både seg selv og hverandre i stykker. Leseren må innfinne seg i rollen som grafser i de mange hjerteskjærende og private scenene.
Selv om disse scenene er uhyre hjemlige, er romanens store prosjekt ikke til å ta feil av. ”Det var bare dit, mot det vesentligste, mot den menneskelige eksistens innerste kjerne, jeg skulle bevege meg”, tenker Knausgård på vegne av sin egen kunst etter å ha sett Ingmar Bergmans oppsetning av "Gengangere" på teaterscenen.
I Min kamp er veien til eksistensens innerste kjerne identisk med veien inn i kunstneren selv, og det er med en blanding av glede og gru vi tenker oss Knausgård som en moderne Peer Gynt og verket som en gigantisk løkscene for vår tid.
Karl Ove Knausgård
Min kamp
Andre bok
Roman
562 sider.
Oktober
Så langt har leseren mesket seg i en 1000 sider lang fortelling om forfatterens liv og levnet, og med fire bind og enda et par tusen sider i vente må man spørre seg: I hvilken retning skal det fortsette? Hvor skal det ende? Alt vi vet, er at vi ikke kan vite. Alt vi kan gjøre, er å lese og vente på at brikkene skal falle på plass en etter en.Det er en sjelden opplevelse for bokanmelderen å skimte helheten i et så gigantisk lerret, men bare ha tilgang til en liten flik av det.
Første del av Min kamp som ble tildelt Brageprisen 19. november, var en gripende roman blant annet fordi den skildret skjebnen til en karakter som heller ikke forfatteren så ut til å kjenne til bunns, nemlig Karl Ove Knausgårds far. Leseren lurte hele tiden på hvem denne faren var, hvorfor han drakk og hvordan han egentlig døde.
Andre bok er i langt mindre grad drevet fram av en intrige, her fins ikke et klart dramatisk forløp og heller ingen oppklaring. Romanen åpner sommeren 2008 med at Karl Ove og familien kjører hjemover fra sommerferie. Barna gråter, fornøyelsesparkene langs veien er gledeløse, trivialitetene tårner seg opp, og forfatteren og fortelleren Knausgård skulle gjerne vært et annet sted.
Via hverdagshendeleser hjemme i Malmö tar han oss tilbake til Stockholm fire-fem år tidligere. Hit reiste Knausgård da et ekteskap hjemme i Norge gikk i oppløsning, her startet han et nytt liv blant nye mennesker, og her møtte han sine barns mor, Linda. Dette livet er det "Min kamp. Andre bok" forteller om i en handlingsmettet beretning full av selvbetraktning og en ikke ubetydelig dose selvforakt.
I den grad vi finner en intrige her, dreier den seg om hvordan Linda og Karl Ove får hverdagen til å gå opp uten å slite både seg selv og hverandre i stykker. Leseren må innfinne seg i rollen som grafser i de mange hjerteskjærende og private scenene.
Selv om disse scenene er uhyre hjemlige, er romanens store prosjekt ikke til å ta feil av. ”Det var bare dit, mot det vesentligste, mot den menneskelige eksistens innerste kjerne, jeg skulle bevege meg”, tenker Knausgård på vegne av sin egen kunst etter å ha sett Ingmar Bergmans oppsetning av "Gengangere" på teaterscenen.
I Min kamp er veien til eksistensens innerste kjerne identisk med veien inn i kunstneren selv, og det er med en blanding av glede og gru vi tenker oss Knausgård som en moderne Peer Gynt og verket som en gigantisk løkscene for vår tid.
Karl Ove Knausgård
Min kamp
Andre bok
Roman
562 sider.
Oktober
fredag 22. januar 2010
Elegi for Dagbladet - del I
Nei, det er ikke en
overmoden biff
tomat
som faller fra sin ranke
grein
faretruende fort
mot stein
hellene og
den sanne død,
det er Dagbla'
som faller
med en
mølle
stein
om halsen,
- Detta blir blodig!
sier gutten,
mens konkurrenten
roper:
Catch up! For helvete!
Vi trenger deg!
Som cola
trenger pepsi, som rimi
trenger rema, som hauk
trenger due, så cath-up,
sier konkurrenten
og tørker en tåre
...
det blir for
sterkt med
bare
sennep.
altfor
sterkt
sennep
trenger
overmoden biff
tomat
som faller fra sin ranke
grein
faretruende fort
mot stein
hellene og
den sanne død,
det er Dagbla'
som faller
med en
mølle
stein
om halsen,
- Detta blir blodig!
sier gutten,
mens konkurrenten
roper:
Catch up! For helvete!
Vi trenger deg!
Som cola
trenger pepsi, som rimi
trenger rema, som hauk
trenger due, så cath-up,
sier konkurrenten
og tørker en tåre
...
det blir for
sterkt med
bare
sennep.
altfor
sterkt
sennep
trenger
torsdag 21. januar 2010
På sporet av den tapte livskamp - Min kamp. Første bok.
Karl Ove Knausgårds gigantiske romanprosjekt Min kamp er i gang, og det kan sies alt nå: Utførelsen tegner til å bli like kolossalt vellykket som formatet!
Gjennom seks selvbiografiske bind, som utgis fortløpende fram til våren 2010, skal forfatteren fortelle en historie ingen dikter kunne dikte, nemlig den virkelige historien om forfatteren Karl Ove Knausgård. Det er så vidt meg bekjent et arbeid uten like i norsk litteraturhistorie. Kanskje bortsett fra ett verk: Hans Jægers trebindserindring som kom ut mellom 1893 og 1902. Wikipedia skriver om disse tre dagboksromanene at trilogien "kretser om trekantforholdet mellom Jæger, Christian Krohg og den tilbedte Oda Krohg, og er selvutleverende i en grad som ikke senere er blitt overgått av noen norsk forfatter. Siste bok omhandler også materiale som omtaler Oda og Christian Kroghs kamp mot at boken skulle bli utgitt, etter at de hadde giftet seg og ekskludert Hans Jæger fra det gamle trekantdramaet." Stemmer det?
Likevel må vi huske at Jæger skrev for et ganske annet publikum enn Knauser'n gjør i dag, 1890-åra var en annen medievirkelighet, og Jæger ønsket å trykke til der det gjorde mest vondt for borgerskapet. Knausgård trykker der det gjør vondt for ham selv, sånn virker det iallfall foreløpig.
Nå kommer det neppe som noen overraskelse at akkurat Knausgårds forfatterskap vokser og finner nye veier. Etter at debuten Ute av verden ble belønnet med Kritikerprisen i 1998, forbløffet Knausgård leserne med å gjenfortelle Det gamle testamentet og servere englenes historie i oppfølgeren En tid for alt (2004).
Og den første delen av Min kamp representerer – for å si det litt tørt, både brudd og kontinuitet.
Det åpner med døden: ”For hjertet er livet enkelt: det slår så lenge det kan. Så stopper det.” Etter innledningen bryter forfatteren inn i romanuniverset med ordene ”I dag er det den 27. februar 2008. Klokken er 23:43. Jeg som skriver, Karl Ove Knausgård, ble født i desember 1968, og er altså i skrivende stund 39 år gammel.”
Dermed er den biografiske rammen etablert, eller, biografien er noe mer og annet enn ramme i denne romanen, den er snarere kjerne og igangsetter for hele skrivingen. Knausgård forteller om familielivet i Malmö, om kampen for å få plass til å skape kunst og om sin egen oppvekst og barndom i Kristiansand på 1980-tallet. Men i likhet med forfatterens tidligere romaner er Min kamp i svært stor grad en tekst om en sønns forhold til en far. Knausgårds barndom og ungdom har sterk farge av utrygghet og manglende anerkjennelse fra faren. Farens forvandling fra vellykket lærer og lokalpolitiker til dypt desillusjonert alkoholiker er romanens kanskje største gåte. Men det er ikke farens historie alene som gjør Min kamp til noe mer enn dagbok eller bekjennelse.
Ved hjelp av en uendelighet av pregnante scener i et tindrende klart språk etablerer Knausgård et helt nett av handlingstråder som fra start til slutt er stor romankunst. Flere tanker og motiver i romanen – for eksempel malerkunsten, skyene, minnene og foreldrenes forskjellige roller, kan lede tankene til Marcel Prousts livsverk På sporet av den tapte tid. Man bør være veldig forsiktig med å sammenlikne en norsk samtidsforfatter med den moderne romanens franske overhode, men med Min kamp 1 har Knausgård støpt fundamentet til en litterær katedral. Han er på sporet av et verk ingen leser bør gå glipp av.
Karl Ove Knausgård
Min kamp 1
Roman
434 sider.
Forlaget Oktober
Gjennom seks selvbiografiske bind, som utgis fortløpende fram til våren 2010, skal forfatteren fortelle en historie ingen dikter kunne dikte, nemlig den virkelige historien om forfatteren Karl Ove Knausgård. Det er så vidt meg bekjent et arbeid uten like i norsk litteraturhistorie. Kanskje bortsett fra ett verk: Hans Jægers trebindserindring som kom ut mellom 1893 og 1902. Wikipedia skriver om disse tre dagboksromanene at trilogien "kretser om trekantforholdet mellom Jæger, Christian Krohg og den tilbedte Oda Krohg, og er selvutleverende i en grad som ikke senere er blitt overgått av noen norsk forfatter. Siste bok omhandler også materiale som omtaler Oda og Christian Kroghs kamp mot at boken skulle bli utgitt, etter at de hadde giftet seg og ekskludert Hans Jæger fra det gamle trekantdramaet." Stemmer det?
Likevel må vi huske at Jæger skrev for et ganske annet publikum enn Knauser'n gjør i dag, 1890-åra var en annen medievirkelighet, og Jæger ønsket å trykke til der det gjorde mest vondt for borgerskapet. Knausgård trykker der det gjør vondt for ham selv, sånn virker det iallfall foreløpig.
Nå kommer det neppe som noen overraskelse at akkurat Knausgårds forfatterskap vokser og finner nye veier. Etter at debuten Ute av verden ble belønnet med Kritikerprisen i 1998, forbløffet Knausgård leserne med å gjenfortelle Det gamle testamentet og servere englenes historie i oppfølgeren En tid for alt (2004).
Og den første delen av Min kamp representerer – for å si det litt tørt, både brudd og kontinuitet.
Det åpner med døden: ”For hjertet er livet enkelt: det slår så lenge det kan. Så stopper det.” Etter innledningen bryter forfatteren inn i romanuniverset med ordene ”I dag er det den 27. februar 2008. Klokken er 23:43. Jeg som skriver, Karl Ove Knausgård, ble født i desember 1968, og er altså i skrivende stund 39 år gammel.”
Dermed er den biografiske rammen etablert, eller, biografien er noe mer og annet enn ramme i denne romanen, den er snarere kjerne og igangsetter for hele skrivingen. Knausgård forteller om familielivet i Malmö, om kampen for å få plass til å skape kunst og om sin egen oppvekst og barndom i Kristiansand på 1980-tallet. Men i likhet med forfatterens tidligere romaner er Min kamp i svært stor grad en tekst om en sønns forhold til en far. Knausgårds barndom og ungdom har sterk farge av utrygghet og manglende anerkjennelse fra faren. Farens forvandling fra vellykket lærer og lokalpolitiker til dypt desillusjonert alkoholiker er romanens kanskje største gåte. Men det er ikke farens historie alene som gjør Min kamp til noe mer enn dagbok eller bekjennelse.
Ved hjelp av en uendelighet av pregnante scener i et tindrende klart språk etablerer Knausgård et helt nett av handlingstråder som fra start til slutt er stor romankunst. Flere tanker og motiver i romanen – for eksempel malerkunsten, skyene, minnene og foreldrenes forskjellige roller, kan lede tankene til Marcel Prousts livsverk På sporet av den tapte tid. Man bør være veldig forsiktig med å sammenlikne en norsk samtidsforfatter med den moderne romanens franske overhode, men med Min kamp 1 har Knausgård støpt fundamentet til en litterær katedral. Han er på sporet av et verk ingen leser bør gå glipp av.
Karl Ove Knausgård
Min kamp 1
Roman
434 sider.
Forlaget Oktober
Anne Bøe: minimum
Livets laveste rop, i grønt?
Når bokåret 2009 en gang skal oppsummeres, og da mener jeg grundig og i etterpåklokskapens lys, er det ikke mulig å forbigå Anne Bøe i stillhet. Samlingen ”minimum” – med liten forbokstav, er med sine over 160 sider ikke akkurat en minimalistisk diktbok. Og innholdet er overveldende.
Kanskje kan den kalles en reise mellom liv og død, eller kanskje en stor bølge av motiver som beveger seg inn og ut av leserens forestillingsevne mens betydningene vokser frem. Så hva slags poesi er dette?
Siden Anne Bøe debuterte og fikk Vesaas-prisen i 1984, har hun ofte benyttet diskrete, lydlige virkemidler. Flere kommentatorer omtaler poesien hennes som vanskelig. Dessuten er hun en flittig bruker av oksymoronen: Diktene har hatt en tendens til å føre sammen objekter og sansinger som ikke har noe med hverandre å gjøre; debuten bærer for eksempel den vakre og litt umulige tittelen ”Silkestein”.
Men med ”minimum” er mye annerledes. I bokens første del forstår leseren at en alvorlig sykdom er under oppseiling. Stemmen i diktet venter på innleggelse og skal opereres for kreft. Det fortellende innslaget er tydelig, men abrupt, til stede gjennom hele boken. Stemmen i diktene er imidlertid ikke et vanlig lyrisk jeg, i stedet snakker diktet gjennom eller til et du, uten påtrengende intimitet, men likevel med intenst nærvær. Når innleggelsen er et faktum, heter det for eksempel: ”der ligger du, bølgen stiger”. Bølgen er her både tsunamibølgen i India-havet julen 2004 og den grafiske bølgen på apparatene som overvåker pasienten i sykesengen.
Bøe tegner aldri slike doble betydninger med overtydelig strek, og leseren opplever hele veien glidninger mellom nivåene i forståelsen. Det samme er tilfelle når terskler blir til skjebnesvangre grenser, når heisen blir en ferge mellom vår verden og dødsriket, eller når et grønt tre blir livssymbol på en forfriskende og fornyet, men ikke helt avklart måte. Diktene balanserer ofte – mesterlig, skremmende, på språkets og bevissthetens ytterste grenser. I den skjøre sekvensen ”orfeus, evrydike” er eksistensen på et minimum. Men heldigvis følger boken sykdomsforløpet og rekonvalesensen til det igjen er tegn til liv.
Kanskje er Anne Bøes dikt et minimalt språklig rop som beskriver et maksimum av liv. Etter å ha lest ”minimum” gleder jeg meg i alle fall til bjørkene grønnes og knoppene brister. Skjønner?
Anne Bøe
minimum
Dikt
Gyldendal.
161 sider.
Når bokåret 2009 en gang skal oppsummeres, og da mener jeg grundig og i etterpåklokskapens lys, er det ikke mulig å forbigå Anne Bøe i stillhet. Samlingen ”minimum” – med liten forbokstav, er med sine over 160 sider ikke akkurat en minimalistisk diktbok. Og innholdet er overveldende.
Kanskje kan den kalles en reise mellom liv og død, eller kanskje en stor bølge av motiver som beveger seg inn og ut av leserens forestillingsevne mens betydningene vokser frem. Så hva slags poesi er dette?
Siden Anne Bøe debuterte og fikk Vesaas-prisen i 1984, har hun ofte benyttet diskrete, lydlige virkemidler. Flere kommentatorer omtaler poesien hennes som vanskelig. Dessuten er hun en flittig bruker av oksymoronen: Diktene har hatt en tendens til å føre sammen objekter og sansinger som ikke har noe med hverandre å gjøre; debuten bærer for eksempel den vakre og litt umulige tittelen ”Silkestein”.
Men med ”minimum” er mye annerledes. I bokens første del forstår leseren at en alvorlig sykdom er under oppseiling. Stemmen i diktet venter på innleggelse og skal opereres for kreft. Det fortellende innslaget er tydelig, men abrupt, til stede gjennom hele boken. Stemmen i diktene er imidlertid ikke et vanlig lyrisk jeg, i stedet snakker diktet gjennom eller til et du, uten påtrengende intimitet, men likevel med intenst nærvær. Når innleggelsen er et faktum, heter det for eksempel: ”der ligger du, bølgen stiger”. Bølgen er her både tsunamibølgen i India-havet julen 2004 og den grafiske bølgen på apparatene som overvåker pasienten i sykesengen.
Bøe tegner aldri slike doble betydninger med overtydelig strek, og leseren opplever hele veien glidninger mellom nivåene i forståelsen. Det samme er tilfelle når terskler blir til skjebnesvangre grenser, når heisen blir en ferge mellom vår verden og dødsriket, eller når et grønt tre blir livssymbol på en forfriskende og fornyet, men ikke helt avklart måte. Diktene balanserer ofte – mesterlig, skremmende, på språkets og bevissthetens ytterste grenser. I den skjøre sekvensen ”orfeus, evrydike” er eksistensen på et minimum. Men heldigvis følger boken sykdomsforløpet og rekonvalesensen til det igjen er tegn til liv.
Kanskje er Anne Bøes dikt et minimalt språklig rop som beskriver et maksimum av liv. Etter å ha lest ”minimum” gleder jeg meg i alle fall til bjørkene grønnes og knoppene brister. Skjønner?
Anne Bøe
minimum
Dikt
Gyldendal.
161 sider.
tirsdag 19. januar 2010
Ratatosk rider igjen
Trondheim-tidsskriftet Ratatosk er på gata med et firedobbelt nummer om ny, norsk lyrikk.
Det koster bare 90 kroner, og pass på: det er kun trykt i 300 eksemplarer, så her gjelder det å komme tidlig til mølla.
Det koster bare 90 kroner, og pass på: det er kun trykt i 300 eksemplarer, så her gjelder det å komme tidlig til mølla.
mandag 18. januar 2010
Stæren - et sort får?
Gjørmebloggen har en uhyre provoserende overskrift i dag, er stæren et får eller fe? Er en fugl lik en sau, liksom?
En bok som har fått litt oppmerksomhet i Danmark den siste tida, er Johannes Riis' Hva' satan skal vi med stæren?
For en litteraturelsker med hang til det ornitologiske er tittelen selvsagt uhyre provoserende, men heldigvis og takk og pris: boka er ikke en oppfordring til klappjakt på utvalgte sangfugler eller et antiøkologisk kampskrift for utrensing av faunaen. Heller ikke Johannes Riis har noe imot at våren kommer og stæren synger.
Johannes Riis har de siste cirka 15 årene vært direktør og redaktør i dansk Gyldendal, et forlag som fortsatt - 85 år etter at Gyldendal norsk forlag kjøpte hjem de fire store, er en kjempe i dansk litterær offentlighet.
En kjempe er også Riis i ferd med å bli, en diskret kjempe, riktig nok, særlig som taler. Hva' satan skal vi med stæren? er et utvalg av Riis' taler fra det siste drøye tiåret. Her er pristaler til sentrale danske forfattere som Pia Tafdrup, Klaus Rifbjerg og Suzanne Brøgger, her er nekrologer eller gravferdtaler ved viktige forfatteres bortgang (i særstilling rørende: talen ved Jacob Ejersbos båre sommeren 2008), men her også brannfakler i dansk kulturdebatt.
Der den norske forlagsbransjen svermer rundt champagneglassene på Aschehougs hagefest hver august, går danske bokfolk til efterårsreception hos Gyldendal. Og hvert år står Johannes Riis der med blikket festet i et manus og forteller dansk kulturell og politisk offentlighet et par sannhetens ord.
Og det var her, under efterårsreceptionen i 2002, at Riis stilte det store spørsmålet: Hva' satan skal vi med stæren? I et sterkt polemisk forsvar for litteraturen, kulturen og kontinuiteten i tradisjonen angriper han blåruss og bunnlinjelesere. For på samme måte som vi ikke vet hva vi egentlig skal med stæren før den slutter å synge, finner vi sjelden et enkelt svar på hva vi skal med den eksperimentelle litteraturen som selger i 72 eksemplarer. Altså ikke annet svar enn at svaret er feil stilt. Vi merker ikke at vi savner sangen før den er stilnet.
En bok som har fått litt oppmerksomhet i Danmark den siste tida, er Johannes Riis' Hva' satan skal vi med stæren?
For en litteraturelsker med hang til det ornitologiske er tittelen selvsagt uhyre provoserende, men heldigvis og takk og pris: boka er ikke en oppfordring til klappjakt på utvalgte sangfugler eller et antiøkologisk kampskrift for utrensing av faunaen. Heller ikke Johannes Riis har noe imot at våren kommer og stæren synger.
Johannes Riis har de siste cirka 15 årene vært direktør og redaktør i dansk Gyldendal, et forlag som fortsatt - 85 år etter at Gyldendal norsk forlag kjøpte hjem de fire store, er en kjempe i dansk litterær offentlighet.
En kjempe er også Riis i ferd med å bli, en diskret kjempe, riktig nok, særlig som taler. Hva' satan skal vi med stæren? er et utvalg av Riis' taler fra det siste drøye tiåret. Her er pristaler til sentrale danske forfattere som Pia Tafdrup, Klaus Rifbjerg og Suzanne Brøgger, her er nekrologer eller gravferdtaler ved viktige forfatteres bortgang (i særstilling rørende: talen ved Jacob Ejersbos båre sommeren 2008), men her også brannfakler i dansk kulturdebatt.
Der den norske forlagsbransjen svermer rundt champagneglassene på Aschehougs hagefest hver august, går danske bokfolk til efterårsreception hos Gyldendal. Og hvert år står Johannes Riis der med blikket festet i et manus og forteller dansk kulturell og politisk offentlighet et par sannhetens ord.
Og det var her, under efterårsreceptionen i 2002, at Riis stilte det store spørsmålet: Hva' satan skal vi med stæren? I et sterkt polemisk forsvar for litteraturen, kulturen og kontinuiteten i tradisjonen angriper han blåruss og bunnlinjelesere. For på samme måte som vi ikke vet hva vi egentlig skal med stæren før den slutter å synge, finner vi sjelden et enkelt svar på hva vi skal med den eksperimentelle litteraturen som selger i 72 eksemplarer. Altså ikke annet svar enn at svaret er feil stilt. Vi merker ikke at vi savner sangen før den er stilnet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)